HR-1996-537-K - Rt-1996-1330
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-17 |
| Publisert: | HR-1996-00537-K - Rt-1996-1330 (399-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsfrist, Stevningens innhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1996-00425 K - Høyesterett HR-1996-00537 K, jnr 290/1996 |
| Parter: | Tromsø kommune (Kommuneadvokat Berit Nerva) mot Johnny Øverby (advokat Ola J Strømsmoen) |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §300, §179, §404, Plan- og bygningsloven (1985) §114 |
Ved stevning av 16 februar 1996 til Nord-Troms herredsrett reiste Johnny Øverby sak mot Tromsø kommune med påstand om at et kommunalt pålegg i byggesakssjefens brev av 2 desember 1993 om senking av mønehøyden på hans bolig ble kjent ugyldig. Johnny Øverby hadde 18 januar 1996 fått seg forkynt pålegg om tilbakeføring av arbeidet med takkonstruksjonen etter plan- og bygningsloven §114, og søksmålet var reist innen fristen i annet ledd. I tilsvaret gjorde Tromsø kommune prinsipalt gjeldende at saken måtte avvises fordi stevningen ikke tilfredsstilte kravene i tvistemålsloven §300 nr 2.
Herredsretten avsa 10 april 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Johnny Øverby betaler innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsen er forkynt saksomkostninger til Tromsø kommune v/ordføreren med kr 1000,- - ettusen."
Johnny Øverby påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 12 juli 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 96-290 A for Nord-Troms herredsrett fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme.
Tromsø kommune har den 22 august 1996 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at flertallets avgjørelse er basert på en uriktig tolkning av tvistemålsloven §300 nr 2. I stevningen er det ikke sagt annet om kravet og omstendighetene kravet grunnes på, enn setningen om at han ikke er enig i det pålegg som er gitt tas nærværende søksmål ut med påstand om at kommunens pålegg er ugyldig. Etter kommunens oppfatning ligger det utenfor rammen av tvistemålsloven §300 nr 2 - riktig tolket - å anse at dette tilfredsstiller kravet. Kommunen er enig med mindretallet i at i saker som gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak må det være et minstekrav til en stevning at en eller flere ugyldighetsgrunner angis. De bilag som fulgte med stevningen er ikke egnet til å reparere mangelen. Det er ikke riktig at de innholdsmessige krav til en stevning er redusert i de tilfelle der man ikke kan utta ny stevning etter at en sak er avvist. Kravene til en stevning er heller ikke redusert fordi domstolene har en vidtgående kompetanse til å prøve forskjellige sider ved et forelegg etter plan- og bygningsloven §114.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12 juli 1996 i sak LH-1996-00425 K oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Tromsø kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
3. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten og lagmannsretten utstår til lagmannsrettens avsluttende kjennelse."
Johnny Øverby har anført at kjæremålet er for sent fremsatt. Den kjærende parts prosessfullmektig har i forkynnelsesvedtakelsen angitt at lagmannsrettens kjennelse ble mottatt 22 juli 1996, og at kjennelsen først kunne ses 12 august 1996 på grunn av feriefravær fra og med 19 juli 1996 til og med 11 august 1996. Kjennelsen er stemplet innkommet til Tromsø kommune 19 juli 1996. Når det gjelder 19 juli 1996 hadde kommunens prosessfullmektig en frivillig fridag i en "tidskontoordning" med sin arbeidsgiver. Forkynnelsestidspunktet kan ikke utskytes for en rettslig avgjørelse som ankom prosessfullmektigens kontor på den dag hvor man har tatt fri. En prosessfullmektig bør ha rutiner for å gjøre seg kjent med rettslige avgjørelser som kommer inn eller ved at en annen advokat eller fullmektig vedtar forkynning.
Kjæremålet dreier seg ikke om lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §300 nr 2. Lagmannsretten har kommet til at han har påropt seg det forhold eller "omstendighet" som er grunnlag for søksmålet, nemlig at kommunens begrunnelse for det gitte forelegg, om at hans enebolig har fått en urimelig høyde i forhold til øvrig bebyggelse i området, bestrides som uriktig og derfor må kjennes ugyldig. Lagmannsretten har foretatt en vurdering av et faktisk forhold og en faktisk subsumsjon som faller utenfor kjæremålsutvalgets prøvingsadgang.
Det er ikke uttrykk for en uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har vektlagt hvilke konsekvenser det har at saken er avvist. Lagmannsretten har ikke redusert kravet til stevningens innhold. Lagmannsretten har ikke forutsatt at det innholdsmessige krav reduseres på grunn av at domstolen har en vidtgående kompetanse til å prøve den aktuelle type forelegg.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Tromsø kommunes kjæremål avvises.
Subsidiært: Hålogaland lagmannsretts kjennelse stadfestes.
I begge tilfelle: Tromsø kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4000.-."
Tromsø kommune har i prosesskrift av 9 september 1996 opplyst at kjennelsen er stemplet inn i rådhuset den 19 juli 1996. Posten blir først sortert og lagt i en hylle, og kjennelsen ble først brakt med bud den 22 juli 1996 til kommuneadvokatens kontor. Under enhver omstendighet må fravær den 19 juli 1996 som følge av avtale med arbeidsgiver om "tidskonto" og etterfølgende ferie likestilles med avvikling av reise-, feire- eller sykefravær. For øvrig er det bare to advokatfullmektiger ved kontoret som ikke var gitt beskjed om - eller gitt rett til - å vedta forkynnelse på vegne av kommuneadvokaten, jf Rt-1990-126.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse må anses innkommet til kommuneadvokaten fredag 19 juli 1966. Den ble da lagt i hennes hylle i rådhuset, som var kommuneadvokatens postadresse. At kontoret lå i en bygning på et annet sted i byen, og at kjennelsen faktisk ikke ble innbragt til kommuneadvokatens kontor før mandag den 22 juli, kan i denne sammenheng ikke være avgjørende.
På grunn av det avtalte tidskontofravær var kommuneadvokaten ikke på sitt kontor den 19 juli, og det må aksepteres at hun således ikke ville ha vedtatt forkynnelse denne dag, selv om kjennelsen var blitt bragt til hennes kontor. Dette fraværet på én dag, som medfører at kjennelsen ikke kan anses forkynt den 19 juli, gikk direkte over i et feriefravær i den vanlige ferietid. Dette må etter utvalgets oppfatning føre til at lagmannsrettens kjennelse først kan anses forkynt da kommuneadvokaten etter endt ferie var tilbake på kontoret 12 august. Kjæremålet er da inngitt i tide.
Når det gjelder realiteten, bemerker utvalget at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset, jf tvistemålsloven §404. Kjæremålet angis å gjelder uriktig tolking av tvistemålsloven §300 nr 2. En generell lovtolking kan utvalget prøve, derimot ikke den konkrete rettsanvendelse.
Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre fram.
Utvalget ser det slik at lagmannsrettens flertall etter en tolking av stevningen, har funnet at den innholdsmessig tilfredsstiller lovens krav. Avgjørelsen bygger på en konkret anvendelse av loven som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Saksomkostningsavgjørelsen bør utstå etter tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.