HR-1996-74-A - Rt-1996-1533
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-29 |
| Publisert: | HR-1996-00074-A - Rt-1996-1533 (442-96) |
| Stikkord: | Strafferett, Tjenesteforsømmelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00074 A, snr 13/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: Advokat Odd Rune Torstrup) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Coward, Hellesylt, Backer, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §120, §325, §52, §63, Utlendingsloven (1988) |
Ved tiltalebeslutning 15 mars 1995 ble A satt under tiltale ved Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett for overtredelse av straffeloven §120 og §325 første ledd nr 1.
Grunnlaget for overtredelsene er beskrevet slik:
"I. Straffeloven §120 1. straffalternativ ...
a) Lørdag 13 november 1993 kl 0400 i anmeldelse av B for brudd på utlendingsloven fortiet han, som polititjenestemann, at han 12 november 1993 hadde mottatt to telefonhenvendelser om B som han forsto var av betydning for behandlingen av den anmeldelse han innga og derfor ville tjene som bevis.
b) Mandag 15 november 1993 forholdt han seg som beskrevet under post Ia) i en utfyllende rapport som da ble skrevet.
II. Straffeloven §325 første ledd nr 1 ...
Som politioverkonstabel ved Oslo politikammer oppholdt han seg på politihuset i Oslo natt til lørdag 13 november 1993. Bakgrunnen for at han oppholdt seg der var to telefoner han hadde mottatt i løpet av fredag 12 november 1993 vedrørende B som oppholdt seg i kirkeasyl i - - - Frikirke. Da B ble avlevert på politihuset ca kl 0315, unnlot han å sørge for at personalia på de som avleverte B ble notert og/eller at de ble pågrepet eller varslet kolleger slik at nevnte tiltak kunne bli iverksatt."
Domsslutningen i Borgarting lagmannsretts dom av 14 februar 1996 lyder slik:
"1. A, født xx.xx.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §120 1. straffalternativ og straffeloven §325 første ledd nr 1, jf straffeloven §63 annet ledd til en straff av fengsel i 30 -tretti- dager. Fullbyrdelsen utsettes i medhold av straffeloven §52 nr 1 flg. i en prøvetid på 2 - to år.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post Ia."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har anket over lovanvendelsen for den fellende del av dommen og over saksbehandlingen for så vidt angår §120.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Hovedtrekkene i saken er som følger:
A som er politioverkonstabel ved Oslo politikammer mottok to telefonhenvendelser fredag 12 november 1993 i kontortiden som gikk ut på at en nordafrikansk asylsøker, B, som skulle utvises fra landet og skjulte seg i kirkeasyl, kunne bli avlevert på politihuset den påfølgende natt. A mente telefonsamtalene kunne være fra Bs tidligere ektefelle. På bakgrunn av samtalene, og etter å ha konferert med overordnet, oppholdt A seg på politikammeret om natten. På henvendelse fra kriminalvakten ca kl 0320 gikk han ned til inngangspartiet. Utenfor politihuset ble B - bakbundet og med hette over hodet - overlevert av to personer. De hjalp A med å få B inn i politihuset, og løp deretter fra stedet uten at A hadde fått opplysninger om hvem de var.
A skrev rapport om det inntrufne samme natt, men nevnte ikke de to telefonsamtalene fra den foregående dag. Mandag 15 november var episoden bredt omtalt i media. Justisdepartementet, som overordnet myndighet i utlendingssaker, ba om en nærmere orientering om pågripelsen. A skrev en tilleggsrapport samme dag. Heller ikke i den er telefonsamtalene nevnt.
Jeg ser først på forholdet til straffeloven §120. Det sentrale spørsmål er om A må sies å ha "lagt skjul på sannheten" i rapporten til Justisdepartementet. Spørsmålet må vurderes ut fra rapportens formål. Justisdepartementet ba om en nærmere orientering om pågripelsen. Det er da et sentralt punkt at A hadde mottatt de to telefonhenvendelsene om B, og at dette var årsaken til at han befant seg på politikammeret denne natten. I stedet anføres både i rapport nr 1 - som den neste rapport viser til - og i rapport nr 2 at han var der "engasjert i annen utlendingssak". I rapport nr 2 opplyses videre at det i ettertid er fremkommet at B ble "hentet" i - - - frikirke. Deretter fortsetter rapporten:
"Man har ikke kunnet bringe på det rene hvorvidt dette "oppdraget" er et "betalingsoppdrag" av en oppdragsgiver, eller om det er gjort på "ideelt grunnlag". Politiet er imidlertid gjort kjent med at det finnes en del personer som finner det provoserende og irriterende at en nordafrikaner har sittet trefire måneder i kirkeasyl i - - - frikirke. Disse menneskene finnes så vel utenfor som i den lokale menigheten."
Samlet sett gir rapporten - ved det den inneholder og det den utelater - etter min mening et så fortegnet bilde av hva A visste om Bs pågripelse at han må sies å ha lagt skjul på sannheten.
Forsvareren har påberopt rettsvillfarelse og nødrett som grunnlag for frifinnelse, subsidiært at dommen må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner på disse to punkter.
Anførselen om rettsvillfarelse bygger på at A viste rapporten til sin overordnete, og oppfattet det slik at den ble godtatt. Selv når dette faktum legges til grunn, fritar det ikke en tjenestemann for hans selvstendige ansvar for den rapport han skriver og undertegner. Et slikt ansvar er grunnleggende så vel for etterforskning som for samarbeidet med overordnet politimyndighet og Justisdepartementet. Uvitenhet om disse rettsreglene kan ikke ses som unnskyldelig rettsvillfarelse.
Anførselen om nødrett er begrunnet med at A ønsket å hindre at B fikk kunnskap om at vedkommende som hadde tipset politiet kunne være hans tidligere ektefelle. Dette kan ikke føre frem. A kunne omtalt telefonsamtalene uten å navngi vedkommende som ringte. En oppfatning hos A om at utelatelsen var berettiget som beskyttelse av politikilde, kan heller ikke anses som unnskyldelig rettsvillfarelse.
På begge punkter anser jeg at lagmannsrettens domsgrunner, lest i sammenheng, er tilstrekkelige.
Domfelte hevder videre at lagmannsretten har lagt en for streng norm til grunn ved anvendelsen av straffeloven §325 om grov uforstand i tjenesten. Heller ikke dette er jeg enig i. Ved telefonsamtalene fikk A opplysninger som han skjønte innebar at B kunne bli utsatt for et straffbart forhold - en ulovlig, privat pågripelse og innbringelse. Han hadde således god tid til å overveie hvordan situasjonen burde håndteres dersom B skulle bli avlevert om natten. Da han fikk melding fra kriminalvakten og derfor kunne regne med at B var pågrepet, var det også tid til å vurdere hvordan han skulle reagere. Lagmannsretten konkluderer sin beskrivelse slik:
"Det synes som om tiltalte i den grad konsentrerte seg om å få pågrepet B at han helt overså nødvendigheten av også å sikre seg de to ledsagerne, selv om han var klar over at disse hadde begått en straffbar handling i forbindelse med overbringelsen. Ved tiltaltes opptreden har de som innbrakte B unnsluppet et straffansvar."
Jeg er enig med lagmannsretten i at dette er en så klanderverdig opptreden i tjenesten at straffeloven §325 første ledd nr 1 er overtrådt.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.