HR-1996-78-A - Rt-1996-1663
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-09 |
| Publisert: | HR-1996-00078-A - Rt-1996-1663 (492-96) |
| Stikkord: | Strafferett, Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00078 A, nr 130/1996. |
| Parter: | 1. Dagens Næringsliv AS, 2. Kåre Valebrokk (Advokat Cato Schiøtz) mot Henning Holstad (Advokat Per Danielsen). |
| Forfatter: | Hellesylt, Schei, Oftedal Broch, Coward, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §430a, §254, §436, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6 |
Saken gjelder spørsmål om plikt til trykking av en dom i avisen Dagens Næringsliv og i den forbindelse forståelsen av straffeloven §430a.
Dagens Næringsliv, heretter avisen, hadde den 26 februar 1992 et oppsett om politianmeldelse av Henning Holstad, med gjengivelse av beskyldninger mot ham og mot Regnskapssystemer AS fra en tidligere ansatt i Tiny Budbiler. I samme utgave av avisen og ved siden av oppsettet, fikk Holstad uttale seg og imøtegå det som framkom.
Henning Holstad og Regnskapssystemer AS reiste senere sak mot Dagens Næringsliv AS, redaktør Valebrokk, en journalist i avisen samt den tidligere ansatte. Det ble nedlagt påstand om mortifikasjon av fire nærmere angitte utsagn, og om erstatning for ikke økonomisk skade - oppreisning - i medhold av skadeserstatningsloven §3-6.
Oslo byrett avsa dom 8 juni 1995. I søksmålet fra Regnskapssystemer AS ble de saksøkte frifunnet. Holstad fikk medhold for så vidt som tre av de fire utsagn ble mortifisert. Han ble ikke tilkjent oppreisning eller saksomkostninger fra avisen eller redaktør Valebrokk.
Dommen er rettskraftig når det gjelder mortifikasjon, idet de domfeltes anke til Høyesterett ikke førte fram. For så vidt gjelder oppreisningskravet, er byrettsdommen anket til Borgarting lagmannsrett, der saken nå står.
Jeg nevner at byrettens dom er omtalt over en spalte i Dagens Næringsliv 14 juni 1995 med overskrift under et bilde av Holstad "Mortifikasjon og frifinnelse". Høyesteretts avgjørelse er omtalt i avisen ett år senere, den 14 juni 1996, hvor avisen over fire spalter har tatt inn NTB-melding om kjennelsen.
Ved stevning 6 juli 1995 til Oslo byrett reiste Holstad sak hvor påstandens pkt 1 lyder:
"1. Dagens Næringsliv AS og Kåre Valebrokk dømmes til, under løpende mulkt og uten vederlag, å innta Oslo byretts dom i sak nr. 9202771-A/71 - domsslutningen og domsgrunnene - i spissen av dagsavisen Dagens Næringsliv."
Dessuten krevde Holstad saksomkostninger.
De saksøkte påstod søksmålet avvist, subsidiært frifinnelse, med flere begrunnelser. De anførte således at det ikke er anledning til å reise sivilt søksmål på grunnlag av straffebudet i §430a, og at avisen allerede hadde oppfylt sin plikt etter bestemmelsen gjennom sin omtale av dommen. Videre ble anført at en dom må være rettskraftig for å kunne kreves tatt inn. Det er dessuten bare redaktøren som kan dømmes, ikke eieren eller utgiveren.
Byretten avsa 24 oktober 1995 dom med denne domsslutning:
"1. AS Dagens Næringsliv og redaktør Kåre Valebrokk dømmes til å offentliggjøre i spissen av avisen Dagens Næringsliv følgende sider i Oslo byretts dom av 8. juni 1995 i sak 92-02771 A71:
"Den omstridte artikkel" (s. 4-5), "rettens bemerkninger" (s. 25-39) og "domsslutningen" (s. 40)".
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Dommen ble anket til lagmannsretten av avisen og av redaktøren.
Det sentrale spørsmål som dommen omhandlet, om det foreligger plikt til å trykke en ikke rettskraftig dom, stod for Høyesterett i en annen sak. Etter søknad ble det gitt samtykke til anke direkte til Høyesterett. De to sakene er behandlet i sammenheng for Høyesterett, se dom i dag i sak HR-1996-00077 A, nr 145/1995 ( Rt-1996-1657), Sammy Korir mot Einar Hanseid.
For Høyesterett står saken som for byretten, likevel slik at anførselen mot at det kunne reises sivil sak, ble trukket under prosedyren. Videre foreligger det som nevnt rettskraftig dom i mortifikasjonssaken. Spørsmålet om plikt til å trykke denne dom av Høyesterett, står ikke til prøvelse.
De ankende parter, Dagens Næringsliv AS og Kåre Valebrokk har nedlagt følgende påstand:
"Prinsipalt: Oslo byretts dom oppheves, og saken avvises. Subsidiært: AS Dagens Næringsliv og Kåre Valebrokk frifinnes.
I alle tilfeller: Dagens Næringsliv og Kåre Valebrokk tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett og Høyesterett."
Når det gjelder spørsmålet om plikt til å innta en ikke rettskraftig dom, viser jeg til avgjørelsen i sak Korir - Hanseid, nr HR-1996-00077 A, 145/1995 ( Rt-1996-1657), hvor det i dag er avsagt dom som bygger på at trykkeplikt forutsetter at dommen er rettskraftig. Dette legger jeg til grunn i saken her, idet jeg tilføyer at spørsmålet ikke kan ses å komme i noen annen stilling ved at det foreligger kjennelse av Høyesterett som forkaster anken over byrettens dom, jf Rt-1996-731. Jeg minner om at kravet om trykking bare gjelder byrettens dom.
Ut fra dette må de saksøkte frifinnes. Da de subsidiære spørsmål i saken er av prinsipiell karakter, og har vært utførlig prosedert, finner jeg likevel grunn til å si noe om dem.
Jeg nevner først at jeg ikke kan se noen avgjørende innvending mot at spørsmål om plikt til å innta en dom, reises som sivil sak. Straffeloven §430a er riktignok en straffebestemmelse. Men under denne ligger en nærmere definert handleplikt. At plikten kan fastslås gjennom straffesak, utelukker etter min mening ikke at man velger sivil sak for å oppnå det samme, uten krav om straff.
Når det gjelder spørsmålet om gjengivelsesplikt også kan pålegges eier/utgiver skal jeg peke på at straffeloven §430a uttrykkelig knytter plikten til redaktøren. Det er videre i §436 gitt en legaldefinisjon av hva som forstås med redaktør etter de bestemmelser som er aktuelle. Mot andre enn de personer som går inn under lovens definisjon av redaktør, retter plikten etter straffeloven §430a seg ikke. Det samme må gjelde ved sivilt søksmål. Det er vel så at den injurierte kunne ha interesse av å få dom også mot utgiveren, bl a kan redaktører slutte, og det kan hjelpe lite med dom mot en person som ikke lenger redigerer avisen. Men slik loven er formet, og også i betraktning av det selvstendige ansvar redaktøren anses å ha for avisens redaksjonelle innhold, antar jeg at dom ikke kan gis mot andre enn redaktøren.
Når det gjelder spørsmålet om hva gjengivelsesplikten omfatter, skal jeg bemerke:
De ankende parter har anført at straffeloven §430a må være slik å forstå at den ikke medfører plikt til trykking av dommen, hvis avisen selv har gitt et tilfredsstillende referat av denne. Etter den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven §254 annet ledd som gjaldt frem til revisjonen i 1939, var det opp til rettens skjønn å bestemme om fornærmedes begjæring om inntakelse av dommen skulle etterkommes. Det anføres at det ikke har vært meningen å gjøre noen forandring i dette.
Dette kan jeg ikke være enig i. Paragraf 430a fremstår som en utpreget positivrettslig bestemmelse. Det er uten videre klart at hvis det er tale om en omfattende dom, kan trykkeplikten bli byrdefull for avisen. Ordningen er neppe hensiktsmessig ut fra de hensyn den skal tjene, og jeg nevner at Straffelovrådet har foreslått bestemmelsen endret, slik at det som kan kreves inntatt er et dekkende sammendrag av dommen, se NOU 1995:10 side 78. Etter forslaget skal en dommer avgjøre spørsmålet dersom partene ikke blir enige om plikten til offentliggjørelse, og om hva som i denne forbindelse er et dekkende sammendrag. Men etter gjeldende rett har fornærmete et krav på å få tatt dommen inn, for så vidt er det tale om en "skal"-regel. Når det er sagt, vil jeg tilføye at hvis avisen gir en dekkende gjengivelse av dommer som går avisen i mot, er det den beste måte å avbøte følgene av ærekrenkelsen på, og å unngå at det settes fram krav om inntakelse av dommen.
Med hensyn til hvor fullstendig en dom må inntas, bemerker jeg at loven må tolkes på bakgrunn av formålet; å avbøte den skade som er skjedd ved spredningen av injuriene. Dette tilsier at gjengivelser av partenes anførsler, må kunne sløyfes. Hvis dommen også gjelder andre personers forhold enn de som kravet om offentliggjørelse kommer fra, eller forhold som ikke har betydning for å belyse injuriene, må disse deler kunne siles ut forutsatt at dette er praktisk mulig.
Anken har ført frem. Saken har imidlertid gjeldt spørsmål av prinsipiell interesse som det har vært ønskelig å få Høyesteretts avgjørelse om. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Dagens Næringsliv AS og Kåre Valebrokk frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten og Høyesterett tilkjennes ikke.