HR-1996-79 - Rt-1996-1666
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-10 |
| Publisert: | HR-1996-00079 - Rt-1996-1666 (493-96) |
| Stikkord: | (Oppussingslån-dommen), Familierett, Skifterett, Internt gjeldsansvar ved felleseieskifte |
| Sammendrag: | Saken gjaldt tvist mellom fraskilte ektefeller om det interne ansvar for lån tatt opp i forbindelse med rehabilitering av felles boligeiendom. |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett 21.06.1993 - Eidsivating lagmannsrett 01.03.1995 - Høyesterett HR-1996-00079, nr 197/1995 |
| Parter: | [A-kvinne] (advokat Eva Westby - til prøve) mot [B-mann] (advokat Else Bugge Fougner) |
| Forfatter: | Flock, Oftedal Broch, Hellesylt, Coward, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Sameigelova (1965) §8, Ekteskapsloven (1991) §94, Ektefelleloven (1927), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder tvist mellom fraskilte ektefeller om det interne ansvar for lån tatt opp i forbindelse med rehabilitering av felles boligeiendom.
B, født 1955, og A, nå A.., født 1960, inngikk ekteskap i 1980. Samlivet mellom dem opphørte 12 år senere og ekteskapet er nå oppløst. Under ekteskapet kjøpte de i fellesskap en gammel enebolig. De stod begge som hjemmelsinnehavere til eiendommen.
I løpet av siste halvdel av 1980-årene ble boligen betydelig utbedret. En del av arbeidene ble utført ved egeninnsats og bekostet ved begge ektefellers løpende inntekter, mens en meget betydelig del ble finansiert ved byggelån sikret ved pant i eiendommen.
I forbindelse med skifte av fellesboet viste det seg at pantegjelden oversteg salgsverdien. Det oppstod da tvist mellom partene om hvem som i det interne forhold mellom dem skulle bære belastningen med gjelden. B mente at de hver måtte ta en like stor andel, mens A var av den oppfatning at B måtte ta det hele. B bragte saken inn for Eidsvoll herredsrett, som den 21 juni 1993 avsa dom med slik domsslutning:
"A kjennes å være solidarisk medansvarlig med B for et lånebeløp på kr 600000,- med de renter og omkostninger som kan utledes av dette låneforhold.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
I dommen fikk A medhold i at hun i forhold til B ikke hadde noe ansvar i tilknytning til et tilleggslån på kr 300 000, og som ble tatt opp i 1988. På dette punkt anket B dommen til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforhandlingen inngikk partene rettsforlik om det forutgående lån på kr 600 000, som var omhandlet i domsslutningen i herredsrettens dom. I rettsforliket ble det slått fast at partene seg imellom hver var ansvarlig for en halvdel av dette lånet, med tillegg av renter og omkostninger. Lagmannsretten avsa den 1 mars 1995 dom i saken med slik domsslutning:
"1. B og A er i det interne forhold dem imellom ansvarlige for en halvdel hver av det lån som er opptatt i Christiania Bank og Kreditkasse 24.04.88, kr 300000, senere konvertert som del av gjeldsbrevlån 6201-81-02450, med de renter og omkostninger som kan utledes av denne delen av lånet.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler A til B 44750,- - førtifiretusensjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 31225,- - trettientusentohundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av dommene.
A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisvurderingen og rettsanvendelsen.
Saken står både i faktisk og rettslig henseende i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
A har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Overfor banken står B alene som låntaker. Det erkjennes at dette ikke er avgjørende for ansvarsdelingen mellom de tidligere ektefellene. Men et ansvar for A må i så fall ha en selvstendig begrunnelse. Det er intet i formalitetene rundt lånet av de ytterligere kr 300 000 som gir noen slik begrunnelse. I hennes skriftlige samtykke til pantsettelsen på pantobligasjonen lå intet samtykke til at hun selv i forhold til B skulle ha ansvaret for halvparten av lånet. Hun var i det hele tatt ikke orientert om at dette tilleggslånet ble tatt opp.
Det bestrides at hun og B hadde noe økonomisk fellesskap som skulle tilsi et medansvar for lånet. Det var B som fullt ut administrerte byggearbeidene. Han alene tok også hånd om alle økonomiske forhold. Selv innskrenket hun seg til å bidra til en ordning med overføring av et fast månedlig beløp fra hennes egen bankkonto til en "oppsamlingskonto" som B hadde disposisjonsretten over. B sørget deretter for betaling av regninger.
Heller ikke formålet med lånet gir noe grunnlag for et medansvar. At pengene ble forbrukt til et felles formål, innebærer ikke nødvendigvis noe slikt ansvar. Ansvar for A følger heller ikke av sameieloven §9. Rehabiliteringsutgifter i en slik størrelsesorden går ut over de nødvendige utgifter som bestemmelsen omhandler. Dette må særlig gjelde i et tilfelle som det foreliggende, hvor verdistigningen for sameieeiendommen ikke stod i forhold til påkostningene.
Det forelå heller ingen situasjon som ga B adgang til å pådra A omkostninger etter nødbestemmelsen i sameieloven §8 annet ledd. I den forbindelse fremheves at ca kr 127 000 av tilleggslånet på kr 300 000 ble brukt til å betale renter og gebyrer for hele byggelånet, altså inkludert de opprinnelige kr 600 000.
A flyttet fra boligen ved samlivsbruddet uten å ta med seg formuesgjenstander av særlig verdi. B ble sittende igjen med boligeiendommen og det vesentlige av boets aktiva. Han har i 1996 overtatt eiendommen for kr 830 000. Verdien i 1989, etter rehabiliteringen, var noenlunde tilsvarende. Det er i denne situasjonen at B ønsker at A skal være med å bære den overskytende gjelden. Også rimelighetsvurderinger tilsier således at B ikke bør gis medhold.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett."
B har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Partene kjøpte boligeiendommen i fellesskap og etablerte dermed et sameie. De var i 1987 enige om at eiendommen måtte rehabiliteres. De har sammen sørget for nødvendig finansiering og stod begge ansvarlig overfor banken for det opprinnelige byggelånet på kr 600 000. Dette må være utgangspunkt ved vurderingen av den foreliggende tvist.
Når byggelånet måtte forhøyes med kr 300 000, hadde dette sin årsak i at arbeidene ikke lot seg sluttføre innen rammen av den opprinnelige finansiering. Dette skyldtes forskjellige uforutsette forhold. A var ikke uenig i at arbeidene måtte fullføres. Dette var også nødvendig for å sikre de verdier som allerede var nedlagt i huset. A medvirket til lånet av de kr 300 000 ved å gi samtykke som ektefelle på en pantobligasjon pålydende dette beløp, og ved noe senere skriftlig å bekrefte mottakelsen av bankens erklæring om depot av pantobligasjoner for gjeldsbrevlån som inkluderte det siste lånet. Dertil kommer at hun - med bakgrunn i utvidelsen - fra og med annet halvår i 1988 månedlig overførte et fast beløp til "oppsamlingskontoen". Avdrag og renter på lånet i banken ble dekket fra denne kontoen. A har følgelig både vært kjent med og godtatt at det ble tatt opp tilleggslån for å få sluttført rehabiliteringsarbeidene på sameieeiendommen.
Det bestrides at arbeidene kunne vært utført uten tilleggslånet på kr 300 000. Partenes inntekter ga ikke rom for betaling av utgifter i en slik størrelsesorden. Det var heller intet realistisk alternativ ikke å fullføre arbeidene. Slik eiendomsmarkedet var i 1988, var det ingen grunn til å tvile på at en sluttføring av arbeidene ville gi en verdistigning som minst svarte til omkostningene.
På denne bakgrunn må A være forpliktet til å bære sine 50 % av lånet på kr 300 000.
Subsidiært påberopes at ansvarsspørsmålet må løses ut fra en samlet vurdering av partenes økonomiske forhold og de forutsetninger som ektefellene bevisst eller ubevisst må antas å ha bygget på ved låneopptaket. Til forskjell fra dommen i Rt-1990-1226 er det i vår sak tale om gjeld knyttet til en bolig som ektefellene var sameiere i. Dertil kommer at partene - som de fleste andre ektefeller - hadde en sammenblandet økonomi.
Atter subsidiært påberopes bestemmelsene i sameieloven §8 annet ledd og §9. Den ferdigstillelse av restarbeidene som de kr 300 000 finansierte, ligger innenfor den type utlegg som medfører et medansvar for de øvrige sameiere.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Innledningsvis bemerkes at partene er enige om at det er bestemmelsene i ektefelleloven av 20 mai 1927 nr 1 og ikke i ekteskapsloven av 4 juli 1991 nr 47 som kommer til anvendelse i saken, jf §94 nr 2 i 1991-loven. Slik jeg ser saken, får dette ingen betydning for avgjørelsen.
Partene er enige om at de eiet boligeiendommen i sameie med en halvpart på hver da rehabiliteringen startet. Dette var også situasjonen da tilleggslånet på kr 300 000 ble tatt opp våren 1988. For Høyesterett er det enighet om at dette lånet ikke ble anvendt til formål utenfor rehabiliteringsarbeidet.
Det er videre på det rene at det var B alene som i lånedokumentene stod som låntaker for tilleggslånet. A har ved sin påtegning på pantobligasjonen blant annet samtykket i at hele eiendommen - og dermed også hennes sameieanpart - ble stilt som sikkerhet. A har fremholdt at hun ikke er ansvarlig overfor banken, og at det således er tale om Bs særgjeld. Hun vil uansett forholdet til banken i det interne forhold til B likevel kunne ha et medansvar. Men et slikt ansvar må i tilfelle hvile på et særskilt rettsgrunnlag. Saken gjelder følgelig spørsmålet om det mellom B og A er til stede et slikt grunnlag.
Det er ingen uenighet mellom partene om at de i 1987 ønsket å gjennomføre en større rehabilitering av boligeiendommen. Dette skulle skje i henhold til tegninger som B hadde utarbeidet. De var sammen om å ta opp det lån på kr 600 000 som man på dette tidspunkt regnet med ville være tilstrekkelig.
Arbeidene viste seg å bli mer kostbare enn opprinnelig beregnet. Dette er ingen ny erfaring ved arbeider av denne karakter. Det er opplyst at ugunstige værforhold og planer som ble endret underveis, bidro til kostnadsoverskridelsen. Dette var bakgrunnen for det tilleggslån på kr 300 000 som ble tatt opp våren 1988.
Etter de foreliggende opplysninger gjenstod på dette tidspunkt investeringer i et slikt omfang at de ikke kunne dekkes av ektefellenes løpende inntekter. En utvidelse av lånefinansieringen, for dermed å få gjennomført rehabiliteringsplanen, fremstod dermed etter min oppfatning som rimelig og fornuftig.
Jeg finner det bevist at A våren 1988 var kjent med at det ble nødvendig å ta opp ytterligere lån. Om det ikke skjedde på annen måte, fikk hun i alle fall kunnskap om det da hun som ektefelle skrev under pantobligasjonen på kr 300 000 i april dette året. Hun kan ikke høres med at hun ikke satte seg inn i hva dokumentet gjaldt. Jeg tilføyer at det for Høyesterett også er fremlagt en erklæring utarbeidet av banken og undertegnet den 26 februar 1989 av både B og A. Denne erklæringen gir opplysninger både om størrelsen på de tre pantobligasjonene som var sikret i boligeiendommen og på det samlete gjeldsbrevlån stort kr 980 000 som banken hadde bevilget. Den omstendighet at heller ikke dette dokument foranlediget noen reaksjoner fra As side, bekrefter etter min oppfatning at hun allerede på forhånd var kjent med tilleggslånet.
A var som nevnt sameier i boligeiendommen, og dette har jeg tillagt betydning i det foregående. Det er for meg ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om B kan påberope seg bestemmelsene i sameieloven §8 annet ledd og §9. Slik jeg ser saken, blir det heller ikke nødvendig å gå nærmere inn på As anførsler i tilknytning til de interne forhold av økonomisk og annen art mellom ektefellene.
Jeg vil likevel avslutningsvis knytte noen bemerkninger til As anførsel om at et meransvar for henne vil føre til et klart urimelig resultat, jf det som foran er referert under As anførsler.
Rehabiliteringen av boligeiendommen ga seg utslag i en forhøyet verdi både ved bruk og ved salg. Denne verdien kom begge de sameiende ektefeller til gode. Ved et fremtidig salg med fortjeneste ville således A fått en halvpart av verdiøkningen på sin rådighetsdel. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det er As oppfatning at hun var eier av halve eiendommen selv om hun ikke hadde noe medansvar for lånet på kr 300 000. I dette tilfellet førte utviklingen til at eiendommen ble solgt med tap. Da må utgangspunktet være at begge sameiere må dele tapet. A har fremhevet at det er B som nå har kjøpt eiendommen. Salget har skjedd som tvangssalg etter sameieloven, og jeg kan ikke se at det i denne sammenheng kan ha noen betydning om det har skjedd til en av sameierne eller til en utenforstående.
Anken har vært forgjeves. A må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte B hans saksomkostninger også for Høyesterett. Saksomkostningene fastsettes i overensstemmelse med omkostningsoppgaven til kr 81 800. Av dette beløp gjelder kr 1 800 diverse utgifter.
Jeg stemmer for denne
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 81 800 - åttientusenåttehundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.