HR-1996-620-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-22 |
| Publisert: | HR-1996-00620k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1996-00605 A - Høyesterett HR-1996-00620K , jnr 246/1996 |
| Parter: | A mot B (advokat Johan Fredrik Gjesdahl) |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Aarbakke, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §10, §108, Tvistemålsloven (1915) §121, §156, §157, §160, §164, §399 |
Ved kjennelse av 18 juni 1996 forkastet Agder lagmannsrett begjæring fra A om gjenopptagelse av lagmannsrettens dom av 11 september 1995 i sak mot B. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 2 juli 1996 forkastet kjæremålet.
For lagmannsretten hadde A som grunnlag for gjenopptagelsesbegjæringen anført to innvendinger mot sammensetningen av den lagmannsrett som hadde avsagt dommen av 11 september 1995. Lagmannsretten var da satt med to tilkalte dommere. Sandnes hevdet for det første at disse var å anse som tilkalte dommere etter domstolloven §10 tredje ledd og ikke som hjelpedommere etter annet ledd. Dernest hevdet han at de under enhver omstendighet var inhabile etter domstolloven §108.
I kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg omhandles domstolloven §10, og kjæremålserkæringen måtte oppfattes slik at det var på dette grunnlag lagmannsrettens kjennelse var påkjært. I samsvar med dette har kjæremålsutvalget bare tatt standpunkt til dette spørsmål og ikke det annet grunnlag som ble anført for lagmannsretten.
A har nå krevet kjæremålsutvalgets avgjørelse også av inhabilitetsspørsmålet under henvisning til bestemmelsene om retting av dommer og kjennelser, tvistemålsloven §156 og §157. Det vil i tilfelle bli spørsmål om tilleggskjennelse etter §160 jf §164 siste ledd. Det er et vilkår for tilleggskjennelse at noe som skulle ha vært avgjort ved kjennelsen er uteglemt.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at spørsmålet om inhabilitet var omfattet av kjæremålet. Det var overhodet ikke nevnt i kjæremålserklæringen. Henvisningen der til anførslene for lagmannsretten kunne ikke oppfattes slik at den gjaldt anførslene om et spørsmål som ellers ikke var nevnt i kjæremålserklæringen. En kjæremålserklæring må angi hva det kjæres over og grunnlaget for kjæremålet, jf tvistemålsloven §399 første ledd jf §121.
Når inhabilitetspørsmålet ikke ble omfattet av kjæremålserklæringen, skulle kjæremålsutvalget heller ikke behandle det. Vilkårene for å avsi tilleggskjennelse er således ikke til stede.
Utvalget finner imidlertid å ville tilføye at det ikke kan anses tvilsomt at lagmannsrettens standpunkt til spørsmålet om de to dommere var inhabile, er riktig. Det vises til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om tilleggskjennelse tas ikke til følge.