HR-1996-517-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-19 |
| Publisert: | HR-1996-00517s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00517S , jnr 454/1996. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Dolva, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, EMK (1999), EMK (1999), §388, §445, §446 |
A ble frikjent for tre av tjuetre tiltalepunkter i Bergen byretts dom av 9 februar 1993. A begjærte erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446 for de tre punktene han ble frikjent for. Bergen byrett tok ikke erstatningskravet til følge i kjennelse 17 desember 1993. A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som i kjennelse 1 november 1996 forkastet kjæremålet.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har sett bort fra at det var begjært muntlig forhandling, at dommer Sæveraas ikke var habil, at det er feil at lagmannsretten ikke kan overprøve byrettens bevisvurdering og at det er feil at de påberopte vitner ikke har betydning for bedømmelsen av de forhold han er frifunnet for. Han viser også til EMK artikkel 5 nr. 5, og mener at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §444, §445 og §446 feil. Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og rettens tolking av straffeprosessloven §444, §445, §446.
Det er ingen mangel ved lagmannsrettens kjennelse at den på vesentlige punkter viser til byrettens kjennelse. Lagmannsrettens premisser kan ikke forstås slik at den har ansett seg rettslig bundet av byrettens vurdering når det gjelder spørsmålet om det var sannsynliggjort at den kjærende part ikke hadde utført de straffbare handlinger. Byretten hadde imidlertid et bedre grunnlag for å vurdere spørsmålet enn lagmannsretten, og det er dette lagmannsretten har lagt vekt på.
Lagmannsrettens beslutninger om hvorvidt det skal holdes muntlig forhandling, kan ikke angripes ved kjæremål, jf Rt-1995-2027.
At straffedommen av 9 februar 1993 er begjært gjenopptatt av A forsåvidt gjelder punkter han er domfelt for, kan ikke ses å ha noen betydning for de punkter som han er frifunnet for, og som danner grunnlaget for hans erstatningskrav. Spørsmålet om inhabilitet for byrettsdommer Sæveraas kan ikke ses tatt opp i kjæremålet til lagmannsretten.
Det kan ikke ses at lagmannsrettens avgjørelse bygger på noen uriktig tolking av straffeprosessloven §444, §445, §446.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.