HR-1996-63 - Rt-1996-1230
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-18 |
| Publisert: | HR-1996-00063-A - Rt-1996-1230 (368-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1996-00358 - Høyesterett HR-1996-00063 A, snr 17/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Inger Wiig) mot A (Forsvarer: advokat Morten Kjensli) |
| Forfatter: | Aarbakke, Aasland, Dolva, Flock, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Straffeprosessloven (1981) §435, Straffeloven (1902) §223, Tvistemålsloven (1915) §386, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §434 |
Ved Haugesund byretts dom 18 januar 1996 ble A, født xx.xx.1963, straffedømt for en rekke forhold. Blant disse var én overtredelse av straffeloven §192 første ledd 1. straffalternativ - voldtekt - og én overtredelse av straffeloven §223 første ledd - frihetsberøvelse. I tilknytning til domfellelsen til straff for disse forhold var følgende punkt 2 med i byrettens domsslutning:
"2. A, født xx.xx.1963, dømmes til innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å betale oppreisning til B med kr 30000,00 - kronertrettitusen 00/100, jfr. erstatningsloven §3-5."
For så vidt angår domfellelsen til straff for overtredelse av straffeloven §192 første ledd og §223 første ledd, påanket A dommen til Gulating lagmannsrett, som frifant ham for dette i dom 8 mai 1996. I lagmannrettens dom lyder domsslutningen punkt 2 slik:
"2. Han frifinnes for å betale oppreisning til fornærmede."
Lagmannsrettens frifinnelse for plikt til å betale oppreisning er begrunnet slik:
"Fornærmede har ikke opprettholdt sitt krav om pådømmelse av oppreisningskravet, hvorfor tiltalte frifinnes for kravet."
Statsadvokatene i Rogaland har påanket punkt 2 i lagmannsrettens dom på grunn av saksbehandlingsfeil. Anken er tiltrådt av bistandsadvokaten for fornærmede. Prinsipalt gjøres det gjeldende at byrettens dom vedrørende oppreisningskravet ikke var omfattet av domfeltes anke, subsidiært at fornærmede ikke ble gitt anledning til å uttale seg om kravet og at det ikke har vært tilstrekkelig forhandling om oppreisningskravet i lagmannsretten. Aktor har nedlagt påstand om at punkt 2 i lagmannsrettens dom oppheves, og det forutsettes at punkt 2 i byrettens dom dermed er rettskraftig.
Forsvareren har i hovedsak gjort gjeldende at anken til lagmannsretten naturlig måtte forståes slik at også punktet om oppreisningskravet var omfattet. Han har videre gjort gjeldende at lagmannsretten faktisk har realitetsbehandlet oppreisningskravet, og at det ikke hefter noen feil ved saksbehandlingen som kan tillegges betydning. Det må legges til grunn at oppreisningskravet var frafalt for lagmannsretten. Forsvareren har nedlagt prinsipal påstand om at anken forkastes, subsidiær påstand om at både punkt 2 i lagmannsrettens dom og punkt 2 i byrettens dom oppheves, og atter subsidiært at punkt 2 i lagmannsrettens dom oppheves og at saken hjemvises.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at punkt 2 i lagmannsrettens dom oppheves.
Jeg tar som utgangspunkt at domfelte i medhold av straffeprosessloven §434 første ledd må kunne kreve ny behandling av oppreisningskravet for lagmannsretten.
Når det gjelder spørsmålet om punkt 2 i byrettens dom faktisk ble brakt inn for lagmannsretten, nevner jeg at den del av anken som forsvareren har vist til lød slik:
"Anken gjelder tiltalens post I og II. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, samt lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Subsidiært ankes det også over straffutmålingen."
Tiltalens poster I og II gjaldt voldtekt og frihetsberøvelse. Oppreisningskravet er ikke uttrykkelig nevnt i anken. Det fremgår ikke av lagmannsrettens rettsbok at begjæring om behandling av oppreisningskravet ble fremsatt fra domfeltes eller fornærmedes side på et senere tidspunkt under saksbehandlingen. Etter at lagretten hadde avsagt frifinnende kjennelse, fremla statsadvokaten påstandsskriv, og hadde da blant annet strøket oppreisningskravet som i utkastet var ført opp med kr 50 000, altså et høyere beløp enn det som var tilkjent i byrettens dom. Det er ikke opplyst noe om at dette hadde vært forelagt fornærmede eller hennes bistandsadvokat, som etter det opplyste forlot retten etter at lagrettens kjennelse forelå.
De nærmere omstendigheter ved behandlingen av oppreisningskravet i lagmannsretten er på flere punkter uklare, men det har etter min mening mest for seg å legge til grunn at oppreisningskravet var brakt inn til behandling i lagmannsretten. Ankeerklæringen må forstås slik at det var meningen at den skulle omfatte oppreisningskravet. Dette synes partene å ha vært innforstått med, og lagmannsretten har lagt det til grunn. Det var således etter min mening ikke en feil at lagmannsretten realitetsbehandlet oppreisningskravet.
Derimot finner jeg at lagmannsrettens behandling av oppreisningskravet er så uklar at denne del av dommen ikke kan bli stående. Lagmannsrettens rettsbok sier ikke noe om at fornærmede har frafalt sitt krav om pådømmelse, og slett ikke noe om at fornærmede har frafalt selve oppreisningskravet. Det er heller ikke for øvrig mulig å se hvorledes lagmannsretten har kunnet bygge frifinnelsen på det grunnlag som er angitt. Jeg anser dette som en slik feil ved domsgrunnene som må lede til opphevelse av punkt 2 i lagmannsrettens dom.
Det er et spørsmål hvorledes saken da står. Jeg ser det slik at domfeltes anke vedrørende oppreisningskravet står for lagmannsretten. Siden ankesaken nå er begrenset til det borgerlige krav, antar jeg at den videre behandling skal skje etter tvistemålsloven bestemmelser, jf straffeprosessloven §435. I tråd med dette finner jeg det riktig at saken av Høyesterett hjemvises til lagmannsretten etter tvistemålsloven §386 annet ledd.
Jeg stemmer for denne kjennelse: Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves.
Saken hjemvises til ny behandling av lagmannsretten.