HR-1996-77-A - Rt-1996-1657
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-09 |
| Publisert: | HR-1996-00077-A - Rt-1996-1657 (491-96) |
| Stikkord: | Strafferett, Ærekrenkelse, Trykkeplikt, Straffeprosess, Påtalereglene |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00077 A, privat straffesak snr 145/1995 |
| Parter: | Sammy Korir (Advokat Wilhelm Klose - til prøve) mot Einar Hanseid (Advokat Cato Schiøtz) |
| Forfatter: | Schei, Oftedal Broch, Coward, Hellesylt, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §430a, Straffeprosessloven (1981) §343, §360, §402, §254, LOV-1939-03-10-1, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §307, §413 |
Sakens hovedspørsmål er om plikten etter straffeloven §430a for en redaktør til å ta inn i sin avis en fellende dom i ærekrenkelsessak, forutsetter at dommen er rettskraftig.
Verdens Gang - VG - hadde 24, 25 og 26 august 1987 avisoppslag om Sammy Korir. Korir fant flere av utsagnene ærekrenkende. Han reiste sak mot redaktøren, tre journalister og avisen med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning og mot de førstnevnte også med krav om straff. Ved Oslo byretts dom av 24 januar 1991 ble de saksøkte frifunnet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til fornyet behandling for fire utsagns vedkommende. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 24 juni 1992 ble disse fire utsagnene mortifisert, to av journalistene og redaktøren ble ilagt bøter og disse ble sammen med VG dømt til å betale erstatning og oppreisning med kr 270 000.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett og henvist til behandling.
Den 6 januar 1993 fremsatte Sammy Korir krav overfor VG om at avisen skulle trykke Eidsivating lagmannsretts dom av 24 juni 1992. Kravet ble avvist under henvisning til at trykkeplikten etter straffeloven §430a forutsetter rettskraftig dom.
Den 23 juni 1993 reiste så Sammy Korir sak mot sjefredaktør Einar Hanseid med krav om at han under løpende mulkt skulle tilpliktes å offentliggjøre slutningen og domspremissene i lagmannsrettens dom, samt at han skulle idømmes en bot. Hanseid påsto prinsipalt saken avvist, subsidiært frifinnelse. Avvisningskravet var begrunnet med at Korir ikke kunne reise privat straffesak uten først forgjeves å ha begjært offentlig påtale, jf straffeprosessloven §402 første ledd nr 3.
Før saken kom til pådømmelse i byretten, avgjorde Høyesterett anken i mortifikasjonssaken. Høyesterett avsa her kjennelse 28 april 1994. Den er inntatt i Rt-1994-506. Lagmannsrettens dom ble opphevet. Grunnlaget for opphevelsen var at lagmannsretten ikke hadde behandlet rettsstridspørsmålet for de utsagn som var krevd mortifisert. Jeg nevner at Sammy Korir har søkt å få saken behandlet på nytt etter opphevelsen. Etter forlangende fra de saksøkte satte imidlertid lagmannsretten som vilkår for å fremme saken at Korir skulle stille en sikkerhet på kr 150 000, jf straffeprosessloven §413. Kravet om sikkerhetsstillelse ble opprettholdt etter kjæremål. Sikkerhet er ikke stilt, og saken er avvist.
I nærværende sak avsa Oslo byrett 22 desember 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Einar Hanseid frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Oslo byrett kom til at Korir kunne reise privat straffesak etter straffeloven §430a uten først å begjære offentlig påtale etter straffeprosessloven §402 første ledd nr 2. Videre la byretten til grunn at redaktøren har plikt til etter krav å trykke en fellende dom i en ærekrenkelsessak også hvor dommen ikke er rettskraftig. Redaktør Hanseid ble imidlertid frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.
Sammy Korir har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Einar Hanseid har inngitt motanke. Motanken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Han hevder at byretten skulle avvist saken, subsidiært at han skulle vært frifunnet fordi plikten etter straffeloven §430a ikke er tilsidesatt, jf straffeprosessloven §307 om adgangen til å påanke frifinnende dommer.
Anken og motanken ble henvist til Høyesterett.
I brev av 20 september 1995 til Høyesterett har Sammy Korir erklært: "Forfølgningen i ovennevnte sak innstilles og anken trekkes tilbake - av rent prosessøkonomiske grunner." Det er videre i brevet tilkjennegitt: "Det antas at motanken etter dette bortfaller."
Einar Hanseid fastholdt imidlertid sin motanke. Korir erklærte da at tilbakekallet var gitt under forutsetning av at motanken falt bort. I den situasjon som var oppstått, fastholdt han anken. Hanseid bestred Korirs rett til dette.
Saken har for Høyesterett vært behandlet i sammenheng med sivil ankesak Dagens Næringsliv AS og Kåre Valebrokk mot Henning Holstad, jf Høyesteretts dom av i dag, HR-1996-00078 A ( Rt-1996-1663).
Sammy Korir gjør gjeldende:
Tilbakekallet av hovedanken var knyttet til en forutsetning om at også motanken skulle falle bort. Begrunnelsen for tilbakekallet og sammenhengen mellom hovedanken og motanken tilsier dette.
Det er ikke grunnlag for å avvise saken fordi Korir ikke først hadde begjært offentlig påtale. Sak etter straffeloven §430a må i forhold til påtalereglene gå inn under straffeprosessloven §402 nr 2, jf samme bestemmelses annet ledd. Dersom straffeprosessloven §402 nr 3 får anvendelse, må det uten videre legges til grunn at en begjæring om offentlig påtale ikke ville blitt etterkommet. Det kan da ikke være riktig å kreve at man først må avvente et formelt avslag fra påtalemyndigheten, før det kan reises privat straffesak.
Byretten har riktig lagt til grunn at trykkeplikten også gjelder for dommer som ikke er rettskraftige. Det må erkjennes at ordlyden i straffeloven §430a ikke gir noen helt klar løsning på spørsmålet, men en viss støtte for ikke å kreve rettskraft er det likevel i lovteksten. Av bestemmelsens (§430a) første ledd 2. punktum fremgår det at plikten inntrer en uke etter at avskrift er mottatt. Vanligvis vil det være dommer fra første eller annen instans det er aktuelt å trykke. Disse vil i de aller fleste tilfeller ikke være rettskraftige en uke etter at de er mottatt av partene.
Formålet med lovendringen i 1939, som ledet til vedtakelsen av straffeloven §430a, tilsier også at det ikke kreves rettskraft. Det var å styrke vernet for fornærmede. Av hensyn til ham er det viktig å få trykket et korrektiv til ærekrenkelsen så raskt som mulig. En dom innebærer - også når den ikke er rettskraftig - en upartisk stillingtagen til saken. I de aller fleste tilfeller vil dommen bli stående etter bruk av rettsmidler. Det er ingen urimelig byrde å pålegge avisen å trykke også dommer som ikke er rettskraftige. I denne forbindelse har det betydning at trykkeplikten må være begrenset til rettens egne premisser og domsslutningen.
Sammy Korir har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt
"1. saken fremmes.
2. Einar Hanseid dømmes for overtredelse av straffeloven §430a til å betale en bot stor kr 5000,- subsidiært til fengsel i 10 - ti - dager.
Subsidiært
1. Oslo byretts dom stadfestes.
I begge tilfeller
2. Einar Hanseid tilpliktes å betale Sammy Korirs saksomkostninger for Oslo byrett og for Høyesterett."
Einar Hanseid gjør gjeldende:
Hovedanken er trukket. Korir opptrer i påtalemyndighetens sted, og han kan like lite som den offentlige påtalemyndighet uten konsekvenser for seg trekke en anke.
Søksmålet må avvises. Straffeprosessloven §402 nr 3 får anvendelse. Det er her ikke inngitt noen begjæring om offentlig påtale, og det er avgjørende for at privat straffesak ikke kan reises. Den større eller mindre sannsynlighet for at påtalemyndigheten ville reist straffesak, er i denne sammenheng irrelevant.
Straffeloven §430a forutsetter rettskraftig dom. Det er et generelt krav for iverksettelse av sanksjoner at avgjørelsene som skal gi grunnlaget for dem er rettskraftige. Noe annet krever uttrykkelig bestemmelse. Et slikt utvetydig unntak fra hovedregelen følger ikke av straffeloven §430a og for øvrig heller ikke av lovhistorien. Reelle hensyn, som blir et perifert tolkingsmoment, tilsier også at rettskraft kreves.
Einar Hanseid har nedlagt slik påstand:
"I. I hovedanken
Prinsipalt: Anken avvises.
Subsidiært: Anken forkastes.
II. I motanken
Prinsipalt: Oslo byretts dom oppheves, og saken avvises fra byretten.
Subsidiært: Einar Hanseid frifinnes."
Jeg er kommet til at redaktør Hanseid må frifinnes fordi han ikke har overtrådt trykkeplikten etter straffeloven §430a. Det er bare rettskraftige dommer som kan kreves trykt.
Jeg ser på først på spørsmålet om hovedanken kan tas under behandling.
I utgangspunktet er jeg enig med Hanseid i at det i straffeprosessen må være liten plass for å anse påtalemyndigheten, eller den som opptrer i påtalemyndighetens sted, ubundet av en prosesshandling som et tilbakekall av en anke. Jeg finner likevel at forholdene omkring tilbaketrekkingen er så særegne at Korir må være ubundet av den. For det første er det åpenbart riktig som han hevder at tilbakekallet skjedde i den tro og under den forutsetning at saken i sin helhet ville falle bort. Tilbakekallet var begrunnet med prosessøkonomiske hensyn. Dersom motanken ble opprettholdt, ville det innebære at sakens hovedspørsmål måtte behandles, og det ville være lite eller ingen omkostninger spart for Korir. Denne forutsetningen må ha stått klart for Hanseid, og den var for øvrig tilkjennegitt i brevet om tilbaketrekking gjennom antakelsen om at motanken falt bort. Dertil kommer - og det anser jeg som sentralt - at Hanseid i sin motanke uttalte at det for ham hadde stått som "anstaltmakeri" å anke den frifinnende dom, men siden Korir anket, fant også han grunn til å inngi anke. Videre er det vesentlig at Hanseids motanke inneholdt opplysninger om forkynnelsesdato for byrettens dom, som tydet på at hans motanke bare kunne godtas som aksessorisk. Først i ettertid har det vist seg at motanken tilfredsstiller vilkårene for selvstendig anke.
Situasjonen for Korir ved tilbakekallet var altså at han kunne gå ut fra at saken i sin helhet ville falle bort. Når man som her står overfor en sakstype som - iallfall for det viktige underliggende spørsmål om trykkeplikt - ligger i grenseområdet mot tvister som behandles i sivilprosessens former hvor en privat part opptrer, finner jeg at det må være grunnlag for å ta hovedanken under behandling, med andre ord at Korir må være ubundet av sitt tilbakekall.
Jeg er imidlertid enig med Hanseid i at byretten skulle avvist saken. Etter straffeloven §430a siste ledd finner offentlig påtale sted bare etter fornærmedes begjæring. Det er derimot ikke noe vilkår for offentlig påtale at det skal være påkrevd av allmenne hensyn. Adgangen til å reise privat straffesak reguleres da av straffeprosessloven §402 første ledd nr 3, og ikke av straffeprosessloven §402 første ledd nr 2. Paragraf 402 annet ledd får ikke anvendelse. Sak etter straffeloven §430a er ingen mortifikasjonssak. Vilkåret for å fremme privat straffesak etter straffeloven §430a er altså at det er begjært offentlig påtale, og at begjæringen er nektet etterkommet. Slik begjæring er ikke fremsatt, og Korir hadde da ikke anledning til å reise sak. Jeg tilføyer: Det er etablert et regelsett som på en klar og entydig måte skal tilkjennegi vilkårene for å reise privat straffesak. I forhold til denne type regler vil det etter min mening være uriktig å åpne for unntak for eksempel ut fra betraktninger om sannsynligheten for at påtalemyndigheten ville ta til følge en begjæring om offentlig påtale eller ut fra rimelighetsgrunner.
Etter straffeprosessloven 360 annet ledd nr 2, jf nå §343 annet ledd nr 2, skal det ved anke tillegges ubetinget virkning at en sak ikke er reist av rett myndighet. Det er tilfelle her. Korir hadde ikke kompetanse til å reise sak etter straffeloven §430a. Imidlertid er det i straffeprosessloven §360 siste ledd - nåværende §343 siste ledd - fastsatt at blant annet de feil som går inn under nr 2, bare får ubetinget virkning om dommen er fellende. I dette tilfellet foreligger det en frifinnende dom, men frifinnelsesgrunnlaget er rettsvillfarelse. Som jeg kommer til, skulle Hanseid, når saken først ble realitetsprøvd, vært frifunnet på et annet grunnlag, nemlig fordi han ikke har overtrådt handleplikten etter straffeloven §430a. Jeg har forstått Hanseid slik at han ønsker en realitetsdom på dette grunnlag fremfor opphevelse og avvisning. I denne situasjonen, hvor altså en realitetsprøving vil lede til opprettholdelse av den frifinnende dom fordi straffebudets handlingsplikt ikke er overtrådt, finner jeg å burde avgjøre straffekravet i realiteten.
Jeg ser så på spørsmålet om handlingsplikten i straffeloven §430a forutsetter at en dom må være rettskraftig for at den skal kunne kreves trykt. Bestemmelsens første ledd lyder:
"Med bøter straffes redaktøren når han, uaktet hans blad eller tidsskrift har inntatt eller gjengitt en ærekrenkelse og denne har foranlediget straff, mortifikasjon eller forlik, ikke på forlangende av den fornærmede inntar domsslutningen, domsgrunnene eller forliket uten vederlag og i spissen av bladet eller tidsskriftet. Det skal gjøres innen en uke efterat avskrift er mottatt eller om det ikke er mulig, i det første nummer eller hefte som derefter kommer ut. Forlangende om inntagelse må være fremsatt innen et år efter dommen eller forliket. Hvor det gjelder offentliggjørelse som har funnet sted senere enn dommen eller forliket, må forlangendet være fremsatt innen et år efter offentliggjørelsen. "
Jeg kan vanskelig se at ordlyden i bestemmelsen løser tolkningsspørsmålet verken på den måten at det fremgår at dommen må være rettskraftig eller at dette ikke er nødvendig. Dette er også erkjent fra Korirs side, men han har gjort gjeldende at det i ukesfristen i annet punktum ligger en forutsetning om at rettskraft ikke er et vilkår. Jeg kan ikke se at det er holdbart å legge en slik forutsetning inn i denne bestemmelsen. Annet punktum fastslår rett og slett den frist redaktøren har til å sørge for trykking når det foreligger en dom som kan kreves trykt og det er fremsatt forlangende om dette. I motsetning for eksempel til første ledds første punktum fremtrer annet punktum overhodet ikke som noen bestemmelse om vilkårene for å kunne kreve trykking.
Men at ordlyden i §430a ikke gir anvisning på en bestemt løsning, er ikke det samme som at den er uten betydning for fortolkningen på det aktuelle punkt. Trykkeplikten er en straffesanksjonert plikt knyttet til en dom på straff eller mortifikasjon, eventuelt til et forlik. Plikten kan være meget tyngende. Det ville representere noe særegent om en slik sanksjon knyttes til en dom før denne er rettskraftig. For å akseptere et slikt resultat mener jeg det måtte være klare holdepunkter i ordlyden i straffebestemmelsen, og det er det altså ikke.
Resultatet har også støtte i lovhistorien. Straffeloven §430a ble gitt ved lov av 10 mars 1939 nr 1. Tidligere hadde man hatt en bestemmelse i straffeloven §254 annet ledd om at utgiveren av et blad eller tidsskrift etter begjæring kunne idømmes som tilleggsstraff å ta inn domsgrunnene og domsslutningen. At dette ble ilagt som tilleggsstraff, medførte at dommen måtte være rettskraftig for at trykkeplikten skulle inntre. Motivene til straffeloven §430a viser at det var to endringer man ønsket å oppnå ved den nye regelen. For det første at den straffesanksjonerte plikt nå skulle påligge redaktøren uten hensyn til om han hadde vært part i den saken som endte med straff, mortifikasjon eller forlik, og dernest at plikten skulle gjelde også i rene mortifikasjonssaker, noe som ikke hadde vært tilfelle tidligere fordi den da ble pålagt som tilleggsstraff. Det er ikke noe i forarbeidene til loven av 10 mars 1939 nr 1 som gir holdepunkter for at man søkte å endre det forhold at trykkeplikten først inntrådte med rettskraftig dom.
I skadeserstatningsloven §3-6 tredje ledd er det fastsatt at i dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten pålegge domfelte å betale fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Denne bestemmelsen fremtrer langt på vei som et alternativ til et forlangende om trykking fremsatt under trussel om straff etter straffeloven §430a. Plikten til å betale et beløp til kunngjøring etter skadeserstatningsloven §3-6 tredje ledd inntrer først når dommen er rettskraftig. Harmoniseringshensyn taler for at det samme må gjelde i forhold til straffeloven §430a.
Men avgjørende for tolkningsresultatet er mangelen på angivelse i straffeloven §430a av at plikten skal gjelde også i forhold til ikke rettskraftige dommer. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de øvrige hensyn partene har påberopt. De vil under enhver omstendighet være perifere ved lovtolkningen.
Sakens hovedspørsmål har vært prinsipielt, og løsningen har vært omtvistet blant annet i juridisk teori. Under tvil finner jeg derfor at hver part bør bære sine omkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.
Frifinnelsesgrunnlaget er et annet enn byrettens, og jeg finner derfor å burde utforme en fullstendig domskonklusjon.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Einar Hanseid frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten og Høyesterett tilkjennes ikke.