HR-1996-499-K - Rt-1996-1293
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-03 |
| Publisert: | HR-1996-00499-K - Rt-1996-1293 (379-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Vitneplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1994-02908 A - Høyesterett HR-1996-00499 K, jnr 289/1996 |
| Parter: | Norsk Pasientskadeserstatning (advokat Jan M Haugen) mot Andre George Finch (advokat Lars Haugan) |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Coward |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §189, Tvistemålsloven (1915), LOV-1952-12-12-11 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om vitneplikt for Pasientskadenemndas medlemmer.Andre George Finch fremmet i 1991 krav om erstatning overfor Norsk Pasientskadeserstatning på grunnlag av påstand om skade påført under operasjon ved sykehus. Sekretariatet i Norsk Pasientskadeserstatning fattet i henhold til delegert myndighet vedtak 29 oktober 1992 om at Finch ikke hadde krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning. Finch påklaget vedtaket til Pasientskadenemnda, som 15 april 1993 stadfestet sekretariatets vedtak.
Ved stevning til Oslo byrett 25 mai 1993 saksøkte Andre George Finch Norsk Pasientskadeserstatning med påstand om erstatning for skade påført under operasjon ved sykehus. Til hovedforhandlingen i Oslo byrett ble to av medlemmene i Pasientskadenemnda innkalt som vitner. I den forbindelse ble det reist spørsmål om omfanget av vitneplikten for Pasientskadenemndas medlemmer. Byretten tok stilling til spørsmålet under hovedforhandlingen 16 august 1994, og uttalte følgende:
"Retten legger til grunn at nemndsmedlemmer har en begrenset vitneplikt mht pliktens innhold, og at denne begrensningen i det vesentlige er den samme som for dommere, voldgiftsdommere og skjønnsmenn.
Dette innebærer bl.a. at det ikke kan tillates vitneførsel om avgjørelsesgrunnene ut over det som fremgår av selve vedtaket. Vitnet kan m.a.o. ikke forklare seg om vurderinger den gang eller i dag som ikke fremgår av selve vedtaket, herunder kan vitnet ikke forklare seg om hvordan vedtaket kan eller skal forstås. Man må forholde seg til vedtaket og dets premisser slik det foreligger. Vedtaket må fortolkes objektivt ut fra sitt eget innhold.
Til støtte for sitt syn viser retten særlig til H.r.dommer Altens artikkel inntatt i Rt-1932-1041. Videre vises til senere avgjørelser inntatt i Rt-1952-636, Rt-1963-781 og Rt-1978-1553. Selv om HR bare direkte vurderer vitneplikten for dommere, voldgifts- dommere og skjønnsmenn, antar retten at reelle hensyn taler for å begrense vitne- pliktens innhold for nemndsmedlemmer på samme måte. Det nemndsmedlemmer etter dette antas å kunne forklare seg om er først og fremst hva som faktisk fant sted ved nemndas behandling av saken."
Oslo byrett avsa dom i saken 2 september 1994, med slik domsslutning:
"1. Andre George Finch har krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning, Pasientskadenemnda.
2. Norsk Pasientskadeserstatning, Pasientskadenemnda, tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger med tilsammen kr 72082,50 - alt innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Norsk Pasientskadeserstatning har anket byrettens dom til Eidsivating, nå Borgarting, lagmannsrett. I anketilsvaret til lagmannsretten har ankemotparten på ny tatt opp spørsmålet om vitneplikten for Pasientskadenemndas medlemmer. Ankemotparten viser til byrettens beslutning og begrunnelse, og uttaler videre:
"Ankemotparten vil hevde at byretten har anvendt loven feilaktig på dette punkt. Det gjøres gjeldende at nemndmedlemmenes vitneplikt ikke er begrenset på samme måte som for dommere, voldgiftsdommere og skjønnsmenn. Etter ankemotpartens oppfatning er nemndsmedlemmene forpliktet til å forklare seg om alle forhold tilknyttet saken. Det vises i den forbindelse til kjennelse avsagt av Høyesterett, jfr. Rt-1959-371, hvor høyesterett uttalte at begrensningen i vitneplikten for dommere, voldgiftsdommere og skjønnsmenn ikke får analogisk anvendelse på medlemmer av klagenemnd."
Etter at begge parter har uttalt seg om spørsmålet, har Borgarting lagmannsrett - ved forberedende dommer, jf tvistemålsloven §166 - den 15 august 1996 avsagt følgende beslutning:
"Etter lagmannsrettens syn må utgangspunktet være at alle som bor eller oppholder seg i Norge har vitneplikt om alt som vedkommer saken hvis det ikke finnes hjemmel for fritak. Slik hjemmel finnes for dommere, jf Schei, II, side 44 og henvisningene i byrettens beslutning.
Pasientskadenemnda er imidlertid et forvaltningsorgan og ingen domstol. Spørsmålet om begrenset vitneplikt for medlemmene av slike organer er, såvidt lagmannsretten kjenner til, bare behandlet av domstolene i avgjørelse inntatt i Rt-1959-371. Her fant
Høyesteretts kjæremålsutvalg at de begrensninger som er fastslått for dommere ikke gjaldt analogisk for medlemmene av en klagenemnd oppnevnt etter pkt C 4 i lov av 12. desember 52 nr 11 om endringer i landskatteloven.
Etter Schei, II, side 44 gjelder begrensningene i vitneplikt ikke for forvaltningstjenestemenn eller medlemmer av nemder, råd etc.
Pasientskadenemnda er opprettet i pasientenes interesse. Det er pasienten som i nærværende sak motsetter seg begrenset vitneplikt for nemndas medlemmer.
Etter en samlet vurdering, hvor hensynet til pasienten tillegges betydelig vekt, finner lagmannsretten etter dette at det i foreliggende sak ikke er hjemmel for at medlemmene i Pasientskadenemnda har begrenset vitneplikt.
De forvaltningsrettslige synspunkter som ankende part anfører i sitt prosesskrift av 11. april 96, kan etter rettens syn ikke lede til noe annet resultat."
Norsk Pasientskadeserstatning har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at begrensningene i vitneplikten generelt ikke gjelder for forvaltningstjenestemenn eller medlemmer av nemnder, råd etc. Kjennelsen i Rt-1959-371 avgjør ikke dette spørsmål, men må derimot forstås slik at kjæremålsutvalget holder spørsmålet åpent. Etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper gjelder det innskrenket vitneplikt for visse nemnder, spesielt Pasientskadenemnda, idet reelle hensyn taler for en slik løsning. Lagmannsretten har ikke drøftet de prinsipielle betenkeligheter som er forbundet med en ubegrenset vitneplikt for medlemmene av Pasientskadenemnda. Uttalelser fra medlemmene som vitner i retten vil kunne skape uklarhet om vedtaket og dets innhold. Dessuten vil det oppstå praktiske problemer og medføre økte kostnader dersom det skulle bli vanlig å innkalle nemndas medlemmer som vitner i rettssaker rundt om i landet. Hensynet til pasientene taler ikke for at medlemmene har vitneplikt. Videre anføres at Pasientskadenemnda er et konfliktløsende organ i erstatningssaker mellom sykehus og pasienter, og har likhetspunkter med domstolene. For øvrig kan vitneforklaringer fra nemndas medlemmer nektes med hjemmel i tvistemålsloven §189 nr 1, jf Rt-1951-679.
Det er lagt ned slik påstand:
"Vitneplikten for medlemmene av Pasientskadenemnda er begrenset på samme måte som for dommere, voldgiftsdommere og skjønnsmenn."
Andre George Finch har tatt til motmæle og i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens beslutning og begrunnelse er riktig. Beslutningen har støtte i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse gjengitt i Rt-1959-371, hvor det er avgjort at de begrensninger som gjelder for dommeres vitneplikt, ikke gjelder for medlemmer av klagenemnd i skattesaker. Beslutningen har også støtte i uttalelsene hos Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 44, hvor det fremgår at begrensningene i vitneplikten ikke gjelder for blant annet nemndsmedlemmer. Kjæremotparten bestrider at det foreligger særegne grunner til at Pasientskadenemndas medlemmer bør fritas fra vitneplikt, slik den kjærende part hevder. Det er ikke grunnlag for å avskjære vitneførselen fra Pasientskadenemndas medlemmer etter tvistemålsloven §189 nr 1. Da det er nemndas avgjørelse som er brakt inn for domstolene, kan ikke medlemmenes forklaringer være bevis som ikke vedkommer saken. Avgjørelsen i Rt-1951-679, som den kjærende part viser til, er uten særlig betydning for saken. Det er ingen reelle hensyn som tilsier at Pasientskadenemndas medlemmer står i en særstilling i forhold til medlemmer i andre klagenemnder, og bør likestilles med dommere med hensyn til vitneplikten.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger fastsatt av Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning under saksforberedelsen for lagmannsretten, og at utvalget da har full kompetanse.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke gjelder særlige begrensninger i vitneplikten for medlemmer av Pasientskadenemnda. Som lagmannsretten har vist til, avgjorde Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse i Rt-1959-371 at de begrensninger i vitneplikten som gjelder for dommere, skjønnsmenn og voldgiftsdommere, ikke kan anvendes tilsvarende for medlemmer av en klagenemnd i skattespørsmål. I Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 44 heter det under henvisning til denne kjennelsen at innskrenkningene i adgangen til å føre dommere som vitner i saker de har pådømt, ikke gjelder tilsvarende for forvaltningstjenestemenn eller medlemmer av nemnder og råd m v. Etter utvalgets syn må dette også gjelde for medlemmene av Pasientskadenemnda.
Når det gjelder den kjærende parts henvisning til tvistemålsloven §189 nr 1 og avgjørelsen i Rt-1951-679, bemerker utvalget at avgjørelsen gjelder vitneplikt for dommere, og dermed ikke har betydning for saken her, jf det som er sagt foran.
Lagmannsrettens beslutning må etter dette stadfestes.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Kravet tas til følge, og saksomkostningene settes til 2000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Norsk Pasientskadeserstatning til Andre George Finch 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.