HR-1996-507-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-10 |
| Publisert: | HR-1996-00507k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-01828 K - Høyesterett HR-1996-00507K , jnr 313/1996 |
| Parter: | A (advokat Anne K Bohinen) mot B (advokat Kaj R Bjørnstad) |
| Forfatter: | Skåre, Hellesylt, Coward |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, §34, §46, Barneloven (1981), Barnevernloven (1992) §4-19, Barnevernloven (1992) |
Ved stevning av 18 april 1996 til X byrett reiste B søksmål mot A med krav om å få overta den daglige omsorgen og foreldreansvaret samt krav om samværsregulering når det gjelder partenes barn, C, født xx.xx.1981 og D, født xx.xx.1986. Det ble samtidig begjært midlertidig avgjørelse av de samme krav, jf barneloven §38 og §46. A var etter vedtak etter barnevernloven fratatt omsorgen for barna, og barna var plassert i fosterhjem hos B.
Byretten avsa 30 mai 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig avgjørelse av foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken."
B påkjærte kjennelsen, unntatt spørsmålet om midlertidig avgjørelse av foreldreansvaret, til Y lagmannsrett, som 2 september 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Inntil saken er rettskraftig avgjort skal B ha den daglige omsorg for sønnene C, født xx.xx.1981 og D, født xx.xx.1986.
2. Inntil saken er rettskraftig avgjort skal A ha samvær med sønnene C og D to ganger i måneden ettermiddag/kveld. Samværene skal skje med tilsyn av barnevernet eller en barnevernet utpeker.
3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A 15 487,50 - femtentusenfirehundreogåttisju 50/100 - kroner til Staten og 2 000 - to - tusen kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er feil av lagmannsretten å legge til grunn at en biologisk fosterhjemsplassering innebærer en plikt for fosterhjemmet til å begjære midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 for snarest mulig å få omsorgen midlertidig overført til seg. Lagmannsrettens tolkning av fylkesnemndas vedtak av 15 mars 1996 om at dette innebærer en plikt for barnas mor til å begjære midlertidig daglig omsorg, kan ikke være riktig sett i relasjon til fristen på tre måneder som er gitt mor for å gå til rettslige skritt. En ordning som her er forutsatt å være midlertidig, men rask saksbehandling og snarlige avgjørelser kan ikke gå på bekostning av hensyn til sakens opplysning og barnas beste.
Man må også være svært varsom med å trekke for raske konklusjoner i slike saker da det offentlige ved barnevernet lett kan komme i en konkurranseposisjon i forhold til den av foreldrene som er fratatt omsorgen. Det fremgår av både forarbeider og retningslinjer at man skal være særdeles forsiktig med å plassere barna i fosterhjem hos en av foreldrene dersom dette kan føre til at konfliktnivået mellom foreldrene øker. Han mener at han har redegjort for at saken ikke er godt nok opplyst til at man kan vite hva som er barnas beste i denne saken. Han mener at barnas behov for stabilitet og kontinuitet er sikret ved at barna i dag er plassert i fosterhjem hos moren, og at hensynet til dem er best ivaretatt ved en slik ordning frem til en avgjørelse i hovedsaken. Bare på denne måten ivaretar man best hensynet til rettssikkerhet, kontradiksjon og sakens fulle opplysning, og således hensynet til barnas beste.
Når det gjelder samværsspørsmålet, har lagmannsretten ved å fastsette en samværsordning mellom far og barn under tilsyn av barnevernet gått utover sin kompetanse og i realiteten truffet et tvangsvedtak som er regulert i barnevernloven §4-19. Lagmannsretten må i nærværende sak forholde seg til barneloven og kan ikke gripe inn i det offentliges plikter. Samværsordningen vil få betydning dersom det offentlige opphever vedtaket om omsorgsovertakelse eller ordningen med tilsyn reguleres. Lagmannsrettens vedtak i denne saken hva angår samvær innebærer at beslutningen kan bli umulig å oppfylle.
Når det gjelder saksomkostninger er saken av så spesiell karakter at det vil være urimelig om han i tillegg til egne omkostninger dømmes til å betale motpartens omkostninger dersom han ikke får medhold. Man bør i denne saken kunne ta hensyn til at motparten får fri sakførsel i motsetning til ham selv. En avgjørelse vil være av prinsipiell karakter.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. X byretts kjennelse av 30. mai 1996 punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger avgjøres etter rettens skjønn."
B har anført at lagmannsretten har foretatt en riktig rettsanvendelse i forhold til barneloven §38 og lovens kriterier om at avgjørelsen skal rette seg etter hva som er til barnas beste, jf barneloven §34. Lagmannsrettens avgjørelse må kunne begrunnes i tilstrekkelig grad uavhengig av det faktum at fylkesnemnda har fratatt far omsorgen og oppnevnt barnas mor som fostermor. Det ligger i sakens natur at en avgjørelse etter barneloven §38 er midlertidig og treffes på et tidspunkt hvor saken ikke kan ha fått sin fulle opplysning gjennom sakkyndige uttalelser og bred bevisføring.
Også samværsspørsmålet har lagmannsretten her avgjort ut i fra hensynet til barnas beste. Det ville ikke være naturlig at en domstol i relasjon til avgjørelsen etter barneloven skulle foreta en regulering av samvær som sto i strid med fylkesnemndas avgjørelse etter barnevernloven. Den foreliggende avgjørelse reiser imidlertid ikke spørsmålet om domstolenes kompetanse til å treffe avgjørelser etter barneloven i strid med foreliggende avgjørelser etter barnevernloven.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Y lagmannsretts kjennelse av 2. september 1996 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg til det offentlige."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrifter. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket de relevante bestemmelsene, barneloven §38 annet ledd og §46, uriktig. Det som nærmere er anført fra den kjærende part om realiteten, gjelder særlig lagmannsrettens nærmere anvendelse av bestemmelsene, som utvalget ikke kan overprøve. Det er ut fra kjæremålet noe uklart om den kjærende part også angriper lagmannsrettens saksbehandling - kjennelsesgrunnene. Utvalget finner i alle fall at grunnene er tilstrekkelige.
Utvalget ser ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse om saksomkostninger.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om at det offentlige blir tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tas påstanden til følge. Beløpet settes til 2 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A 2 000 - totusen - kroner til det offentlige innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av kjennelsen.