HR-1996-65-A - Rt-1996-1394
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-04 |
| Publisert: | HR-1996-00065-A - Rt-1996-1394 (424-96) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Arbeidsavtale |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1993-01214 - Høyesterett HR-1996-00065 A, nr 22/1995 |
| Parter: | Den norske stats oljeselskap a.s (Advokat Henning M Stephansen) mot Jan Rune Hesjedal (Advokat Bent Endresen) |
| Forfatter: | Flock, Aarbakke, Dolva, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §49, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2, §42, §43, §44, §45, §45a, §47, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Saken gjelder spørsmålet om elektrikere om bord på oljeplattform har hatt en beredskapsordning som innebærer at bestemmelsene om hjemmevakt i arbeidsmiljøloven §46 nr 9 får anvendelse.
Jan Rune Hesjedal har siden 1979 arbeidet på Statfjord A som elektriker. Etter arbeidsplanen oppholder han seg sammenhengende på plattformen i perioder på to uker. Mellom hver oppholdsperiode er det en friperiode på henholdsvis tre og fire uker. Hovedoppgaven for elektrikerne om bord er å holde det elektriske anlegget i orden. Den daglige arbeidsperioden for den gruppe på 6-8 elektrikere som Hesjedal tilhører, er fra kl 0700 til kl 1900. En annen gruppe elektrikere er knyttet til driften av plattformens kraftstasjon. De arbeider dag- og nattskift.
På grunn av feil som oppstår, er det regelmessig behov for å få utført noe nødvendig elektrikerarbeid utenfor normal arbeidstid. Frem til begynnelsen på 1980-tallet ble dette arbeidet utført av en elektriker som arbeidet nattskift. Etter at denne ordningen ble avviklet, har slikt arbeid blitt utført på overtid og honorert deretter. På forskjellig vis har man søkt å fordele denne arbeidsbelastningen på de elektrikere som til enhver tid er til stede på plattformen. Det er opplyst at behovet for å få slikt arbeid utført i perioden fra 1989 til 1994 i gjennomsnitt meldte seg omtrent annethvert døgn - eller i overkant av det - og at det da kunne være tale om en jobb som tok fra et kvarter og opp til et par timer. Omtrent 3/4 av utkallingene til slikt overtidsarbeid skjedde før midnatt.
Tidlig i 1988 ga Statoilansattes Forening uttrykk for at den ordning som ble praktisert ved utkalling til slikt overtidsarbeid, måtte kompenseres etter arbeidsmiljøloven §46 nr 9. Første ledd i denne bestemmelsen lyder slik:
"Dersom arbeidstakeren må oppholde seg i sitt hjem for i påkommende tilfelle å yte arbeid, skal som hovedregel minst 1/5 av hjemmevakten regnes med i den alminnelige arbeidstid."
Statoil bestred at man var forpliktet til å yte slik kompensasjon. Av betydning for Statoils standpunkt var bl a den såkalte sokkelforskriften. Denne forskriften om "arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. i forbindelse med undersøkelse etter og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster" ble første gang gitt ved kgl res av 1 juni 1979 i medhold av arbeidsmiljøloven §2 nr 3 første, annet til tredje ledd. Forskriften ble avløst av "forskrift om arbeidervern og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten", fastsatt ved kgl res av 27 november 1992. §14 første ledd i denne forskriften har slik ordlyd:
"Arbeidsmiljøloven §42, §43, §44, §45, §45A, §46 nr 1, 2, 3, 4, 5, 6, 8, og §47 nr 1 og 2 kommer ikke til anvendelse. Arbeidsmiljøloven §46 nr 9 får kun anvendelse for arbeidstakere som har vaktplikt i henhold til avtale, instruks o l."
Denne bestemmelsen avløste §9 første ledd i forskriftene fra 1979, som med enkelte språklige ulikheter hadde tilsvarende innhold.
Etter at denne uenigheten kom for dagen, har man praktisert en noe varierende ordning hva angår utvelgelsen av de elektrikere som måtte utføre slikt overtidsarbeid i sin fritid mellom kl 1900 og kl 0700. Enkelt sagt har det i lange perioder vært operert med navnelister, mens utvelgelsen til enkelte tider kan ha foregått på en mer uformell og tilfeldig måte. Jeg kommer senere tilbake til dette.
Jan Rune Hesjedal gikk ved stevning datert 26 august 1992 til søksmål mot Statoil. I søksmålet ble nedlagt påstand om at Statoil var "forpliktet til å godtgjøre Jan Rune Hesjedal for sin deltakelse i vaktordning i samsvar med arbeidsmiljøloven §46 nr. 9". Av stevningen fremgikk at den fagforening som Hesjedal er tilsluttet, Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og de medlemmer "som er omfattet av problemet," sto bak ham.
Bergen byrett avsa den 3 september 1993 dom i saken med slik slutning:
"1. Den norske stats oljeselskap A/S (Statoil) frifinnes.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Jan Rune Hesjedal til Den norske stats oljeselskap A/S (Statoil) kr 54966. - femtifiretusennihundreogsekstisekskroner i saksomkostninger."
Hesjedal anket dommen til Gulating lagmannsrett som den 30 september 1994 avsa dom. Etter senere rettelse lyder lagmannsrettens domsslutning slik:
"1. Den norske stats oljeselskap AS (Statoil) er forpliktet til å godtgjøre Jan Rune Hesjedal for hans deltakelse i vaktordning i samsvar med arbeidsmiljøloven §46 nr 9, fra mai 1989.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Den norske stats oljeselskap AS (Statoil) kr 55.816 - kronerfemtifemtusenåttehundreogseksten 00/100 - til Jan Rune Hesjedal innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske stats oljeselskap AS (Statoil) kr 54000,- - kronerfemtifiretusen 00/100 - til Jan Rune Hesjedal innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Dommen ble avsagt under dissens. n dommer stemte for at byrettens dom skulle stadfestes.
Statoil har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler vises til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Forut for ankeforhandlingen i Høyesterett er Hesjedal og 9 vitner avhørt ved bevisopptak. Ett av vitnene er nytt for Høyesterett. For øvrig er fremlagt enkelte nye dokumenter. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de underordnede retter.
Den ankende part, Statoil har i hovedtrekk anført:
Det bestrides at Hesjedal i den aktuelle periode har tatt del i en hjemmevaktordning etter arbeidsmiljøloven §46 nr 9. For det første tilfredsstiller ikke oppholdet på Statfjord A kravet i denne bestemmelsen om at arbeidstakeren må oppholde seg i "sitt hjem". De utvidelser av ordningen til også å omfatte tilfeller hvor arbeidstakeren kan nås ved mobiltelefon o l, gjelder arbeid på land og kan ikke overføres til en oljeplattform, hvor arbeidstakeren nødvendigvis stort sett vil være tilgjengelig uansett hvor han oppholder seg. Alene av den grunn er det ikke tale om noen hjemmevakt i lovens forstand. For det annet krever §46 nr 9 at arbeidstakeren av hensyn til sitt arbeidsforhold "må" oppholde seg hjemme. Overfor Hesjedal og hans kolleger har det aldri vært stilt noe krav om bestemt oppholdssted, verken i lugaren eller andre steder. Dermed er heller ikke dette vilkår oppfylt.
Videre bestrides at de vilkår som følger av sokkelforskriften §14 er oppfylt. Generelt fremheves at denne bestemmelsen er ment å begrense rekkevidden av §46 nr 9 ved arbeid på sokkelen. Den vaktordning som Hesjedal hevder å ha tatt del i, har ikke hatt grunnlag i noen avtale med Statoil eller i noen annen form for dispositivt utsagn. Noen instruks fra arbeidsgiverens side forelå ikke. Følgelig har det ikke vært tale om noen vaktplikt etter forskriftene. Slik §14 er formulert, vil dette - uansett forståelsen av arbeidsmiljøloven §46 nr 9 - være et ufravikelig vilkår for at en arbeidstaker på sokkelen skal kunne tilstås de rettigheter som følger med en hjemmevaktordning. Når Hesjedal er blitt kalt ut for å arbeide etter endt arbeidstid kl 1900, følger dette av den plikt som han har til å gjøre nødvendig arbeid ved tilfeldig utkalling etter arbeidsgiverens anvisning. Lagmannsrettens flertall har tatt feil på dette punkt. Statoil hadde ingen plikt til å etablere noen vaktordning. I den utstrekning vaktlister har vært i bruk, fremheves at verken Hesjedal eller noen av de øvrige elektrikere hadde noen plikt til å stå på listen. Arbeidsgiveren var heller ikke forpliktet til å følge listen. Det forelå ingen instruks om hvorledes de som sto på listen skulle forholde seg, og elektrikerne var ikke forpliktet til å innrette seg på noen bestemt måte for å være tilgjengelige.
I den utstrekning det periodevis var i bruk vaktlister, var dette en ordning som elektrikerne selv hadde brakt i stand, blant annet for å få en rettferdig fordeling av de ekstrainntekter som slikt overtidsarbeid ga.
Statoil har nedlagt slik påstand:
"1. Den norske stats oljeselskap a.s frifinnes.
2. Den norske stats oljeselskap a.s tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Jan Rune Hesjedal har i hovedtrekk anført:
Primærforsyningen av elektrisitet på Statfjord A kommer fra tre hovedgeneratorer som til sammen produserer 60 MW. Dette tilsvarer strømforbruket i en middels stor norsk by. Det sier seg selv at det elektriske anlegget på plattformen, ut fra størrelse og kompleksitet, regelmessig må utbedres/betjenes i løpet av den 12-timers perioden hvor de elektrikere som ellers foretok vedlikeholdsarbeidet, hadde fri. På denne bakgrunn er det ikke dekkende å tale om at overtidsarbeidet i denne perioden var forårsaket av situasjoner som var spesielle, tilfeldige, upåregnelige o l. For ethvert tilsvarende anlegg på land ville det ha vært etablert en hjemmevaktordning.
Sokkelforskriften §14 forutsetter at bestemmelsen om hjemmevaktordning i arbeidsmiljøloven §46 nr 9 også kan anvendes om bord på en oljeplattform, og dermed utenfor det som tradisjonelt oppfattes som et hjem. De muligheter man i dag har for trådløs kommunikasjon, har ledet til at §46 nr 9 på land er gitt anvendelse i tilfeller hvor arbeidstakeren også kan kontaktes utenfor hjemmet.
Om bord på en oljeplattform har arbeidstakerne behov for et sterkere vern om fritiden enn på land. Med 12 timers arbeidsdag har man et større behov for hvile. De sterkt begrensede bevegelsesmuligheter om bord skaper lett et nært forhold mellom arbeidstakerne og deres overordnede. Det er enkelt for arbeidsgiveren å få tak i en arbeidstaker utenfor arbeidstiden, og det kan være vanskelig å si nei til ekstraarbeid. Dette er forhold som tilsier at hjemmevaktreglene - med rett til å få en del av beredskapstiden innregnet i den regulære arbeidstid - har en naturlig anvendelse også på en oljeplattform.
Det erkjennes at det neppe eksisterer noen plikt for Statoil til å etablere en hjemmevaktordning for elektrikerne. Et alternativ kunne være å vente med å rette de minst alvorlige feilene til arbeidstiden begynte neste morgen. En beredskapsordning begrenset til helt nødvendige feilrettinger kunne vært gjennomført uten at dette innebar noen hjemmevaktordning. Statoil ønsket imidlertid ikke en slik begrenset ordning.
De vilkår som sokkelforskriften §14 oppstiller, er oppfylt. Elektrikerne har oppfattet ordningen som en vaktplikt. De vaktlister som har foreligget i den aktuelle perioden, er i alle fall delvis underskrevet av elektrolederne. Disse må i denne sammenheng oppfattes som arbeidsgiverens representanter. Elektrikerne har oppfattet listene som forpliktende for seg, og de er etterlevet på en slik måte at den vakthavendes bevegelsesfrihet om bord har vært noe begrenset. I tillegg har man i vaktperioden vært mentalt forberedt på å bli utkalt også natters tider, noe som har forstyrret både søvn og hvile.
Denne vaktplikten bygger på en avtale med Statoil. Selv om man på dette punkt ikke har å gjøre med noen tariffavtale, foreligger en kollektiv avtale med elektrikerne som gruppe. Man har vært vitende om at Statoil for sin del allerede på et tidlig tidspunkt ga uttrykk for at arbeidsgiveren verken hadde eller ønsket å ha en ordning som ga arbeidstakerne de rettigheter som en hjemmevaktordning ville gi dem. Med den praksis som likevel har vært fulgt i hele perioden, kan dette ikke være avgjørende.
Når påstanden er begrenset til perioden fra mai 1989 til januar 1995, skyldes dette at det er regnet tre år forut for forliksklagen. Fra januar 1995 ble det aktuelle arbeidet overført til de elektrikere som arbeidet på kraftstasjonen.
Jan Rune Hesjedal har nedlagt slik påstand:
"1. Den norske stats oljeselskap AS er forpliktet til å godtgjøre Jan Rune Hesjedal for hans deltakelse i vaktordning i samsvar med arbeidsmiljøloven §46 nr. 9, fra mai 1989 til januar 1995.
2. Jan Rune Hesjedal tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken må føre frem.
Hensynet bak den kompensasjon som en hjemmevaktordning etter arbeidsmiljøloven §46 nr 9 berettiger til, ligger i dagen: Gjennom vaktordningen blir arbeidstakeren bundet til sitt hjem i fritiden. Dermed blir han avskåret fra muligheten for deltakelse i aktiviteter av ulik art i forbindelse med foreningsliv, kultur, sport, friluftsliv, reiser osv. Det samme gjelder samvær med slekt og venner utenfor hjemmet. Når lovgiveren her har funnet det riktig å gi en kompensasjon, antar jeg at begrunnelsen ligger i de nevnte omstendigheter samt i den belastning som det medfører til enhver tid å måtte holde seg i beredskap.
Anvendelsen av arbeidsmiljøloven bestemmelser om arbeidstid på kontinentalsokkelen ble først drøftet i NOU 1976:40, som ble avgitt mens arbeidsmiljøloven forelå i utkast. I utredningen (side 22) er uttalt at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven ikke er egnet på kontinentalsokkelen og at etter utvalgets forslag vil "arbeids- og fritidsrammene for arbeidstakerne på produksjonsplattformene være uttømmende regulert ved særreglene". Det heter deretter (side 22-23):
"Forøvrig bør de samme prinsipper som ligger til grunn for fortolkning av arbeidstidsbestemmelsene i land følges også i dette tilfelle, for eksempel hva som regnes som arbeidstid og hvilepause i lovens forstand. Et spørsmål som er nevnt er om arbeidstakerne kan sies å ha en form for hjemmevakt når de har utrykningsplikt i sin fritidsperiode. Dette vil bero på en fortolkning av §46 nr. 7 i lovutkastet."
Nr 7 i lovutkastet tilsvarer någjeldende nr 9. I innstilling 2, NOU 1977:36, avgitt av samme utvalg, uttales (side 14):
"Arbeidstakerne på plattformen må i mange tilfelle være forberedt på å rykke ut i spesielle situasjoner uten at det foreligger særskilt avtale om dette. Utvalget har funnet at dette er noe som følger av arbeidsforholdets art og at omregningsfaktoren etter arbeidsmiljøloven §46 nr. 7 ikke skal komme til anvendelse i slike tilfelle.
Enkelte grupper som i henhold til avtale, instruks e.l. har særskilt plikt til å rykke ut (vaktplikt) vil komme i en annen stilling. Dette er uttrykkelig sagt."
Forskriften om anvendelse av arbeidsmiljøloven §46 nr 9 på kontinentalsokkelen ble vedtatt i samsvar med dette. Forarbeidene til forskriftbestemmelsen er uklare. Jeg forstår bestemmelsen slik at omregningsfaktoren i arbeidsmiljøloven §46 nr 9 gjelder for arbeidstakere på boreplattform dersom disse "har vaktplikt i henhold til avtale, instruks o.l.". Det fremgår at det må være tale om en særskilt vaktplikt, i motsetning til den alminnelige plikten til å rykke ut "i spesielle situasjoner" og også i motsetning til den generelle beredskap på plattformen. Forskriften kan anses som en naturlig klargjøring på bakgrunn av de spesielle forholdene på kontinentalsokkelen.
Det fremgår av dette at bestemmelsen om hjemmevakt - med de fordeler som ordningen gir arbeidstakeren - også kan gis anvendelse ved arbeid på sokkelen. Bestemmelsen i sokkelforskriften §14 er imidlertid gitt et begrenset anvendelsesområde. Den er bare aktuell for arbeidstakere som har en vaktplikt, og denne plikten må følge av avtale, instruks o l.
Partene er enige om at Statoil ikke hadde noen plikt til å etablere noen vaktordning som dekkes av sokkelforskriften for de berørte elektrikere. Det springende punkt i saken er om det har vært etablert en slik vaktordning for denne gruppe arbeidstakere.
Det foreligger ikke detaljerte opplysninger om hvorledes ordningen med utkalling av elektrikere på fritid har vært gjennomført i hele denne perioden. Det er ikke grunn til å anta at ordningen har vært den samme hele tiden. Stort sett har det vært utarbeidet lister som ga Hesjedal og hans kolleger nødvendig informasjon om de tidsintervaller hvor man ville bli utkalt til ekstraarbeid i tilfelle det oppstod feil på det elektriske anlegget. Når bortses fra den første del av tidsperioden, er det for Høyesterett fremlagt navnelister som dekker tiden helt frem til utløpet av 1994. I en del av denne perioden har disse listene bygget på den beredskap som elektrikerne var påbudt å ha for alarmsituasjoner. Det er enighet mellom partene om at den sistnevnte beredskap i seg selv ikke innebærer noen hjemmevaktordning. For andre deler av perioden er det fremlagt lister som i alle fall ikke etter sin ordlyd omfatter den type vakt som vår sak gjelder.
Det synes på det rene at elektrikerne selv i det minste har tatt del i utarbeidelsen av disse listene, men at også deres foresatte - elektrolederne - har hatt en funksjon i den forbindelse. Det er intet som tyder på at listene har vært behandlet på noe høyere nivå i Statoils organisasjon.
Som nevnt innledningsvis var spørsmålet om hjemmevaktordning oppe allerede i 1988. Den gang gjaldt spørsmålet ikke bare elektrikerne, men alle som fra tid til annen ble utkalt til nattarbeid. Av referat fra møte den 18 januar 1988 fremgår at de ansattes fagforening ga uttrykk for at ordningen med slik utkalling ga rett til kompensasjon etter arbeidsmiljøloven §46, og at en slik kompensasjon ikke ville bli mer kostbar for arbeidsgiveren enn den tidligere ordning med nattskift. Statoils representanter stilte seg på møtet negativt til kravet. I brev til Statoilansattes Forening av 9 februar 1988 fastholdt arbeidsgiveren dette syn og ga uttrykk for at den overtidsgodtgjørelse som ble betalt for dette arbeidet, var god nok til å dekke ulempene ved å bli kalt ut til kvelds/nattarbeid. I brevet heter det videre:
"Listen til kontrollrommet har fra plattformledelsen aldri vært sett på som en hjemmevaktsordning i den forstand det refereres til i AML, §46. Listen er utarbeidet etter forståelse mellom ansatte og ledere i avdelingen, for å ha et verktøy for å fordele utpurringen mellom de enkelte ansatte.
Vi forstår SAF's syn på listene, og vi kan akseptere at de tas vekk dersom SAF finner at de er en ulempe for deres medlemmer."
Elektrikerne kom senere tilbake til spørsmålet, uten at Statoil på noe tidspunkt endret sitt syn. Det fremgår av de forklaringer som Hesjedal og hans kolleger har gitt, at man hele tiden har vært klar over arbeidsgiverens oppfatning på dette punkt.
Etter en samlet vurdering av bevisførselen er jeg blitt stående ved at det ikke ved avtale, instruks eller på annen måte her kan anses etablert en vaktordning i lovens forstand. Jeg legger derfor til grunn at listenes funksjon var å fordele overtidsarbeidet på en hensiktsmessig og rettferdig måte mellom arbeidstakerne, men at de som sto på vaktlisten på det aktuelle tidspunkt ikke hadde noen spesiell plikt til å holde seg i beredskap for slike arbeidsoppgaver. Jeg har i min vurdering lagt vekt på at også arbeidstakerne ønsket å fordele overtidsarbeidet på en slik måte, og at det fra Statoils side gjennom en årrekke konsekvent har vært bestridt at det gjaldt noen vaktplikt for de berørte elektrikerne. Jeg tilføyer at det etter det opplyste til nå heller ikke er noe annet eksempel på at arbeidstaker på oljeplattform er gitt rettigheter etter bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §46 nr 9.
Jeg er etter dette kommet til at Statoil må frifinnes for Hesjedals krav.
Anken har ført frem. Statoil tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. Partene har fremlagt omkostningsoppgaver. Saksomkostningsbeløpet for alle retter fastsettes til kr 305 186, hvorav kr 50 186 gjelder utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Den norske stats oljeselskap a.s frifinnes.
2. I saksomkostninger for alle retter betaler Jan Rune Hesjedal til Den norske stats oljeselskap a.s 305 186 - trehundreogfemtusenetthundreogåttiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.