HR-1996-57-K - Rt-1996-282
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-01 |
| Publisert: | HR-1996-00057-K - Rt-1996-282 (86-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Alkohollovgivningen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1995-01972 K - Høyesterett HR-1996-00057 K, jnr 402/1995. |
| Parter: | Wilhelmsen AS, Arnfinn Andersen, John Jonassen AS, Rando Kiosk Kro AS (advokat Bjørn Stordrange) mot staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs). |
| Forfatter: | Christiansen, Dolva, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Domstolloven (1915) §51A, §180, §404, Plenumsloven (1926) §6, Alkoholloven (1989), EØS-loven (1992), LOV-1993-01-08-23, Lov om produksjonsavgift på elektrisk kraft (1993)3 |
Saken gjelder videre kjæremål om avvisning av deler av søksmål på grunn av manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54.
De fire saksøkerne er kjøpmenn som hadde kommunal bevilling for omsetning av øl i klasse 3. Ved lov av 8 januar 1993 nr 23 ble alkoholloven endret slik at salg av denne type øl etter 1 mars 1993 bare kunne skje gjennom AS Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Da lovendringen fratok saksøkerne muligheten for slik ølomsetning og fordi de mente å ha blitt påført økonomisk tap i den anledning, reiste de ved stevning av 28 januar 1994 sak mot staten v/Sosial- og helsedepartementet. Det ble i stevningen nedlagt slik påstand:
"1. Vedtaket overfor de fire saksøkerne om tilbakekall av retten til å selge øl i kl. 3 fra 1. mars 1993 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Sosialdepartementet dømmes til å betale erstatning oppad begrenset til:
Saksøker nr. 1 kr 200000,-
Saksøker nr. 2 kr 600000,-
Saksøker nr. 3 kr 490000,-
Saksøker nr. 4 kr 480000,-
3. Staten v/Sosialdepartementet dømmes til å erstatte saksøkernes omkostninger."
Det ble blant annet anført at den nye omsetningsordningen for øl i klasse 3 er i strid med EØS-avtalen. Denne anførselen ble utdypet i den videre saksforberedelse, og det ble særlig vist til avtalens forbud mot statlige handelsmonopoler som diskriminerer. På denne bakgrunn nedla saksøkerne følgende subsidiære og atter subsidiære påstand:
"Monopolordningen for detaljistomsetning av sterkøl er ikke bindende for saksøkerne.
Staten plikter å la saksøkerne få søke om bevilling for detaljistomsetning av sterkøl."
Etter at staten hadde påstått at de subsidiære, men ikke de prinsipale, påstander måtte avvises, avsa Oslo byrett 6 juni 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes ad saksøkernes prinsipale påstand pkt. 1-3.
2. Saksøkernes subsidiære og atter subsidiære påstand avvises."
Saksøkerne påkjærte punkt 2 i byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 9 oktober 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Wilhelmsen AS,
Arnfinn Andersen, John Jonassen AS og Rando Kiosk Kro AS i fellesskap til staten v/Sosial- og helsedepartementet 2000 - totusen 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og anførslene fremgår av de nevnte kjennelser.
Wilhelmsen AS, Arnfinn Andersen, John Jonassen AS og Rando Kiosk Kro AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Det gjøres videre gjeldende at spørsmålet om rekkevidden av retten til å få prøvet statens lovgivning i forhold til EØS-avtalen, skulle vært forelagt EFTA-domstolen til prejudisiell avgjørelse. Det er i det vesentligste anført:
Problemet i saken er hvorvidt saksøkerne skal få prøvet lovligheten av monopolordningen for sterkøl, i lys av EØS-avtalen, i et søksmål mot staten. Det hevdes at saksøkerne har nødvendig tilknytning og nødvendig rettslig interesse i en slik prøvelse.
EØS-avtalen er anført som grunnlag allerede for den prinsipale påstand punkt 1. På grunn av motpartens innvendinger fant saksøkerne grunn til å klargjøre denne anførselen ved å nedlegge de subsidiære påstander, slik at man skulle få prøvet norsk lovgivnings forhold til EØS-avtalen. Hvis retten ikke gir medhold i den prinsipale påstand punkt 1, eventuelt fordi EØS-avtalen ikke gjaldt da bevillingene ble trukket tilbake, vil det være av betydelig interesse for kjøpmennene å få prøvet opprettholdelsen av detaljistmonopolet for sterkøl etter at EØS-avtalen trådte i kraft. De kjærende parter gjør gjeldende at dette hverken er en abstrakt søksmålssituasjon eller at staten savner passiv søksmålskompetanse.
Søksmålet er ikke abstrakt. Lovgivningen er anvendt mot dem ved at de mistet sine bevillinger og ved at de senere ikke har kunnet søke.
Lagmannsretten holder de praktiske og prosessøkonomiske hensyn utenfor tolkingen av tvistemålsloven §54, noe de kjærende parter hevder er feil rettsanvendelse. Lagmannsretten legger til grunn at saksøkerne først bør søke kommunene om bevilling og deretter gå til sak mot kommunene ved eventuelt avslag. De kjærende parter hevder at dette av flere grunner er en lite rasjonell løsning, og den vil også kunne innebære rettsfornektelse ved at det ikke er gitt at anførselen om forholdet til EØS-avtalen vil bli prøvet i søksmål mot kommunene. Det kan argumenteres med at saksøkerne ikke har noe rettskrav på å få selge sterkøl i og med at alkoholloven opererer med et bevillingssystem.
Lagmannsretten har lagt til grunn at saksøkerne er "i nøyaktig den samme situasjon" som Fridtjof Frank Gundersen pretenderte for byretten, jf kjennelsen i Rt-1995-758. Dette er uriktig av flere grunner. Gundersen krevde dom for at en av forutsetningene for å kunne søke om alkoholsalgsbevilling var oppfylt. Dette innebar et krav om å få prøvet et kommunalt vedtak i søksmål mot staten, noe han ikke fikk medhold i. Gundersen fikk imidlertid medhold i sitt krav på å få prøvet lovligheten av statens lovgivning i sak mot staten. For tre av saksøkerne i den foreliggende sak er situasjonen at det ikke foreligger noe kommunalt vedtak å angripe, men man ønsker statens lovgivning prøvet og ikke kommunens forvaltning av denne lovgivningen.
Saksøkerne har behov for å få prøvet lovgivningen og opprettholdelsen av en nektelse av å selge sterkøl. De har en ideell og generell interesse i dette, og de står minst i samme stilling som saksøkerne i avgjørelsen i Rt-1980-569.
De kjærende parter er av den oppfatning at lagmannsrettens og byrettens tolking og anvendelse av tvistemålsloven §54 er i strid med EØS-rettslige prinsipper. Det anføres at læren om rettslig interesse må påvirkes av disse forpliktelsene. Det vises til Sejersted m fl, EØS-rett, Oslo 1995, side 50 følgende. Det vises videre til Frihagen, bind III, siste utgave side 202 hvor det sies følgende om EØS-avtalens betydning for tolkingen av rettslig interessebestemmelsen:
"I og for seg kan vi her regne EØS-loven som et særlig grunnlag for søksmålsrett uten hensyn til reglene i tvistemålsloven §54. Med den ubestemte ordlyd §54 har, kan vi også se dette som et særlig fastsatt grunnlag for anvendelsen av tvistemålsloven §54."
Under enhver omstendighet kan dette spørsmål nødvendiggjøre en særskilt prosessuell fremgangsmåte ved at tolkingsspørsmålet om prøvelsesadgangen forelegges EFTA-domstolen for innhenting av tolkingsuttalelse i tråd med domstolloven §51A.
Saken er prinsippiell. Den reiser spørsmål både om prosessuelle bestemmelser i lys av EØS-avtalen og om forholdet til Gundersen-kjennelsen i Rt-1995-758. Kjæremålsutvalget bes derfor vurdere om rettsspørsmålene skal forelegges for Høyesterett etter plenumsloven §6 annet ledd.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsrett kjennelse 9. oktober d.å. oppheves, og saken fremmes for Oslo byrett med den subsidiære og atter subsidiære påstand.
2. Saksøkerne tilkjennes omkostninger i kjæremålet for Borgarting lagmannsrett såvel som for Høyesterett."
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i tilsvar bemerket at kjernen i de kjærende parters resonnement synes å være at gyldigheten av lovgivning skal prøves i saker mot staten. Det hevdes fra staten at dette utgangspunktet ikke er treffende. Gyldigheten av lovgivning - anvendt på enkelttilfeller - prøves i stor utstrekning i saker mellom private parter, og i forhold til andre offentlige organer enn staten. Det avgjørende for hvem saken kan rettes mot, er ikke om det er lovgivning som angripes, men om det foreligger rettslig interesse i forhold til vedkommende motpart.
Det hevdes at etter endringsloven av 8 januar 1993 står ikke de kjærende parter i noen særstilling i forhold til andre borgere som ønsker å selge øl i klasse 3, bortsett fra at de har adgang til å kreve erstatning fra staten for eventuell erstatningsbetingende handling i forbindelse med lovendringen.Lovligheten av den innførte salgsordning hevdes å være et helt annet tema. De kjærende parter bestrider ikke bevillingsordningen og må da søke bevilling. Hvis søknaden avslås, kan nektelsesgrunnlaget angripes ved saksanlegg. Det kan tenkes at søknaden avslås ut i fra de mer spesifikke hensyn kommunen skal ivareta ved bevillingsordningen, og da vil det ikke reise seg noe EØS-rettslig spørsmål. Hvis søknaden avslås fordi kommunen finner at den ikke har adgang til å gi bevilling til andre enn AS Vinmonopolet, vil lovligheten av en slik nektelse kunne bringes inn for retten. I en slik situasjon kan det ikke gjøres gjeldende at saksøkerne ikke har noe rettskrav på å få selge sterkøl fordi alkoholloven opererer med et bevillingssystem. Alle nektelsesgrunner som ligger til grunn for kommunens vedtak, kan da kreves overprøvd av domstolene. Det anføres at det nettopp er den konkrete tilknytning som adskiller en slik sak fra den foreliggende, som er helt løsrevet fra et konkret krav. Selv om de kjærende parter skulle vinne frem, vil de likevel ikke ha adgang til å selge øl i klasse 3. De er da henvist til å søke kommunal bevilling.
Det hevdes at det ikke foreligger noen avgjørende forskjeller mellom Rt-1995-758 og den foreliggende sak. Heller ikke Gundersen er opptatt av kommunens forvaltning av lovgivningen.
Det reiser seg i denne saken åpenbart ikke noe prosessuelt EØS-rettslig spørsmål i og med at sak kan reises mot kommunen. Det er derfor ikke aktuelt å innhente noen uttalelse om tolkingen av tvistemålsloven §54.
Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Sosialdepartementet tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i det videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404 nr 1.
Sakens bakgrunn er som angitt innledningsvis i kjennelsen, at reglene i alkoholloven om omsetning av øl i klasse 3, med høyere alkoholinnhold enn 4,75 volumprosent, ble endret ved lov av 8 januar 1993 nr 33 med virkning fra 1 mars samme år. Øl i klasse 3 hadde tidligere vært omsatt i dagligvareforretninger i henhold til kommunal bevilling. Etter lovendringen kunne øl i denne klassen bare omsettes av AS Vinmonopolet. Også AS Vinmonopolets omsetning krever kommunal bevilling.
Saksøkerne hadde kommunal bevilling til salg av øl i klasse 3. Bevillingene skulle gjelde til april 1994, men de falt bort ved ikrafttreden av ovennevnte lovvedtak.
Den 28 januar 1994 gikk saksøkerne til sak mot staten v/Sosial- og helsedepartementet med krav om at vedtaket overfor dem om tilbakekall av retten til å selge øl i klasse 3 fra 1 mars 1993 skulle kjennes ugyldig, og at de skulle tilkjennes nærmere spesifiserte erstatninger. Disse kravene i søksmålet er fremmet ved Oslo byretts avgjørelse av 6 juni 1995. Denne delen av avgjørelsen er ikke påkjært.
EØS-avtalen trådte i kraft 1 januar 1994. Etter at søksmålet var reist tok saksøkerne opp i større bredde spørsmålet om det var i strid med EØS-regelverket å ha en salgsordning for øl i klasse 3 med omsetningsmonopol for AS Vinmonopolet. Det ble gjort gjeldende at selv om EØS-reglene ikke gjaldt da loven av 8 januar 1993 nr 33 ble vedtatt og trådte i kraft, og derved ikke kunne gjøre selve vedtakelsen ugyldig, ble ordningen med salgsmonopol rammet fra 1 januar 1994.
Det ble nedlagt subsidiær og atter subsidiær påstand som skulle sikre rettslig prøving av lovligheten i forhold til EØS-regelverket av AS Vinmonopolets enerett til salg av øl i klasse 3.
Som referert foran lyder den subsidiære og den atter subsidiære påstand slik i sin endelige utforming:
"Monopolordningen for detaljistomsetning av sterkøl er ikke bindende for saksøkerne.
Staten plikter å la saksøkerne få søke om bevilling for detaljistomsetning av sterkøl."
Begge disse subsidiære påstandene er altså avvist ved byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner grunn til å fremheve at saksøkerne må kunne få prøvet for domstolene om det er lovlig å nekte dem å selge øl i klasse 3. Utvalget vil også - i tilknytning til saksøkernes anførsler på dette punkt - fremheve at det er viktig at de prosessuelle krav for fremme av søksmål stilles slik at det ikke gjøres unødig vanskelig å få prøvet om norsk regelverk eller norske forvaltningsvedtak samsvarer med EØS-regler.
Situasjonen i saken er at saksøkerne mener de har krav på kommunal bevilling for salg av øl i klasse 3. I lagmannsrettens referat av saksøkernes anførsler er det sagt: "Selve bevillingssystemet for detaljsalg av øl bestrides ikke. Derimot hevdes at kommunene skulle hatt adgang til å gi bevilling også for salg av øl i kl. 3." Dette referatet av anførslene er ikke angrepet som ukorrekt, og utvalget legger til grunn at det gir uttrykk for saksøkernes standpunkt. Det gjøres i saken altså ikke gjeldende at saksøkerne har adgang til å selge øl i klasse 3 uten kommunal bevilling. Saksøkernes syn er at de skal gis kommunal bevilling, og at dette ikke kan nektes dem fordi bevilling etter loven kun kan gis AS Vinmonopolet. Monopolordningen strider mot EØS-regelverket.
Som påpekt i avgjørelsen i Rt-1995-758, forutsetter alt salg av alkohol kommunal bevilling. Hvis saksøkerne mener de har krav på kommunal bevilling for salg av øl i klasse 3, må de søke om dette. Avslås søknaden, kan gyldigheten av avslaget prøves for domstolene. I denne gyldighetsprøvingen vil domstolene, om vedtaket om avslag er grunnet på AS Vinmonopolets enerett, måtte ta stilling til lovligheten av denne. Derved skjer prøvingen som ledd i en konkret ugyldighetsprøving og ikke som et abstrakt lovtolkingsspørsmål, noe som ville harmonere dårlig med praksis i tilknytning til tvistemålsloven §54.
I et søksmål om gyldigheten av en nektelse av salgsbevilling, vil vedkommende kommune være saksøkt. Det er imidlertid vanskelig å se at dette vil kunne være til ugunst for saksøkerne. Deres interesse ligger i å få prøvd deres egen rett til å selge øl i klasse 3. Det er imidlertid bare kommunen som kan gi salgsbevilling, og saksøkerne vil fullt ut kunne få prøvd alle innsigelser knyttet til et avslag - også innsigelser basert på EØS-regelverket - i søksmål mot kommunen. Utvalget kan ikke se annet enn at dette gir en praktisk tilfredsstillende måte å få prøvd EØS-reglene på. Det er da ikke grunn til å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen, slik de kjærende parter har bedt om.
Foranlediget av anførslene fra saksøkerne legger utvalget til at det forhold at det er staten som lovgiver som har gitt reglene om enerett for AS Vinmonopolet, ikke i seg selv gir grunnlag for å gjøre staten til saksøkt når kravet i realiteten er at det skal gis kommunal bevilling, jf Rt-1995-758.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Kjæremålet har ikke ført fram. Kjæremålsmotparten må da tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes overensstemmende med påstanden til kr 1.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Wilhelmsen AS, Arnfinn Andersen, John Jonassen AS og Rando Kiosk Kro AS en for alle og alle for en til staten v/Sosial- og helsedepartementet 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.