HR-1996-82-A - Rt-1996-1715
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-20 |
| Publisert: | HR-1996-00082-A - Rt-1996-1715 (500-96) |
| Stikkord: | Strafferett, Ran, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00082 A, snr 24/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Tormod Bakke) mot A (Forsvarer: Advokat Arne Meltvedt) |
| Forfatter: | Stang Lund, Bugge, Tjomsland, Flock, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §147, §260, §291, §352, §49, §54, §55, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §323 |
Nord-Østerdal herredsrett avsa 11 juni 1996 dom som for A hadde slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §268, annet ledd, jfr. §267 annet ledd, straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 første ledd, jfr. §49, straffeloven §260 første ledd, jfr. tredje ledd, straffeloven §147 første ledd, jfr. annet ledd, straffeloven §291 og straffeloven §352 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, første ledd, §63 annet ledd og §54 nr. 3, til en straff av fengsel i 2 - to - år. Til fradrag kommer 44 - førtifire - dager for utholdt varetekt. Straffen er fellesstraff med Orkdal herredsretts dom av 8. januar 1996."
Statsadvokatene i Hedmark og Oppland og domfelte påanket dommen til lagmannsretten. Påtalemyndighetens anke gjaldt straffutmålingen, mens domfelte anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for enkelte av tiltalepostene og straffutmålingen.
Eidsivating lagmannsrett avsa 19 august 1996 dom som for A hadde slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1977, dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267, jfr. §49. For dette forhold og de forhold som er rettskraftig avgjort ved Nord-Østerdal herredsretts dom av 11. juni 1996, fastsettes straffen til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
Straffen er fellesstraff med Orkdal forhørsretts dom av 8. januar 1996.
Til fradrag i straffen kommer 113 - etthundreogtretten - dager for utholdt varetekt."
A ble også dømt til å betale erstatning.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
A har anket over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet å tillate anken fremmet for Høyesterett, jf straffeprosessloven §323 første ledd 2. punktum.
Jeg finner at anken må forkastes.
Domfelte, en 19-årig mann, er tidligere straffedømt 8 januar 1996 for heleri og bruk av hasj. Han er nå kjent skyldig i ett tilfelle av grovt ran, ett forsøk på grovt ran, innbrudd, bilbrukstyveri, skadeverk og uforsiktig omgang med skytevåpen. De straffbare forhold ble begått søndag 28 april 1996.
Domfelte hadde om formiddagen denne dag uten samtykke tilegnet seg bestefarens 9 mm Walter pistol og et større antall skarpe skudd. Sammen med en jevnaldrende kamerat tok han seg inn i et ubebodd hus i nabolaget ved å sparke opp en stengt dør. Etter et kortere opphold fikk de via en mobiltelefon underretning om at en bekjent hadde fortalt politiet om deres oppholdssted, og at politiet var på vei til dem. De flyktet derfor fra stedet først til fots, og deretter i en stjålet personbil. Etter en tid stanset de ved en ubetjent bensinstasjon og prøvde å komme inn og få tak i bensin ved å skyte hull i en vindusrute. De oppga imidlertid dette og fortsatte videre i den stjålne bilen.
Like nord for X sentrum kjørte de ca klokken 21 inn på et gårdstun med to boliger og fire biler. Etter å ha undersøkt om det var nøkler i en av de parkerte bilene, banket domfelte hardt på inngangsdøra til den ene av boligene. Denne ble åpnet av B. Domfelte ba om nøkler til en av bilene, mens han rettet pistolen mot henne. Hun fortalte da at hun ikke hadde bilnøkler.
Etter å ha sett etter bilnøkler i de tre andre bilene, gikk domfelte deretter til inngangsdøra til den andre boligen. Da han kom fram til døra, ble denne åpnet innenfra av C. Domfelte rettet pistolen mot henne og sa at han ville ha en nøkkel til en av bilene på gårdstunet. Hun lukket imidlertid døra raskt igjen og låste den. Domfelte skjøt deretter med pistolen et skudd gjennom en smal glassrute langs den ene siden av døra og knuste resten av ruta med pistolen slik at han fikk hånden på innsiden av døra og fikk åpnet denne.
Domfelte beveget seg deretter inn i boligen med pistolen i hånden. En tilstedeværende voksen person forsøkte å nå telefonen i hallen på dette tidspunkt, men domfelte kastet telefonen i gulvet og skjøt et pistolskudd mot apparatet. Domfelte fikk deretter utlevert nøklene til en ny Seat personbil og et kontantbeløp på kr 5 100. Fire voksne og seks barn i alderen fra et halvt til tolv år var til stede under ranet. Domfelte pekte hele tiden mot de voksne med pistolen. Domfelte og hans kamerat begav seg deretter fra stedet i den bil som han hadde tilegnet seg nøklene til.
Anken er begrunnet med at straffen er for streng i forhold til Høyesteretts praksis. Domfelte har sammenliknet med straffene fastsatt for post- og bankran og særlig for ran begått i private hjem mot eldre, jf blant annet Rt-1991-857. Lagmannsretten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at domfelte på gjerningstidspunktet var 18 år og 7 måneder. Domfelte har hatt vanskelige oppvekstforhold, som lagmannsretten ikke har omtalt under straffutmålingen.
Saken gjelder flere og til dels meget alvorlige straffbare forhold. Det grove ran ble utført på en særlig skremmende, brutal og farlig måte med bruk av våpen ved inntrenging i et privat hjem og skyting i hjemmet i nærvær av voksne og barn. Under ranet ble de voksne, suksessivt, truet med pistol til å utlevere bilnøkler og penger. Bruken av skytevåpenet under forsøket på å tilegne seg bensin viser at domfelte ved flere anledninger og over tid var villig til å anvende våpenet. Domfelte har utvist fast forbrytersk forsett for å få gjennomført de straffbare handlinger. Forsøket på grovt ran, og særlig det fullbyrdede grove ran, må ha vært en meget stor påkjenning for ofrene.
Jeg er enig i at den straff lagmannsretten har fastsatt er streng i forhold til rettspraksis. Grunnleggende behov for trygghet for voksne og barn i hjemmet og beskjedne eller ingen muligheter for vern mot inntrengere, gjør en sterk strafferettslig reaksjon påkrevet. Den straff lagmannsretten har fastsatt, er etter min mening ikke for streng ut fra de straffbare forholds grovhet og de interesser som er krenket. Dom inntatt i Rt-1991-857 gjelder et spesielt tilfelle av rehabilitering, og gir ingen veiledning i vår sak.
Forbrytelsens grovhet medfører at domfeltes alder og andre individuelle forhold generelt får mindre betydning. Domfelte var på gjerningstidspunktet over 18 år, jf straffeloven §55. De vanskelige oppvekstforhold som er påberopt i forbindelse med foreldrenes skilsmisse og skolegangen, kan heller ikke få særlig betydning.
Det er opplyst at domfelte har påbegynt soning av straffen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.