HR-1996-523-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-20 |
| Publisert: | HR-1996-00523s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00523S , jnr 506/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1955, er siktet for overtredelse av straffeloven §317 tredje og fjerde ledd jf første ledd ved 25 og 26 september 1996 i Oslo å ha oppbevart til sammen 639 000 kroner som var utbytte av narkotikaforbrytelser.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 27 september 1996, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse 9 oktober 1996 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 25 oktober 1996. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist til 6 januar 1997 ved Oslo forhørsretts kjennelse 9 desember 1996. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 12 desember 1996 ble siktedes kjæremål over kjennelsen forkastet.
Siktede har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt også å gjelde lagmannsrettens tidligere kjennelse i fengslingsaken 19 november 1996. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er særlig anført:
Hele saken har fått en "overfladisk og lemfeldig behandling " av påtalemyndigheten og rettsapparatet. Det fremgår av anførsler i tidligere skriv fra forsvarer 5 november 1996, 12 november 1996 og 9 desember 1996 at det er en realistisk mulighet for at siktede er uskyldig. Det er vist til flere momenter som viser at siktede oppbevarte pengene i god tro. Disse anførsler burde vært undergitt en grundigere behandling og vurdering fra rettens side.
Lagmannsretten har når det gjelder spørsmålet om skjellig grunn til mistanke kun vist til beslagleggelsen av penger hos ham. Det må være en lovtolkingsfeil at retten vedrørende kravet til mistanke bare viser til en omstendighet som ikke er straffbar, nemlig det å oppbevare penger.
Lagmannsretten har anvendt loven feil i forbindelse med kravet om unndragelsesfare. Det er uforståelig at siktedes reisevirksomhet i politisk øyemed kan begrunne unndragelsesfare. Kjennelsen er også på dette punkt mangelfullt begrunnet i det man savner en prøving av unndragelsesfaren mot momenter som ellers taler for tilknytning til Norge.
Det vil klart være et uforholdsmessig inngrep å holde siktede fortsatt fengslet. Det er en realistisk mulighet for at siktede er uskyldig, eventuelt at han bare kan domfelles for uaktsomt heleri. Dette burde vært grundigere vurdert i forhold til spørsmålet om fengsling er et uforholdsmessig inngrep.
Det er lagt ned påstand om at siktede løslates.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift.
Kjæremålet mot lagmannsrettens saksbehandling går ut på at lagmannsretten ikke har behandlet saken med den nødvendige grundighet. Kjæremålsutvalget viser til at lagmannsrettens kjennelse må ses i sammenheng med sakens tidligere behandling, særlig forhørsrettens kjennelse 9 desember 1996, hvor det heter at saken "står i vesentlig samme stilling som tidligere når det gjelder de generelle og spesielle fengslingsvilkår". Kjæremålsutvalget finner at dette etter omstendighetene er tilstrekkelig. Det er videre anført at det foreligger lovtolkingsfeil i forbindelse med kravet om skjellig grunn til mistanke, idet lagmannsretten bare har vist til beslagleggelsen av ca 630 000 kroner i hans hjem. Også dette må ses på bakgrunn av sakens tidligere behandling, hvor spørsmålet er bredere drøftet. Kjæremålsutvalget finner ikke at det foreligger noen lovtolkingsfeil her.
Det er videre anført at det foreligger feil vedrørende vilkåret om unndragelsesfare - i kjæremålet er det ved feilskrift vist til straffeprosessloven §171 nr 3 i stedet for nr 1. Kjæremålsutvalget viser til at dets kompetanse bare omfatter lovtolkingen, ikke den konkrete lovanvendelsen, og finner at det heller ikke her foreligger noen lovtolkingsfeil eller mangelfulle begrunnelser. Det samme gjelder lagmannsrettens vurdering om fortsatt varetektsfengsling representerer et uforholdsmessig inngrep.
Kjæremålet retter seg også mot lagmannsrettens kjennelse 19 november 1996, hvor det er anført at det foreligger mangler ved forkynningen. Siktede antas ikke lenger ha rettslig interesse i å få prøvet dette, idet varetektsfengslingen nå er forlenget.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.