Hopp til innhold

HR-1997-10-B - Rt-1997-180

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-02-18
Publisert: HR-1997-00010-B - Rt-1997-180 (50-97)
Stikkord: Avtalerett, Garanti
Sammendrag:
Saksgang: Borgarting lagmannsrett LB-1994-00902 A - Høyesterett HR-1997-00010 B, nr 326/1995.
Parter: Gustav Nilsen-Moe (Advokat Erling Christiansen - til prøve) mot Tom A. Torkildsen (Advokat Jon Tenden).
Forfatter: Schei, Aasland, Bugge, Tjomsland, Sinding-Larsen. Lov 1918-05-31 4 §36
Lovhenvisninger:



Saken gjelder avtaletolking - hvilken risiko en garanti dekker.

Mikro AS drev produksjon i selskapets bygg på Hensmoen på Ringerike. Etter at virksomheten en tid hadde gått med tap, ble selskapet i 1990 besluttet avviklet, og dets eneste aktivum av betydning - eiendommen på Hensmoen - ble utbudt til salgs.

På dette tidspunktet var far og sønn Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nielsen-Moe, dels direkte og dels gjennom selskaper de eide, til sammen majoritetsaksjonærer i Mikro AS med 52 % av aksjene. De andre aksjonærene i selskapet var Tom A. Torkildsen, med en aksjepost på 12 %, og Jan C. G. Sundt, med en aksjepost på 36 %. Torkildsen, som er advokat, var styreformann i selskapet. Halfdan Nilsen-Moe var styremedlem og Gustav Nilsen-Moe daglig leder og varamedlem av styret.

Norpapp Industri AS - Norpapp - meldte sin interesse for eiendommen på Hensmoen på vegne av sitt datterselskap, Nor-Reg AS. Etter befaringer og møter med Gustav Nilsen-Moe og megleren som sto for salget, K-eiendom AS på Hønefoss, fremsatte Norpapp den 19 november 1990 et tilbud på eiendommen på kr 13 millioner. Tilbudet ble gitt "med forbehold om våre styrers godkjennelse".

Norpapps tilbud ble drøftet av styret i Mikro AS den 20 november. Til stede var Halfdan Nilsen-Moe, Gustav Nilsen-Moe og Torkildsen. De førstnevnte ønsket å godta tilbudet. Torkildsen, som opptrådte i forståelse med Sundt, mente budet var for lavt og ønsket å forhandle videre. Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe sto imidlertid fast på at budet skulle aksepteres, og det ble vedtatt.

Umiddelbart etter styremøtet hadde Torkildsen og Halfdan Nilsen-Moe en kort samtale på gangen. Torkildsen reiste da spørsmålet overfor Halfdan Nilsen-Moe om ikke han og Sundt kunne få en sjanse til å forhandle videre med Norpapp for å få frem en høyere pris. Halfdan Nilsen-Moe aksepterte dette mot at Torkildsen og Sundt "tok ansvaret".

Gustav Nilsen-Moe og Halfdan Nilsen-Moe ønsket å få bekreftet og klarlagt den avtale som var inngått mellom Torkildsen og Halfdan NilsenMoe. Etter forutgående telefonsamtale med Torkildsen neste dag - den 21 november - sendte Gustav Nilsen-Moe en telefaks, hvor det blant annet het:

"Mot at du og Jan garanterer far og meg et oppgjør på basis av denne pris, har vi gitt deg anledning til å forhandle frem en eventuelt høyere pris. Lykkes dette, vil pristillegget tilfalle dere."

"Denne pris" er kr 13 millioner, tilsvarende budet fra Norpapp.

Garantien i telefaksen ble umiddelbart skriftlig akseptert av Torkildsen, med tre presiseringer som, med en viss reservasjon for den ene, er uten interesse.

Etter forhandlinger mellom Torkildsen og Norpapp ble det den 3 desember 1990 i møte med eiendomsmegleren oppnådd enighet om en pris på kr 13 500 000. Det ble fra Norpapps side også nå tatt forbehold om styregodkjennelse.

Kjøpsavtalen skulle opprinnelig vært behandlet av styret i Rieber & Sønn AS - Rieber - som er morselskap i konsernet, den 12 desember 1990. Saken ble imidlertid utsatt og først behandlet i neste styremøte, den 25 januar 1991. Salget ble ikke godkjent, og avtalen falt bort. Avslaget var ifølge brev fra Norpapp begrunnet slik:

"Styret mener at prisen er høy i dagens marked og at det må være grunnlag for nye forhandlinger. Vi har selv et betydelig engasjement i eiendomsmarkedet og har dagsaktuell erfaring med kjøp og salg av eiendommer. Markedet er dødt og bedømmes å ville svekke seg ytterligere.

Man legger også vekt på at Nor-Reg A/S ved eventuelt kjøp av Mikrobygget tar investeringen gode to år tidligere enn planlagt. Med de svake resultater som er oppnådd i 1990, blir belastningen stor idet man sitter i nåværende leiekontrakter ut 1992."

Torkildsen forsøkte også senere å få til en avtale om salg, alternativt leie, til Norpapp, uten å lykkes.

Mikro AS kom etter dette i den situasjon at selskapet ikke lenger kunne betjene sin gjeld. Etter initiativ fra panthaver ble det inngått en avtale mellom Norpapp og aksjonærene i Mikro AS om overdragelse av aksjene i dette selskapet for kr 1,-. For Norpapp innebar overtakelsen av aksjene i Mikro AS at det, foruten å få hånd om den faste eiendom på Hensmoen, overtok gjeld på ca kr 9 millioner.

Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe ville, om det hadde kommet i stand en overdragelse av eiendommen til kr 13 millioner, ha oppnådd en samlet merfortjeneste som det er enighet om å sette til kr 1 650 000 i forhold til det de oppnådde ved salget av aksjene for kr 1,-. Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe mente at Torkildsen og Sundt var ansvarlige for dette beløpet i henhold til den garantiforpliktelse de hadde påtatt seg. Torkildsen og Sundt bestred ansvar, blant annet under henvisning til at garantiavtalen etter deres mening ikke dekket risikoen for manglende styregodkjennelse, og at et eventuelt krav måtte fremmes av Mikro AS og ikke av enkeltaksjonærer.

Etter at Gustav Nilsen-Moe hadde fått overdratt Halfdan Nilsen-Moes krav mot Torkildsen og Sundt, anla Gustav Nilsen-Moe sak mot Torkildsen ved Oslo byrett. Oslo byrett avsa 22 desember 1993 dom med slik domsslutning:"

1. Tom A. Tokildsen frifinnes.

2. Gustav F. Nilsen-Moe dømmes til å betale saksomkostninger til Tom A. Torkildsen med kr 60000,- - sekstitusen kroner - .

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter dommens forkynnelse."

Byretten la til grunn at den garanti som var avgitt, gjaldt risikoen for at forhandlingene med Norpapp skulle bryte sammen, men ikke at avtalen falt bort fordi styresamtykke ikke ble oppnådd.

Gustav Nilsen-Moe påanket byrettens dom til lagmannsretten. Daværende Eidsivating lagmannsrett avsa 3 juli 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gustav NilsenMoe til Tom A. Torkildsen kr 75500,- - kroner syttifemtusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Også lagmannsretten bygde på at garantien bare gjaldt risikoen for et sammenbrudd i forhandlingene, ikke risikoen for manglende styresamtykke.

Gustav Nilsen-Moe har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankemotparten har for Høyesterett frafalt en subsidiær anførsel om at garantiavtalen, dersom den må forstås slik den ankende part hevder, må settes til side etter avtaleloven §36. Videre har han under ankeforhandlingen frafalt en anførsel om at Gustav Nilsen-Moe har gitt avkall på eventuelle rettigheter etter garantien. Det er i saken fremlagt enkelte nye dokumentbevis. I faktisk og rettslig henseende står saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Gustav Nilsen-Moe har i hovedtrekk anført:

Byretten og lagmannsretten har anlagt et dels uriktig og dels for snevert perspektiv ved tolkingen av garantien. De har sett uttalelsen om å "ta ansvaret" i samtalen etter møtet den 20 november, som det sentrale. I for liten grad er telefaksen av 21 november trukket inn. Det er sett bort fra viktige deler av forhistorien og partenes etterfølgende opptreden.

Selv om det ble inngått muntlig avtale etter styremøtet den 20 november, er det telefaksen som ble sendt dagen etter, som er det viktige ledd i avtalen. Telefaksen var nødvendig for å klargjøre partsforholdet, omfanget av garantien og oppgjørsmåten. Den må være utgangspunktet når partenes rettigheter og plikter skal fastlegges.

Garantiens omfang er etter telefaksens ordlyd helt klar. Halfdan NilsenMoe og Gustav Nilsen-Moe ble garantert et oppgjør basert på en pris for eiendommen på kr 13 millioner. Garantien ble uttrykkelig og skriftlig akseptert av Torkildsen. De presiseringer han gjorde berørte ikke garantiens omfang.

Ankemotpartens subsidiære anførsel om at garantien er ugyldig på grunn av skjult dissens, er uholdbar. Det samme gjelder anførselen om at et krav bare kunne vært gjort gjeldende av Mikro AS.

Gustav Nilsen-Moe har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Tom A. Torkildsen betaler til Gustav F. Nilsen-Moe kr 1650000 med tillegg av lovlig rente fra 1. januar 1992 til betaling skjer.

2. Tom A. Torkildsen betaler saksomkostninger for samtlige retter."

Tom A. Torkildsen har i hovedtrekk anført:

Saken reiser to rettslige hovedspørsmål: (1) Hva er avtalegrunnlaget for garantien og (2) hvilken risiko påtok Torkildsen og Sundt seg i henhold til garantien. Byrettens og lagmannsrettens rettslige tilnærming til disse spørsmål er riktig, og det er også de konklusjoner disse domstolene har trukket.

Garantiavtalen ble inngått under samtalen etter styremøtet den 20 november. Den gikk ut på at Torkildsen og Sundt "tok ansvaret" ved å forhandle videre. Den forpliktelse de påtok seg, må ses på bakgrunn av forhandlingene i det forutgående møtet, og den risiko man der hadde vært opptatt av dersom det foreliggende bud ikke ble akseptert. Dette var utelukkende forhandlingsrisikoen, eller det som har vært kalt irritasjonsrisikoen, risikoen for at Norpapp kunne trekke seg dersom dets bud ikke ble akseptert. Spørsmålet om risikoen for manglende styresamtykke var overhodet ikke fremme i diskusjonen på styremøtet. Dette har både byretten og lagmannsretten lagt til grunn etter umiddelbar bevisførsel. Gustav Nilsen-Moes påstand nå om at det var denne risikoen som ble drøftet, er uriktig og uten bevismessig grunnlag.

Fordi garantien ble inngått i umiddelbar tilslutning til styremøtet og bare kan forstås på bakgrunn av det som ble drøftet her, må det være den muntlige avtalen som er det sentrale avtalegrunnlaget. Telefaksen blir av mindre interesse. Den har også liten betydning fordi partene er enige om at den ikke kan tas bokstavelig. Etter ordlyden skulle garantien gjelde nærmest enhver risiko, også for eksempel risikoen for kjøpers solvens. Alle er imidlertid enige om at slik kan den ikke forstås. Spørsmålet blir utelukkende hvor vidtgående begrensninger i ordlyden som må gjøres. Man er da tilbake ved samtalen og drøftelsene i det forutgående styremøtet som de avgjørende tolkingselementer.

Den ankende part har søkt å gjøre et poeng av at det må være balanse i avtalen. Ankemotpartens forståelse skal, hevder Gustav Nilsen-Moe, innebære at han og faren ikke fikk noen fordel som vederlag for hva Torkildsen og Sundt oppnådde. Her overser man det vesentlige poeng at avtalen var en avtale mellom venner. Det er ikke riktig å legge rene forretningsmessige synspunkter til grunn. En annen sak er at det neppe heller var noen ubalanse. Torkildsen og Sundt påtok seg den risiko partene anså som reell, nemlig forhandlingsrisikoen.

Dersom Høyesterett skulle komme til at risikoen for manglende styresamtykke var omfattet av avtalen, kan det ikke også gjelde manglende samtykke fra konsernstyret i Rieber. På tidspunktet da garantien ble gitt, var partene ukjent med at Norpapp inngikk i Rieberkonsernet. En eventuell risiko for styresamtykke må derfor fornuftigvis begrenses til de styrer man var kjent med, styret i Norpapp og styret i Nor-Reg.

Om det skulle kunne legges til grunn at det var Halfdan Nilsen-Moes og Gustav Nilsen-Moes forutsetning at Torkildsen og Sundt også tok risikoen for manglende styresamtykke, forelå det ved inngåelsen av garantiavtalen en skjult dissens. Dissensen gjaldt et helt sentralt punkt, garantiforpliktelsens omfang. En slik skjult dissens må føre til at avtale om garanti ikke anses inngått. At partene delvis hadde innrettet seg etter avtalen, kan ikke medføre noe annet resultat.

Det fremgår klart av garantien at den ble gitt med Mikro AS som rettighetshaver. Gustav Nilsen-Moe har for øvrig selv gitt uttrykk for at også han så garantien på denne måten. Et eventuelt krav overfor Torkildsen og Sundt måtte derfor vært fremsatt av Mikro AS. Gustav Nilsen-Moe - som aksjonær - kan ikke fremme noe krav.

Tom A. Torkildsen har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Tom A. Torkildsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

Innledningsvis bemerker jeg at søksmålet utelukkende er rettet mot Torkildsen. Ifølge Torkildsen hadde han fullmakt fra Sundt til å inngå garantiavtalen også på vegne av ham. Jeg understreker at jeg ikke tar stilling til om Sundt er ansvarlig etter garantien, direkte overfor Nilsen-Moe eller for et regresskrav fra Torkildsen. Jeg legger til at Torkildsen ikke har bestridt at om Gustav Nilsen-Moe har et krav, så hefter han for hele kravet.

Jeg tar utgangspunkt i at det på styremøtet den 20 november 1990 ble besluttet at budet på kr 13 millioner fra Norpapp skulle aksepteres. Etter avslutningen av møtet reiste Torkildsen overfor Halfdan Nilsen-Moe spørsmålet "Kan du ikke gi meg og Jan en sjanse". Dette ble besvart positivt på det vilkår at Torkildsen og Sundt "tok ansvaret". Jeg er enig med ankemotparten - og det er heller ikke bestridt av den ankende part - at det med dette var inngått en avtale med rett for Torkildsen til å forhandle videre med Norpapp. I avtalen lå det forutsetninger om en rett for Torkildsen og Sundt til et eventuelt merverderlag ut over budet på kr 13 millioner, og forusetninger om at Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe skulle holdes skadesløse hvis Norpapp trakk seg.

Men avtalen var inngått på en uformell måte gjennom utveksling av noen få setninger. Hensynet til notoritet og til en nærmere klarlegging og presisering av rettigheter og plikter tilsa at den ble fulgt opp skriftlig. Det ble altså gjort dagen etter gjennnom den telefaksen Gustav Nilsen-Moe sendte Torkildsen, og som Torkildsen returnerte med sin aksept og tre presiseringer. Jeg kan ikke se det annerledes enn at hvor man, som her, inngår en uformell, muntlig, avtale som kort tid etter følges opp skriftlig med angivelse av rettigheter og plikter, blir det denne skriftlige bekreftelsen som må være utgangspunktet og det sentrale ved tolkingen av avtalen. Jeg kan derfor ikke følge byrettens og lagmannsrettens rettslige tilnærming til tolkingstvisten, hvor det nærmest ses bort fra telefaksen. En annen sak er at det neppe er nødvendig å trekke inn telefaksen for å komme til det resultat på tvisten jeg mener er det klart riktige. Også om man skulle tenke seg at det ikke var blitt sendt noen etterfølgende bekreftelse, kunne det etter mitt skjønn ikke være grunnlag for den avtaleforståelse Torkildsen gjør gjeldende.

De sentrale avsnitt i telefaksen er:

"Far og jeg som representerer 52 % av aksjene i Mikro A/S aksepterer budet på kr 13000000 + off. omk. undertegnet Øivind Kårbø i Norpapp.

Mot at du og Jan garanterer far og meg et oppgjør på basis av denne pris, har vi gitt deg anledning til å forhandle frem en eventuelt høyere pris. Lykkes dette, vil pristillegget tilfalle dere."

Her bemerker jeg først at det er "far og meg" - Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe - som garanteres oppgjør basert på en bestemt pris. Etter teksten er det disse som sikres. Dette støttes både av det formelle og av formålet med garantien. Avtalen var en avtale mellom aksjonærer. Den var inngått i en situasjon hvor man var i ferd med å avvikle selskapet. Majoritetsaksjonærene skulle sikres at deres andel i avviklingsverdien ikke ble redusert.

Ankemotparten har fremhevet at han på telefaksen hadde gjort den presisering at "Oppgjør overfor dere skjer eventuelt ved at JCGS/TAT kjøper ut bygget av Mikro A/S til betingelser som tilbudt av Norpapp i dag". I dette skal det ligge - hevder han - at det er Mikro A/S - og ikke majoritetsaksjonærene - som var rettighetshaver etter garantien. Etter min mening blandes det i dette resonnementet sammen to ulike forhold, nemlig - (1) hvem som er rettighetshaver etter garantien og (2) hvilken måte garantien skal oppfylles på. Jeg er enig i at det ser ut til at partene hadde tenkt seg at Torkildsen og Sundt, om de ikke fikk til et salg til Norpapp for minst kr 13 millioner, skulle kjøpe eiendommen for dette beløpet. Men denne plikten gjelder oppfyllelsesmåten. Den sier ikke noe om at Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe, for øvrig i direkte strid med ordlyden om at det er de som garanteres, og med garantiens åpenbare formål, skulle være avskåret fra å gjøre krav gjeldende hvis Torkildsen og Sundt ikke oppfylte sin forpliktelse til å kjøpe eiendommen. Anførselen om at et krav bare kunne ha vært gjort gjeldende av Mikro A/S, kan klart ikke føre frem.

Etter ordlyden i telefaksen var altså Nilsen-Moe - siden garantert et oppgjør basert på en pris for eiendommen på kr 13 millioner. Dette var motstykket til at Torkildsen fikk forhandle videre, og at en merpris i sin helhet ville tilfalle ham og Sundt. Det er ikke tvilsomt at ordlyden - utvetydig - plasserer risikoen for at Norpapp valgte ikke å kjøpe eller ikke ville kjøpe den til en så høy pris, hos Torkildsen og Sundt. Hvis de likevel skal kunne fritas for ansvaret for den risiko som her ble realisert - at styret ikke ga samtykke til kjøp - må dette ha klare holdepunkter i andre tolkingsmomenter.

Nå har ankemotparten fremhevet som vesentlig - og her har han fått støtte av byretten og lagmannsretten - at ordlyden i garantien ikke kan tas bokstavelig. Ut fra en ordfortolking ville Sundt og Torkildsen ha risikoen også for Norpapps solvens og for eventuelle mangler ved eiendommen. Det kan ikke ha vært meningen. Når først garantien ikke kan forstås bokstavelig, må ordlyden - hevdes det - bli et perifert tolkingsmoment. Dette er et resonnement jeg ikke kan følge. Jeg er enig i - og det er også ubestridt i saken - at risikoen for Norpapps solvens og mangler ved eiendommen - ikke var omfattet av garantien. Men det at man må avgrense garantien mot risiko av helt annen karakter enn det som har sammenheng med at budet på kr 13 millioner ikke ble akseptert, kan ikke være ensbetydende med at man skal se bort fra ordlyden som sentralt tolkingsmoment, hvor det nettopp er risikoen for at Norpapp likevel ikke vil kjøpe eiendommen som realiseres.

Ankemotpartens hovedsynspunkt er at avgjørende for hvilken risiko garantien dekker, må være den risiko partene på avtaletidspunktet mente man løp ved ikke å akseptere budet på kr 13 millioner. Dette var - hevder ankemotparten - utelukkende forhandlingsrisikoen eller irritasjonsrisikoen, at Norpapp ville trekke seg fordi selskapet ikke ønsket å forhandle videre når dets bud ikke ble akseptert. Halfdan Nilsen-Moe, Gustav Nilsen-Moe og Torkildsen følte seg alle sikre på at forbeholdet om styresamtykke var en ren formalitet.

Jeg bygger på at det meget vel kan være riktig at det som ble drøftet i styremøtet, og det man på den tiden var engstelig for, var at Norpapp skulle trekke seg fra fortsatte forhandlinger eller at forhandlingene ikke skulle lede til et tilfredsstillende resultat. Men jeg kan ikke se at dette kan medføre at garantien bare skulle gjelde hvis man ikke lyktes i fortsatte forhandlinger, og ikke dersom forhandlingene ble fullført og styrene likevel ikke ønsket å kjøpe. Det må være klart at ved å fortsette forhandlingene ble det introdusert også andre usikkerhetsmomenter enn de som lå i det partene har betegnet som forhandlings- eller irritasjonsrisikoen. Det var blant annet den risiko som måtte ligge i at jo høyere pris som ble fremforhandlet, dess større grunn kunne et styre ha til å nekte samtykke. Nye forhandlinger kunne også føre til forsinkelser og utsettelser i salgsprosessen, med den tvil det kunne skape om Norpapp, når avgjørelsen skulle treffes, fremdeles så seg tjent med å kjøpe eiendommen. I denne forbindelse kan det pekes på at eiendomsmarkedet den gang var preget av usikkerhet. Det var et naturlig motstykke til den rett Torkildsen hadde fått, at garantien også måtte omfatte slik annen risiko.

Det man kan reise spørsmål om, er om ansvaret for Torkildsen må begrenses til den tilleggsrisko det medførte at Norpapps bud på kr 13 millioner ikke ble akseptert. Det kunne jo tenkes at styret ville sagt nei også til en avtale basert på dette budet. I så fall kunne det synes lite rimelig om Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe likevel fikk oppgjør basert på en pris man ikke under noen omstendighet ville oppnådd. Det er dette lagmannsretten peker på at ikke kan "ha vært meningen". Å begrense Torkildsens ansvar til tilleggsrisikoen, ville imidlertid - i en avtale som denne - være å introdusere et umulig vurderingstema. Prisen, forhandlingsforløpet og eiendomsmarkedet kunne bli annerledes - kanskje vesentlig annerledes - enn det som ville vært situasjonen dersom Norpapps bud på kr 13 millioner umiddelbart var blitt akseptert av Mikro AS og fremmet for styregodkjennelse. Ved å måtte ta stilling til spørsmålet om godkjennelse ville blitt oppnådd på det opprinnelige bud, kunne man bli henvist til rene gjetninger. Allerede av denne grunn må det være uholdbart å innfortolke en begrensning i garantien til kun å gjelde tilleggsrisikoen. Jeg legger til: Dersom Torkildsen bare skulle hefte for tilleggsrisikoen, måtte motstykket i det minste vært at usikkerhet ved spørsmålet om også en avtale basert på det opprinnelige bud ville blitt forkastet av styret, måtte gått ut over ham. Kravet til bevis for at det skulle kunne legges til grunn at styresamtykke ville vært nektet, ville i nærværende sak ikke vært oppfylt.

Ankemotparten har fremhevet at partene ikke var kjent med at Norpapp inngikk i Rieberkonsernet, og at han derfor iallfall ikke kan hefte når avtalen ble veltet ved at det var styret i dette selskapet som sa nei. Jeg kan heller ikke se at en slik betraktning er holdbar. Det var tatt forbehold om "våre styrers godkjennelse". Styresamtykke kunne nektes av hvilken som helst grunn, også av grunner som avtaleparten ikke kunne eller burde forutsett. Plasseres først risikoen for nektelse også av styresamtykke hos Torkildsen, er det vanskelig å se noen reell grunn til ikke å la dette omfatte også det forhold at samtykket må gis av en konsernspiss man ikke kjenner.

Min konklusjon er altså at man i partenes forutsetninger og formening om risiko da de inngikk avtalen, ikke finner grunnlag for å begrense Torkildsens garantiforpliktelse slik han har gjort gjeldende. Men jeg vil legge til at i den grad man trekker inn denne type forutsetninger ved fastleggelsen av garantiens omfang, støtter de heller opp under at Torkildsen var ansvarlig for et oppgjør basert på en pris på kr 13 millioner, uansett på hvilket grunnlag Norpapp måtte trekke seg. Forholdet er - og det synes ubestridt - at såvel Halfdan Nielsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe som Torkildsen regnet det som sikkert at dersom budet på kr 13 millioner ble akseptert, ville salget gå i orden. I forhold til dette budet fra Norpapp medførte vilkåret om styresamtykke ingen risiko, slik de vurderte det. Med dette som utgangspunkt er det etter mitt skjønn vanskelig å forstå garantien annerledes enn at den skulle gi sikkerhet for at Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe fikk oppgjør basert på en pris på eiendommen på kr 13 millioner. Hvorfor skulle de - i den situasjon partene da mente man befant seg - akseptert en garanti med begrensninger? Den ankende part har sterkt fremhevet at hans avtaleforståelse styrkes av partenes etterfølgende brevveksling og opptreden for øvrig. For meg er det ikke nødvendig å gå inn på dette ut over å bemerke at det i det etterfølgende iallfall ikke er noe som svekker den avtaleforståelse at Torkildsen påtok seg all risiko for at Norpapp ikke ville kjøpe eiendommen for minst kr 13 millioner.

Jeg har altså lagt til grunn at det ble inngått en avtale mellom Halfdan Nilsen-Moe og Gustav Nilsen-Moe på den ene siden og Torkildsen på den annen. I dette ligger det også et standpunkt til ankemotpartens anførsel om at det forelå en skjult dissens om omfanget av hans forpliktelse, og at den må medføre at garantien ikke er virksom. Anførselen kan således ikke føre frem. Foranlediget av prosedyren legger jeg til: Hvis det gjennom telefaksen og presiseringer i tilknytning til den raskt var blitt klarlagt at det var vesentlig uenighet om den forpliktelse Torkildsen på egne vegne og på vegne av Sundt hadde påtatt seg, kan mye tale for at begge sider da kunne si seg ubundet av avtalen. Virkningen ville i så fall vært at man kunne falt tilbake på vedtaket i styremøtet og akseptert Norpapps bud. Her var imidlertid forholdet et annet. Torkildsen hadde benyttet seg av retten til å avslå budet og til å fortsette forhandlingene. Situasjonen fra før avtalen lot seg ikke gjenopprette. Den risiko Nilsen-Moe - siden hadde villet gardere seg mot, var eksponert. Torkildsen kan da ikke bli kvitt sin tyngende del av den gjensidig bebyrdende avtale under henvisning til at han har en annen mening om omfanget av forpliktelsen enn avtalemotparten. Han er forpliktet. Omfanget og innholdet av forpliktelsen må fastlegges etter alminnelige prinsipper for avtaletolking, som jeg har gjort rede for.

Anken har ført frem. Jeg har ikke funnet avgjørelsen tvilsom, og Gustav Nilsen-Moe må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Etter omkostningsoppgaven utgjør omkostningene for byretten, lagmannsretten og Høyesterett samlet, eksklusive rettsgebyrer, kr 235 031, 50. Inklusive gebyrer for alle instanser fastsettes omkostningene til kr 261 732.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1. Tom A. Torkildsen betaler til Gustav Nilsen-Moe 1 650 000 - enmillionsekshundre ogfemtitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 1 januar 1992 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Tom A. Torkildsen til Gustav Nilsen-Moe 261 732 - tohundreogsekstientusensjuhundreogtrettito - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to -uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.