HR-1996-71-B - Rt-1996-1218

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-10-17
Publisert:	HR-1996-00071-B - Rt-1996-1218 (366-96)
Stikkord:	Arbeidsrett, Ettervirkning av tariffavtale
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating Lagmannsrett LG-1993-01249 - Høyesterett HR-1996-00071 B, nr 77/1995
Parter:	A/L Rogalandsmeieriet (Advokat Frode Christensen - til prøve) mot 1. Ivar Murvold 2. Sigrid Hove 3. Birger Assersen 4. Sem Gaute Djøseland 5. Kurt Vestly 6. Liv Hauge (Advokat Roar Bjerknes)
Forfatter:	Stang Lund, Bugge, Dolva, Flock, Aasland
Lovhenvisninger:	Arbeidstvistloven (1927) §1, Tvistemålsloven (1915) §180, §3, Arbeidsmiljøloven (1977)

Saken gjelder om bestemmelser i en tariffavtale om stillingsvern og tilsikring av lønn og andre økonomiske vilkår er en del av de individuelle arbeidsavtaler etter at tariffavtalen er brakt til opphør.

Norske Melkeprodusenters Landsforbund og Norske Meierifolks Landsforening inngikk 30 desember 1964 avtale om meierifolkenes stilling ved rasjonalisering - heretter kalt rasjonaliseringsavtalen. Avtalen ble endret 29 april 1976 og var etter endringen sålydende:

"Norske Melkeprodusenters Landsforbund og Norske Meierifolks Landsforening er enige om at meierifagfolkene gjennom sin utdannelse og praksis er så sterkt knyttet til meieriene og meieribruket at det er rimelig å sikre deres stilling ved rasjonalisering - både økonomisk og om mulig også stillingsmessig. Dette har også vært vanlig praksis hittil uten at det har foreligget noen egentlig avtale mellom Landsforbundet og Landsforeningen.

Med sikte på den fremtidige rasjonalisering vil det være av stor betydning at den praksis som har vært gjeldende hittil blir fastlagt i mer konkrete former. Landsforbundet og Landsforeningen er derfor enige om at følgende retningslinjer blir lagt til grunn ved behandlingen av meierifagfolk som på grunn av sammenslutninger, nedlegging av meieriet eller andre rasjonaliseringstiltak må gå over til en annen stilling eller et annet arbeide i meieribruket:

1. Meieribestyrere skal sikres stilling (arbeide) innen sammenslutningen eller det nye selskap med minst like gode økonomiske vilkår som vedkommende har i det øyeblikk forandringen inntrer. Herunder tas i betraktning lønn i hovedstilling og verdien av fri bolig og frie naturalier. Ved lønnsreguleringer skal vedkommende bestyrer ha minst like store tillegg som den tidligere stilling ville medført. Så langt det overhodet er mulig skal den som omplasseres skaffes stilling eller arbeide hvor fagutdannelse kreves og hvor vedkommendes kvalifikasjoner kommer fullt til sin rett.

2. Meieriteknikere, meiersker, meierister og andre meierifagutdannede funksjo nærer tilsluttet Norske Meierifolks Landsforening skal så langt det er mulig tilbys stilling innen sammenslutningen eller det nye selskap med lønn som svarer til de lønnsbetingelser som er opparbeidet før sammenslutningen fant sted. Lønnen i den nye stilling reguleres i samsvar med de generelle lønnsreguleringer for meierifagfolkene, og forutsetter at vedk. opprettholder samme lønnsnivå og - utvikling som vedk. ville ha hatt ved å fortsette i sin tidligere stilling, med mindre vedk. får en stilling i det nye selskapet som betinger plassering i en høyere lønnsgruppe.

I tilfelle det ikke kan skaffes arbeide innen sammenslutningen eller det nye selskap, skal meieriorganisasjonene søke å skaffe vedkommende en stilling ved andre meierier eller i meieribruket med samme lønnsvilkår som nevnt foran.

3. Tvister som måtte oppstå om de under 1. og 2. refererte retningslinjer, forelegges Norske Melkeprodusenters Landsforbund og Norske Meierifolks Landsforening til avgjørelse."

Meierienes Arbeidsgiverforening har senere trådt inn som part etter Norske Melkeprodusenters Landsforbund.

Meierienes Arbeidsgiverforening sa opp avtalen i desember 1990 med virkning fra 1 april 1991. Meierienes Arbeidsgiverforening og Norske Meierifolks Landsforening utvekslet synspunkter vedrørende oppsigelsen i møter 8 februar og 4 mars 1991. Partene ble ikke enige om ny avtale eller om konsekvensene av at avtalen opphørte å gjelde. Det er senere ikke inngått ny avtale om meierifolkenes stilling ved rasjonalisering. Fra protokollen 4 mars 1991 gjengis:

"Norske Meierifolks Landsforening hevdet at "Rasjonaliseringsavtalen" er en del av meierifagfolkenes arbeidsavtale, og kan som sådan ikke sies opp eller settes ut av kraft for de av Landsforeningens medlemmer som var ansatt i meieriindustrien ved årsskiftet 1990/1991.

MAF - på vegne av Norske Melkeprodusenters Landsforbund - fremholdt at avtalen er en kollektiv avtale/tariffavtale og som sådan uten gyldighet etter utløpt oppsigelsestid (31. mars 91)."

A/L Rogalandsmeieriet ble i begynnelsen av 1970-årene dannet ved sammenslåing av flere selvstendige meieribruk i Rogaland. I 1984 ble laget utvidet ved opptak av andre selvstendige meieribruk, slik at andelslaget fra da av eide og drev til sammen 10 meierianlegg med ca 525 ansatte.

Framover i 1980-årene ble det en betydelig nedgang i leveranser av melk til Rogalandsmeieriet. Det ble nedsatte et kapasitetsutvalg, som i 1988 framla innstilling med anbefaling om nedlegging av flere av andelslagets meierianlegg. Rogalandsmeieriet fulgte opp anbefalingene, og i løpet av perioden juni 1991 til juli 1993 ble fire av til sammen ti meierianlegg avviklet. Nedleggelsene medførte at ved utgangen av 1993 var antall ansatte redusert fra ca 525 til 437.

Ankemotpartene ble tilsatt i meieribransjen fra 1955 fram til 1975. Etter 1 april 1991 ble de overført til nye stillinger i Rogalandsmeieriet med lavere lønnsplassering på grunn av avvikling av meierianlegg. Ankemotpartene var medlemmer av Norske Meierifolks Landsforbund.

I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1992 oppsto spørsmål om lønnstillegg for meierifag folk som på grunn av rasjonalisering var overført til stillinger med lavere lønn, og som i disse stillinger oppebar såkalt overlønn. Forhandlingene førte ikke fram. Rogalandsmeieriet bestemte at for ansatte som hadde overlønn etter overføring til ny stilling på grunn av rasjonalisering, skulle lønnen fryses til nivået før lønnsoppgjøret i 1992 inntil den generelle lønnsutvikling medførte at lønnen for vedkommende stilling kom opp til nivået for lønn med tillegg av overlønn.

Melding om frysing av lønn ble sendt blant andre ankemotpartene i juli 1992. Ankemotpartene og Arnfinn Gilje godtok ikke dette og reiste fastsettelsessøksmål ved Jæren herredsrett 13 november 1992, med krav om samme lønnsnivå og lønnsutvikling som de ville ha hatt ved å fortsette i sine tidligere stillinger med mindre de nye stillinger betinget plassering i en høyere lønnsgruppe.

Under hovedforhandlingen for Jæren herredsrett inngikk Rogalandsmeieriet rettsforlik med Arnfinn Gilje, som var overført til ny stilling før 1 april 1991. Rettsforliket hadde slikt innhold:

"Saksøker Arnfinn Gilje har i sitt individuelle ansettelsesforhold krav på rettigheter etter Avtale om meierifagfolkenes stilling ved rasjonalisering av 30. desember 1964, med endringer av 29. april 1976."

Saken ble deretter hevet som forlikt for hans vedkommende.

Jæren herredsrett avsa 3 september 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Saksøkte, A/L Rogalandsmeieriet, frifinnes.

2. Saksøker nr. 1 - 6 skal erstatte saksøktes omkostninger med saken, kr 36880,- - trettisekstusenåttehundreogåtti kroner - . Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker."

Herredsretten fant at arbeidstvistloven §6 nr 3 annet ledd ikke fikk anvendelse, og at rasjonaliseringsavtalen heller ikke hadde ettervirkninger på annet grunnlag. Retten fant ikke at tariffavtalens bestemmelser var inkludert i saksøkernes arbeidsavtaler ut fra alminnelige kontraktsrettslige tolkingsregler.

Saksøkerne påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som 7 desember 1994 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Ivar Murvold, Sigrid Hove, Birger Assersen, Sem Gaute Djøseland, Kurt Vestly og Liv Hauge har i sine individuelle ansettelsesforhold krav på rettigheter etter avtale om meieriefolkenes stilling ved rasjonalisering av 30. desember 1964, med endring av 29. april 1976, også etter avtalens opphør som tariffavtale 31. mars 1991.

2. A/L Rogalandsmeieriet tilpliktes å erstatte Ivar Murvold, Sigrid Hove, Birger Assersen, Sem Gaute Djøseland, Kurt Vestly og Liv Hauge sakens omkostninger for herredretten og lagmannsretten med kr 76374, 50 - syttisekstusentrehundresyttifire 50/100 -.

3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

Lagmannsretten fant at rasjonaliseringsavtalen måtte tolkes slik at den sikret arbeidstakere som var ansatt da avtalen ble sagt opp, rettigheter ved rasjonalisering som Meierienes Arbeidsgiverforening ikke ensidig kunne bringe til opphør ved oppsigelse. Ankemotpartene var ansatt i Rogalandsmeieriet da rasjonaliseringsavtalen ble oppsagt. De hadde rett til å påberope seg de individuelle rettigheter i avtalen så lenge arbeidsforholdet består.

Hva angår partenes anførsler for de tidligere instanser, som til dels avviker fra det som anføres for Høyesterett, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A/L Rogalandsmeieriet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Den ankende part, A/L Rogalandsmeieriet, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Rasjonaliseringsavtalen var en tariffavtale mellom Meierienes Arbeidsgiverforening og Norske Meierifolks Landsforening. Ankemotpartene var gjennom sin organisasjon deltakere i avtalen. Tariffavtaler er etter arbeidstvistloven §3 nr 1 og nr 2 tidsbegrenset. Rasjonaliseringsavtalen opphørte etter oppsigelse fra Meierienes Arbeidsgiverforening å gjelde fra og med 1 april 1991.

Den ankende part erkjenner for Høyesterett at en tariffavtale kan medføre ettervirkninger for arbeidstakernes arbeidsavtaler i tilfelle tariffavtalen må forstås slik at den inneholder individuelle - såkalte normative - rettigheter for arbeidstakerne. Det gjøres imidlertid gjeldende at rasjonaliseringsavtalen bare inneholdt såkalte kollektive rettigheter gjeldende mellom Meierienes Arbeidsgiverforening og Norske Meierifolks Landsforening. Dette framgår av at avtalen bare omhandlet retningslinjer og av avtalens punkt 3 om at tvister skulle forelegges partene til avgjørelse. Avtalen inneholdt ikke bestemmelser om individuelle rettigheter for gjennomføring av en arbeidsavtale på linje med lønn, arbeidstid, ferie m v. De kollektive rettigheter overføres ikke til den enkeltes arbeidsavtale. Som en konsekvens av dette faller alle rettigheter etter rasjonaliseringsavtalen bort ved utløpet av oppsigelsestiden 31 mars 1991.

Reelle hensyn underbygger den ankende parts forståelse av rasjonaliseringsavtalen. Avtalen ble inngått i 1964, da det lovbestemte stillingsvern var vesentlig svakere enn da avtalen ble sagt opp. Arbeidstakerne må nå anses tilstrekkelig vernet mot oppsigelse gjennom arbeidsmiljøloven. Dersom bestemmelsene i rasjonaliseringsavtalen fortsatt skulle gjelde, ville dette føre til en ubegrunnet forskjell mellom ansatte tilsatt før og etter 31 mars 1991. I tillegg kommer at man bør utvise varsomhet med å innfortolke normative vilkår i en tariffavtale fordi ettervirkningene i tilfelle kan bli meget langvarige.

Ankemotpartenes subsidiære anførsler er - fremholdes det -framsatt først under ankeforhandlingen for Høyesterett og er ikke nærmere belyst. Den ankende part bestrider at ankemotpartene har fått tilsagt særlige rettigheter i forbindelse med gjennomføring av rasjonaliseringen.

A/L Rogalandsmeieriet har nedlagt slik påstand:

"1. Jæren herredsretts dom stadfestes.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotpartene, Ivar Murvold, Sigrid Hove, Birger Assersen, Sem Gaute Djøseland, Kurt Vestly og Liv Hauge har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Rasjonaliseringsavtalen er avgjørende for ankemotpartenes stillingsvern og lønn ved rasjonalisering av virksomheten i Rogalandsmeieriet. Selv om avtalen opphørte å gjelde 1 april 1991, vil de individuelle rettigheter i avtalen bli ført videre gjennom medlemmenes arbeidsavtaler inngått før opphør med mindre ny tariffavtale eller de individuelle arbeidsavtaler bestemmer noe annet. Ettervirkningen av rasjonaliseringsavtalen kan også bringes til opphør av arbeidsgiveren ved en saklig begrunnet oppsigelse av de individuelle arbeidsavtaler, men oppsigelse har ikke skjedd i dette tilfellet.

Ettervirkningene følger av en fortolkning av rasjonaliseringsavtalen. Det gjøres gjeldende at rasjonaliseringsavtalen tok sikte på å virke utover den enkelte tariffperiode, hvilket underbygges av at avtalen gjaldt fra 1964 fram til 1 april 1991. Avtalens formål var å trygge arbeidstakere organisert i Norske Meierifolks Landsforening i tilfelle rasjonalisering. Bestemmelsene i rasjonaliseringsavtalen er utformet slik at de gjelder hver enkelt arbeidstakers rettigheter ved omlegging av driften. De er av typisk individuell karakter og må anses som en del av arbeidsavtalen til medlemmene av Norske Meierifolks Landsforening så framt disse er ansatt før 1 april 1991. Den ankende part har erkjent dette i forhold til saksøker nr 7 for herredsretten, Arnfinn Gilje, ved inngåelse av rettsforliket.

Subsidiært gjøres gjeldende at den ankende part i forhandlingsmøte 3 januar 1990 og telefaks samme dag til representanter for de ansatte, har gitt blant annet ankemotpartene et tilsagn om å opprettholde tidligere lønn og arbeidsforhold ved skifte av stilling internt i Rogalandsmeieriet.

Ytterligere subsidiært anføres at Kurt Vestly har fått et særskilt tilsagn om å beholde lønn og garanti for en tilsvarende stilling i Rogalandsmeieriet om han fortsatte i stillingen ved Varhaug Meieri.

Ivar Murvold, Sigrid Hove, Birger Assersen, Sem Gaute Djøseland, Kurt Vestly og Liv Hauge har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens dom stadfestes.

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og er i det vesentlige enig i lagmannsrettens begrunnelse.

Avtalen mellom Norske Melkeprodusenters Landsforbund og Norske Meierifolks Landsforening om meierifolkenes stilling ved rasjonalisering er en tariffavtale, jf arbeidstvistloven §1 nr 8. Partene er enige om dette. Det er for Høyesterett uomtvistet at avtalens bestemmelser om stillingsvern og tilsikring av lønn og andre økonomiske vilkår var gjeldende i forhold til arbeidstakerne fram til 1 april 1991. Spørsmålet i saken er om avtalens bestemmelser om stillingsvern og lønnsgaranti ved rasjonalisering får ettervirkninger fordi bestemmelsene har blitt en del av de individuelle arbeidsavtalene til de medlemmene av Norske Meierifolks Landsforening som var ansatt før 1 april 1991.

Når en tariffavtale sies opp vil normalt begge parter ha felles interesse i å forhandle seg fram til en ny tariffavtale som trer i stedet for den tidligere avtale. Utfallet av slike forhandlinger vil i de fleste tilfeller være at den oppsagte tariffavtale erstattes av en ny. Eventuelle ettervirkninger av den oppsagte avtale ville i slike tilfeller være midlertidige i tilfelle arbeidskonflikt, jf arbeidstvistloven §6 nr 3 annet ledd.

Rasjonaliseringsavtalen er ikke erstattet av en ny tariffavtale om meierifolkenes stilling ved rasjonalisering. Partene utvekslet synspunkter om oppsigelsen og virkningen av denne i møter 8 februar og 4 mars 1991. Det viste seg at partene hadde forskjellig syn på om den oppsagte rasjonaliseringsavtale hadde ettervirkninger i forhold til medlemmene av Norske Meierifolks Landsforening.

Den ankende part har for Høyesterett godtatt at rasjonaliseringsavtalen kan ha ettervirkning i forhold til medlemmer av Norske Meierifolks Landsforening tilsatt før 1 april 1991, så framt avtalen inneholdt bestemmelser av såkalt normativ karakter. Det anføres nå at rasjonaliseringsavtalen ikke kan forstås slik at den inneholdt bestemmelser om individuelle rettigheter. Avtalen gjaldt retningslinjer for stillingsvern og lønn ved rasjonalisering, og bestemmelsene må forstås som kollektive rettigheter gjeldende mellom Meierienes Arbeidsgiverforening og Norske Meierifolks Landsforening. De kollektive rettigheter faller bort når tariffavtalen opphører å gjelde.

Jeg er ikke enig i dette syn på avtalens innhold.

Hvorvidt rasjonaliseringsavtalen har ettervirkninger til fordel for medlemmer av Norske Meierifolks Landsforening etter at den opphørte å gjelde 1 april 1991, må avhenge av en tolkning av avtalen. Formålet med avtalen var angitt i innledningen, som jeg har gjengitt innledningsvis.

Avtalen fastslo deretter at meieribestyrere " ... skal sikres stilling (arbeide) innen sammenslutningen eller det nye selskap med minst like gode økonomiske vilkår som vedkommende har i det øyeblikk forandringen inntrer". Meieriteknikere, meiersker, meierister og andre meierifagutdannete funksjonærer " ... skal så langt det er mulig tilbys stilling innen sammenslutningen eller det nye selskap med lønn som svarer til de lønnsbetingelser som er opparbeidet før sammenslutningen fant sted". For tilfelle av at meierifagutdannete funksjonærer ikke kan skaffes arbeid innen sammenslutningen eller det nye selskap skal "... meieriorganisasjonene søke å skaffe vedkommende en stilling ved andre meierier eller i meieribruket med samme lønnsvilkår som nevnt foran".

Formålet med avtalen slik den er formulert, og hensynet til de ansatte, tilsier at stillings vernet og tilsikring av lønn og andre økonomiske vilkår ikke uten videre falt bort da rasjonaliseringsavtalen opphørte å gjelde 1 april 1991. Avtalen hadde sitt utspring i vanlig praksis før 1964 i tilfelle meierier måtte nedlegges. Norske Melkeprodusenters Landsforbund og Norske Meierifolks Landsforening var enige om at meierifagfolkene gjennom sin utdanning og praksis var så sterkt knyttet til meieriene og meieribruket at det var rimelig å sikre deres stilling ved rasjonalisering "både økonomisk og om mulig også stillingsmessig". Når partene med sikte på framtidig rasjonalisering avtalefestet tidligere praksis i en tariffavtale, kan etter min mening ikke en slik avtale oppsis av arbeidsgivernes organisasjon med virkning for ansettelsesforholdet til medlemmene av Norske Meierifolks Landsforening fra og med bortfallet av tariffavtalen. Det avtalte stillingsvern og tilsikring av lønn ville bli sterkt uthulet om Norske Melkeprodusenters Landsforbund, og senere Meierienes Arbeidsgiverforening, ensidig hadde adgang til å bringe avtalene til opphør med øyeblikkelig virkning for medlemmene i forbindelse med gjennomføring av en rasjonalisering. Et slikt resultat kan ikke være i samsvar med partenes intensjoner ved inngåelse av rasjonaliseringsavtalen.

Etter dette synes naturlig å forstå rasjonaliseringsavtalens bestemmelser slik at de direkte regulerer individuelle rettsforhold. Selv om bestemmelsene i innledningen til avtalen ble beskrevet som retningslinjer, inneholdt de konkrete utsagn om stillingsvern for meieribestyrere, fortrinnsrett til ansettelse for meierifagutdannete funksjonærer og tilsikring av lønn og andre økonomiske vilkår. Norske Meierifolks Landsforening og medlemmene i dette forbund har med rette oppfattet bestemmelsene i rasjonaliseringsavtalen som gjeldende direkte overfor den enkelte arbeidstaker. Dette må også antas å ha vært den ankende parts syn så lenge rasjonaliseringsavtalen var gjeldende. Jeg viser i denne forbindelse til rettsforlik med saksøker nr 7, Arnfinn Gilje, hvor det uttrykkelig erkjennes at han i "sitt individuelle ansettelsesforhold" har krav på rettigheter etter rasjonaliseringsavtalen.

Jeg finner ut fra avtalens tilblivelseshistorie, formålet med avtalen og medlemmenes behov for vern i tilfelle rasjonalisering, at rasjonaliseringsavtalen etablerte individuelle rettigheter gjeldende i forhold til den enkelte arbeidstaker. Disse rettigheter er av en slik art at de går inn som en del av den enkeltes individuelle arbeidsavtale. Slike individuelle rettigheter faller ikke uten videre bort om rasjonaliseringsavtalen opphører å gjelde. Jeg tilføyer at dette fremtrer særlig klart i den foreliggende sak, hvor rasjonaliseringsavtalen var blitt oppsagt av Meierienes Arbeidsgiverforening kort tid før den situasjon oppsto som avtalen skulle verne de ansatte mot.

Lagmannsrettens domsslutning fastslår at ankemotpartene i sine individuelle ansettelsesforhold har krav på rettigheter etter rasjonaliseringsavtalen også etter avtalens opphør som tariffavtale 31 mars 1991. Domskonklusjonen tar ikke stilling til når de individuelle rettigheter senere faller bort. Den enkeltes ansettelsesforhold kan opphøre eller ansettelsesvilkårene kan bli endret som følge av ny stilling i samme bedrift, reforhandlet eller på annen måte endret arbeidsavtale, nye tariffbestemmelser og oppsigelse. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de situasjoner som kan føre til en endring eller opphør av de individuelle rettigheter etter rasjonaliseringsavtalen.

Ut fra mitt syn på rasjonaliseringsavtalen er det ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartenes subsidiære anførsler for Høyesterett.

Anken har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Saksomkostninger må også tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. For Høyesterett har ankemotpartene krevd saksomkostninger med 72 899 kroner, hvorav utgifter utgjør 4 899 kroner. Kravet tas til følge.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/L Rogalandsmeieriet 72 899 - syttitotusenåttehundreognittini - kroner til Ivar Murvold, Sigrid Hove, Birger Assersen, Sem Gaute Djøseland, Kurt Vestly og Liv Hauge i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.