HR-1996-510-K - Rt-1996-1313
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-10 |
| Publisert: | HR-1996-00510-K - Rt-1996-1313 (389-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse, Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-02145 B - Høyesterett HR-1996-00510 K, jnr 238/1996 |
| Parter: | Tore Nordbryhn (advokat Dyre Østby) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Grunnloven (1814) |
Ved Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 30 juni 1994, som gjaldt erstatning for avståelse av arealer til riksvei, ble Tore Nordbryhn ikke gitt erstatning for bortfalte muligheter for uttak av steinmasser.
Tore Nordbryhn påanket overskjønnet til Høyesterett, men ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 27 februar 1995 ble anken nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Ved prosesskrift av 10 juli 1996 har Tore Nordbryhn begjært gjenopptakelse av kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte anken fremmet. Det er vist til Høyesteretts to plenumsdommer av 29 april 1996, som er inntatt i Rt-1996-521 og Rt-1996-547, hvor daværende Eidsivating lagmannsretts overskjønn av henholdsvis 24 november 1993 og 24 november 1994 ble opphevet og hjemvist til ny behandling. Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde bygget sine avgjørelser på "en uriktig forståelse av gjeldende rett for så vidt det er lagt til grunn at det ikke ved ekspropriasjon til vei skal ses bort fra selve veiplanen ved vurderingen av hva som er påregnelig utnyttelse av den grunn som avstås". I tilknytning til dette ble det presisert at "ved nytt overskjønn må det vurderes i hvilken utstrekning bebyggelse av de avståtte arealer ville blitt tillatt og for øvrig kunne anses som påregnelig" ut fra nærmere angitte retningslinjer. Hans anke rettet seg mot nettopp den samme rettsanvendelsesfeil som Høyesterett konstaterte i ovennevnte saker og som førte til oppheving og hjemvisning. Mest nærliggende som hjemmel for gjenopptakelse synes å være analogisering til bestemmelsene i tvistemålsloven §407 første ledd nr 4, nr 6 og nr 7 og de hensyn som ligger bak disse bestemmelsene. Han har anført at det fremstår som sterkt urimelig, nærmest som et overgrep, om overskjønnet fortsatt skulle bli stående uten overprøving av rettsanvendelsen. Det vises også til den alminnelige rettssikkerhetsgaranti som følger av Grunnloven bestemmelser og prinsipper.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålsutvalgets kjennelse gjenopptas.
2. Anken henvises til behandling i Høyesterett.
3. Tore Nordbryhn tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Begjæringen om gjenopptakelse gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27 februar 1995 hvorved anke over Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 30 juni 1994 ble nektet fremmet. Begjæringen er begrunnet med at Høyesterett i plenumssaken i Rt-1996-521, jf også plenumssaken i Rt-1996-547, la til grunn en annen rettsoppfatning enn den som kommer til uttrykk i Rt-1993-409 - Malvik - og som lagmannsretten la til grunn i nærværende sak. Anken bygget på den rettsoppfatning som lå til grunn for avgjørelsen i plenumssaken.
Utvalget vil bemerke at den omstendighet at Høyesterett i en dom gir uttrykk for en annen oppfatning av et rettsspørsmål enn den det er bygget på i en tidligere avgjørelse, ikke er gjenopptakelsesgrunn etter tvistemålsloven §407. Det kan heller ikke av Grunnloven eller alminnelige rettsprinsipper utledes at endret rettsoppfatning skal være gjenopptakelsesgrunn. Utvalget tilføyer at saksforholdet i nærværende sak skiller seg noe fra plenumssakene, men finner ikke ikke grunn til å utdype dette.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Begjæringen om gjenopptakelse av kjæremålsutvalgets kjennelse forkastes.