HR-1996-90-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-20 |
| Publisert: | HR-1996-00090s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00090S, jnr 72/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, Straffeprosessloven (1981) §171, §268, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1972, er tiltalt for forbrytelse mot straffeloven §267 jf §268 annet ledd.
Ved Drammen forhørsretts kjennelse 9 oktober 1995 ble han i medhold av straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 6 november 1995. Fengslingen er senere forlenget, sist ved Drammen forhørsretts kjennelse 29 januar 1996 til 25 mars 1996. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 1 februar 1996 ble tiltaltes kjæremål mot kjennelsen forkastet. Lagmannsretten la til grunn at det er grunnlag for fortsatt fengsling utfra unndragelsesfare og bevisforspillelsesfare.
Tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3 i det lagmannsretten og forhørsretten har stilt for små krav til de spesielle fengslingsvilkår. Det er særlig anført:
Det skal foreligge sannsynlighetsovervekt for at siktede vil unndra seg strafforfølgning basert på kriteriene forventet straff og tilknytning til riket. Det foreligger ikke slike konkrete holdepunkter for at A vil forsøke å unndra seg strafforfølgning at det er tilstrekkelig til å konstatere unndragelsesfare. Lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig vurdering av lovens krav til sannsynlighetsovervekt for unndragelsesfare. Det er vist til at tiltalte før han ble pågrepet avga tre politiforklaringer som vitne, han er nygift og ektefellen venter barn i mai.Påtalemyndigheten har ikke påberopt seg at det foreligger fare for bevisforspillelse i de to siste fengslingsmøter. Etterforskningen er avsluttet og tiltale er tatt ut. Den omstendighet at ransutbyttet ikke er funnet taler like mye til tiltaltes fordel som mot ham. Politiet har hatt seks og en halv måned til å spore opp ransutbyttet. Det er intet i tiltaltes livsførsel som tyder på stort pengeforbruk, tvert i mot.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det foreligger et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet angis å rette seg mot tolkingen av en lovforskrift - unndragelseskriteriet etter straffeprosessloven §171 nr 1. Noen feil tolking av loven her kan ikke utvalget se foreligger. Reelt sett synes kjæremålet å rette seg mot lagmannsrettens bevisvurdering når det gjelder fare for unndragelse. Denne vurdering kan utvalget ikke overprøve. At lagmannsretten ved vurderingen også kan ta et visst hensyn til faren for bevisforspillelse, er ingen feil.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.