HR-1996-68-A - Rt-1996-1473
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-13 |
| Publisert: | HR-1996-00068-A - Rt-1996-1473 (432-96) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Forsikringsrett, Bilansvar, Lempning av ansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00068 A, nr 248/1995 |
| Parter: | Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Svein Jøsang - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elizabeth Arntzen) |
| Forfatter: | Stang Lund, Lund, Hellesylt, Dolva, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §4-1, §5-2, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om en skadevolder, som med motorvogn har gjort skade på en vegbro, er ansvarlig for utgiftene til gjenopprettelse av midlertidig broforbindelse.
Den 9 september 1987 ble Skjerping bro ved Gudvangen skadet ved at en Brøyt gravemaskin under slep hektet seg fast i fagverket. Sammenstøtet med broa var så kraftig at gravemaskinen ble slått av dumperen og ble stående i brobanen.
Selve slepingen foregikk på den måte at gravemaskinen satte grabben ned i ca to m3 stein i dumperkassen på en Volvo dumper, og ved hjelp av gravestikken løftet fremre hjulpar fri av vegbanen. Dette medførte at gravestikken under slepet kom så høyt at den ikke kunne passere under tversgående fagverk på broa.
Skadene på Skjerping bro ble midlertidig utbedret med en avstivning av fagverket. Lovlig total vogntoglast ble samtidig redusert fra 42 tonn ned til 20 tonn. Statens vegvesen besluttet deretter å oppføre en midlertidig bro (Bailey bro) med tilførselsveger ca 100 meter fra den skadete bro for å gjenopprette vegsambandet. Broa ble tatt i bruk 20 september 1987.
Skjerping bro ble ikke reparert fordi ny bro var planlagt i forbindelse med opprusting av E 68 ved Gudvangen som en del av stamvegforbindelsen Oslo-Bergen. Den midlertidige bro ble derfor stående fram til ny bro ble ferdigstilt 30 juni 1990. Skjerping bro og den midlertidige bro ble deretter fjernet.
Dumperen var forsikret i daværende UNI Forsikring - nå Storebrand Skadeforsikring AS - heretter kalt Storebrand. Storebrand erkjente ansvar for skaden på Skjerping bro, men mente at ansvaret måtte begrenses til omkostningene med å reparere broa. Staten krevde 27 mai 1988 erstatning av Storebrand for utgiftene til midlertidig utbedring av Skjerping bro, kostnadene med å bygge og fjerne midlertidig bro med tilførselsveger og for leie av midlertidig bro fram til ny bro i forbindelse med den planlagte omlegging av E 68 var forventet ferdig i 1991-1992. Storebrand utbetalte i oktober 1991 en a konto erstatning med 400 000 kroner.
Staten v/Samferdselsdepartementet reiste 11 september 1991 sak for Indre Sogn herredsrett med krav om betaling av 1 314 000 kroner med tillegg av 18 prosent rente fra 9 mars 1988. Storebrand påstod seg frifunnet mot å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til 500 000 kroner og med fradrag av a konto utbetalinger. Statens krav ble under hovedforhandlingen begrenset til 1 000 000 kroner med fradrag av tidligere a konto innbetaling og med tillegg av 18 prosent rente, jf bilansvarsloven §9 første ledd. Indre Sogn herredsrett avsa 14 mai 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S betalar staten v/Samferdselsdepartementet, med frådrag av tidlegare a konto innbetaling, 928 000 - nihundreogtjueåttetusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente frå 9. mars 1988 til betaling skjer. Oppfyllingsfristen er 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen.
2. Kvar av partane ber sine sakskostnader."
Storebrand påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som 15 mai 1995 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av dommene.
Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbe dømmelsen og rettsanvendelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse 27 september 1995 henvist anken til Høyesterett for så vidt gjelder spørsmålet om erstatningsansvar for ekstraordinære tiltak for å gjenopprette vegsambandet. For øvrig ble anken nektet fremmet.
Den ankende part, Storebrand Skadeforsikring AS, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Den ankende part bestrider ikke at utgiftene til midlertidig broforbindelse er påregnelige. Det medgis også at vegvesenet uavhengig av skadeårsak ville iverksatt de samme tiltak, og at utgiftene er rimelige og naturlige. Det anføres således ikke at det er grunnlag for kritikk mot Statens vegvesen for de ekstraordinære tiltak som ble iverksatt i forbindelse med gjenoppretting av vegsambandet. Staten som broeier ville imidlertid ikke blitt påført inntektstap ved at total vognlast ble redusert og at vegsambandet ble periodisk stengt mens Skjerping bro ble reparert. Oppsetting av den midlertidige bro til avløsning av Skjerping bro skjedde for å avbøte ulemper for trafikantene.
Ulempene ved at en veg blir stengt kan ramme et stort antall personer og bedrifter, og antallet og størrelsen av mulige erstatningskrav vil nærmest kunne være ubegrenset. Staten har ikke rettslig ansvar ovenfor trafikantene om riksvegene ikke til enhver tid holdes åpne for alminnelig ferdsel. Ulemper påført trafikantene på grunn av stenging av vegsambandet og omkjøring har ikke erstatningsrettslig vern, og økonomisk tap i denne forbindelse kan ikke kreves erstattet av den ankende part, jf Rt-1973-1268. Den ankende parts erstatningsansvar blir ikke utvidet om staten påtar seg betydelige utgifter for å hindre at trafikantene påføres tap ved midlertidig reduksjon av total vognlast og periodisk stenging av vegen. Dersom staten tilkjennes erstatning for utgifter til midler tidig broforbindelse, oppnår trafikantene likevel en form for erstatningsrettslig vern utover det som ellers gjelder for tredjemannskader.
De midlertidige ulemper trafikantene ville blitt påført ved en reparasjon av Skjerping bro overstiger for øvrig ikke hva trafikantene ellers måtte være forberedt på. Veger må med jevne mellomrom stenges på grunn av været, skader på grunn av ras eller trafikkulykker og vedlikehold. En avveining av trafikantenes interesser i forhold til skadevolders tilsier at erstatningsvernet ikke utvides til å omfatte utgifter til å gjenopprette vegsambandet.
Subsidiært anføres at ansvaret må falle bort eller lempes etter skadeserstatningloven §5-2.
Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
"1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale Staten v/Samferdselsdepartementet kr 140.000
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Påstandens punkt 1 må ses i sammenheng med at Storebrands a konto innbetaling ikke helt ut dekket den skade selskapet erkjenner ansvaret for.
Ankemotparten, Staten v/ Samferdelsdepartementet har for Høyesterett i hovedsak anført:
Staten krever erstatning for påregnelige utgifter til reparasjon av Skjerping bro og for å gjenopprette vegsambandet slik dette var før sammenstøtet. Det er ikke bestridt at gjen oppretting av vegsambandet var et rimelig og påregnelig tiltak, og at utgiftene står i et rimelig og naturlig forhold til skaden påført Skjerping bro.
Sammenlikningen med trafikantenes og andre tredjemenns manglende erstatningsrettslige vern er forfeilet. Selv om staten ikke har inntekt eller annen direkte økonomisk interesse i dette vegsambandet, har staten erstatningsrettslig vern for sine utgifter uavhengig av om den enkelte trafikant kan kreve erstatning. Den påførte skade er nærliggende og gjelder ikke en ubestemt krets av personer eller et skadetilfelle som er ubestemt eller nærmest abstrakt i forhold til selve skaden som i Rt-1973-1268. Risikobetraktninger og hen synet til gjenoppretting og skadeforebyggelse tilsier også at statens samfunnsmessige interesse i å opprettholde vegsambandet er erstatningsrettslig vernet.
Den ankende parts subsidiære anførsel om bortfall eller lemping av ansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2 kan ikke føre fram. Staten har samme erstatningsvern som andre skadelidte. Verken skadelidtes stilling, skadens art eller størrelsen av tapet tilsier bortfall eller reduksjon av ansvaret.
Staten v/ Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes.
2. Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg finner at anken ikke kan føre fram.
Den ankende part har erkjent ansvar for skaden påført Skjerping bro og har betalt a konto erstatning med 400 000 kroner til delvis dekning av beregnede kostnader til reparasjon av broa. Spørsmålet i saken er om den ankende part er ansvarlig for statens utgifter til midlertidig broforbindelse under reparasjonen av Skjerping bro. Partene er som for lagmannsretten enige om utmålingen av erstatningen.
Den ankende part har godtatt at skaden på Skjerping bro ville medføre begrensninger i største vognlast og periodevis stenging av vegsambandet inntil broa var utbedret. Det er heller ikke bestridt at vegvesenet ville ha iverksatt de samme tiltak uavhengig av skadeårsaken, og at utgiftene til midlertidig broforbindelse står i et rimelig og naturlig forhold til selve skaden. Den ankende part gjør imidlertid gjeldende at trafikantenes økonomiske tap ved midlertidig begrensning av største vognlast og ved periodisk stenging av veien ikke har erstatningsvern. I slike tilfeller kan heller ikke staten kreve erstatning for tiltak som tar sikte på å avbøte trafikantenes tap. Staten har ikke blitt påført inntektstap som følge av skaden på Skjerping bro.
Den ankende parts innvending mot å erstatte utgiftene til midlertidig broforbindelse er etter min mening ikke rettslig holdbar. Staten krever erstatning for skade påført Skjerping bro ved sammenstøt. Skadevolder er i forhold til eier av en gjenstand ansvarlig for skade på selve gjenstanden og for påregnelige følgeskader. Skadelidte har krav på å få dekket det økonomiske tap skaden har medført, jf skadeserstatningsloven §4-1. Utgifter pådratt for å forhindre, begrense eller avbøte en skade kan således kreves erstattet selv i tilfelle den skadete interesse ikke har økonomisk verdi. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1973-1268, som den ankende part har lagt stor vekt på i prosedyren, gjelder tredjemanns erstatningsvern. Denne avgjørelse kan ikke få betydning i forhold til den som er eier av den skadete gjenstand.
Staten har ansvaret for at riksvegsambandet så vidt mulig holdes åpent for alminnelig ferdsel. Dersom værforhold eller fysisk skade på en riksveg medfører stenging av vegen, må staten innen rammen av tilgjengelige midler sørge for at vegen åpnes for alminnelig ferdsel så snart som mulig. Utgifter til dette vil regelmessig måtte dekkes over vegbudsjettet. Dersom stengingen skyldes en skade påført av en ansvarlig skadevolder, må etter min mening staten ha rett til å kreve nødvendige og påregnelige utgifter for gjenåp ning av riksvegen dekket av skadevolderen etter gjeldende erstatningsregler. Om tiltak for å avbøte skaden og gjenåpne veien også medfører at trafikantene ikke påføres økonomisk tap, er i denne sammenheng uten betydning.
Storebrand har subsidiært gjort gjeldende at ansvaret må falle bort eller lempes etter skadeserstatningsloven §5-2. Jeg finner at denne bestemmelse ikke bør anvendes. Utgangspunktet er at skadelidtes fulle tap skal erstattes. Verken skadens størrelse, den ankende parts økonomi eller andre forhold medfører at ansvaret virker urimelig tyngende. Den ankende part overtar risikoen for mulige skader mot betaling av en avtalt premie og må være forberedt på å dekke skader av et omfang som i denne sak også i forhold til staten.
Anken har vært forgjeves. Ankesaken for Høyesterett har vært begrenset til spørsmålet om erstatningsansvar for ekstraordinære tiltak for å gjenopprette vegsambandet. Avgjør elsen har ikke budt på særlig tvil. Saksomkostninger må etter dette tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner etter omstendighetene ikke grunn til å endre herredsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, som har sammenheng med spørsmål ankesaken ikke omfatter.
For Høyesterett har ankemotparten krevd saksomkostninger med 20 000 kroner. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Storebrand Skadeforsikring AS 20 000 - tjuetusen - kroner til staten v/Samferdselsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.