HR-1997-104-K - Rt-1997-322
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-27 |
| Publisert: | HR-1997-00104-K - Rt-1997-322 (92-97) |
| Stikkord: | Familierett, Barnerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00510 A - Høyesterett HR-1997-00104 K, jnr 62/1997. |
| Parter: | A (Advokatfirma Raugland AS v/advokatfullmektig Kjell T Dahl) mot B (advokat Marit Eggen). |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, Barneloven (1981) |
Saken gjelder begjæring om midlertidig avgjørelse av samværsrett.
B og A ble separert i 1996. Sammen har de to barn, født i henholdsvis 1991 og 1995. I 1996 reiste B (da B) sak mot A med krav om å bli tilkjent foreldreansvaret for de to barna. Den 3 juli 1997 avsa X herredsrett dom med slik slutning:
"1. B tilkjennes alene foreldreansvaret for C, f. xx.xx.1991 og D, f. xx.xx.1995.
2. B skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna.
3. A skal ha samvær med barna på følgende måte:
a) Ved opphold i fengsel i Norge: - ukentlig telefonkontakt med barna - samvær ved fremstilling og permisjon fra fengsel gjennomført i samarbeid med barnevernstjenesten og med tilsyn.
b) Ved opphold ellers i Norge: - ukentlig telefonkontakt - samvær i samarbeid med barnevernstjenesten og med tilsyn.
c) Ved opphold i Tunis: - ukentlig telefonkontakt - rett til brevskriving."
A anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett. Under forberedelsen av ankesaken fremsatte han begjæring om midlertidig avgjørelse med påstand om blant annet samvær annenhver helg. Lagmannsretten avsa den 6 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Inntil rettskraftig dom foreligger skal A ha samvær med barna C, f. 1991 og D, f. 1995, i inntil 4 timer en gang pr. mnd. under tilsyn etablert gjennom barnevernsmyndighetene. I tillegg skal han ha telefonkontakt en gang pr. uke som etableres ved at B ringer til avtalt tidspunkt og etablerer kontakten.
2. Kommer samvær ikke istand på grunn av manglende bistand fra barnevernsmyndighetenes side skal telefonkontakt som nevnt skje to ganger pr. uke."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt feil rettsanvendelse idet den er kjent med at samvær under tilsyn av barnevernstjenesten ikke blir gjennomført i Y kommune. Når barnevernstjenesten ikke vil bistå ved samværet, er lagmannsrettens slutning å likestille med et fullstendig avslag på samværsretten. Dette må anses å være i strid med barneloven. Den kjærende part er en god og kjærlig far for sine barn, og det er ikke sannsynliggjort at han har et slikt forhold til dem at samvær ikke vil være til deres gunst.
Samvær med tilsyn er ikke avhengig av barnevernet. Et alternativ vil være at moren foreslår egen tilsynsperson og sted for gjennomføring av samværet. Dersom dette ikke skjer, skal samsværet gjennomføres under tilsyn fra person og på sted foreslått av den kjærende part. En slik ordning ville imøtekomme barnas rett til samvær med faren.
Det hevdes at det er uforståelig for den kjærende part hva lagmannsretten har ment med at han ikke har slike personlige forhold at han også på egen hånd bør gis ansvar for barna under samvær. Når forbrytelsen den kjærende part er dømt for ikke vedkommer denne relasjon, kan det ikke anses å være i samsvar med norsk rettspraksis at domfellelsen skal tale i mot samvær.
Den kjærende part er uten formue og inntekt etter avsluttet soning. Det bes derfor om fri sakførsel. Det er nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha samvær med sine barn D og C i det omfang og på den måte kjæremålsutvalget fastsetter.
2. I tillegg til samvær skal far og barn ha telefonisk kontakt minimum to ganger pr. uke. Telefonkontakten etableres ved at B ringer til avtalt tidspunkt og etablerer kontakten, om partene ikke avtaler noe annet.
3. Den kjærende part evt. det offentlige tilkjennes sakens omkostninger."
B har inngitt tilsvar der det i det vesentlige er anført:
Siden sommeren 1996 har det vært forsøkt å holde en viss regelmessig telefonkontakt mellom far og barn. Dette har skjedd ved at kjæremotparten har ringt et oppgitt telefonnummer til avtalt tid. Ofte har den kjærende part ikke vært tilgjengelig og det har derfor vært meget problematisk å holde kontakten. Kjæremotpartens oppfatning er derfor at det nå bør være den kjærende parts ansvar å ringe og opprettholde kontakten med barna. Han kan ringe til avtalt tid og bare da, til et oppgitt nummer. Kjæremotparten har hemmelig telefonnummer og han vil derfor måtte bli omkoblet.
Selv om barnevernet ikke har stilt opp, anføres at det ikke har vært noen aktivitet fra den kjærende parts side når det gjelder å finne alternative og betryggende løsninger. Heller ikke er det godtgjort noen iherdige forsøk fra hans side for å få barnevernet til å ta et annet standpunkt. Kjæremotparten vil ikke belaste sin familie eller venner ytterligere ved å be dem å delta i prosessen, og det er vanskelig å tenke seg at den kjærende part kan skaffe forsvarlig tilsyn av personer som barna er trygge på.
Det anføres videre at det ikke er godtgjort at den kjærende part har ordnede personlige forhold i den grad at han kan ta vare på små barn. Det er ikke oppgitt adresse på ham, og det er ikke opplyst hva han lever av eller hva slags miljø han vanker i for tiden. Det er heller ikke til å komme bort fra at han er utvist fra landet, og det hefter stor usikkerhet ved om han, med den alvorlige kriminalitet han er dømt for, får bli i landet.
Det søkes om fri sakførsel og er nedlagt slik påstand:
"1. Inntil rettskraftig dom foreligger skal A ha samvær med barna C, f. 1991 og D, f. 1995, i inntil 4 timer en gang pr. mnd. under tilsyn etablert gjennom barnevernsmyndighetene. I tillegg skal han ha telefonkontakt en gang pr. uke som etableres ved at han selv ringer til avtalt tidspunkt og etablerer kontakten.
2. Kommer samvær ikke i stand på grunn av manglende bistand fra barnevernsmyndighetenes side skal telefonkontakt skje to ganger pr. uke.
3. Kjæremotparten, evt. det offentlige, tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Det er ikke et videre kjæremål, og kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken.
En midlertidig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46 må først og fremst rette seg etter hva som er best for barna.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at det i dette tilfelle ikke vil være forsvarlig å fastsette en rett til samvær uten at det skjer under tilsyn.
Etter de opplysninger som er gitt i kjæremålstilsvaret, må det legges til grunn at moren ikke kan foreslå noen som kan være med ved gjennomføringen av samvær. Utvalget finner heller ikke å kunne bygge på forslaget fra den kjærende part om samvær under tilsyn og på et sted som han foreslår. En vurdering av dette forslaget forutsetter konkret kjennskap både til den person som skal medvirke som tilsynsperson og til forholdene for øvrig for gjennomføringen av samvær.
Kjæremålsutvalget finner etter dette at den eneste praktiske mulighet er at personlig samvær skjer under tilsyn etablert gjennom barnevernsmyndighetene, slik lagmannsretten har fastsatt. Utvalget kan for sitt vedkommende ikke vurdere grunnlaget for at barnevernsmyndighetene ikke vil medvirke til gjennomføringen av en tilsynsordning.
Når det gjelder telefonkontakt, har kjæremotparten nedlagt påstand om at det er den kjærende part, og ikke hun, som skal ringe til avtalt tid. Kjæremotparten har hemmelig telefonnummer, og det vil derfor eventuelt måtte skje en omkobling. Utvalget er noe i tvil om hvilken løsning som er mest hensiktsmessig for gjennomføring av en telefonkontakt. Man er blitt stående ved at det ikke i den midlertidige avgjørelse bør gjøres noen endring i den ordning lagmannsretten har fastsatt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf reservasjonen i tvistemålsloven §180 første ledd og §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.