HR-1997-108-S - Rt-1997-465
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-06 |
| Publisert: | HR-1997-00108-S - Rt-1997-465 (123-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Forening av kjæremål, Rettergangsstraff |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00108 S, jnr 437/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §213, Straffeprosessloven (1981) §13, Straffeloven (1902) §325, §200, §214, §388 |
Saken gjelder begjæring om ileggelse av rettergangsstraff.
A, født xx.xx.1963, ble ved Hålogaland lagmannsretts dom 7 desember 1994 domfelt for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ til en straff av fengsel i to år og tre måneder. Han ble dessuten dømt til å betale fornærmede erstatning (oppreisning) med kr 50000. Domfelte anket over saksbehandlingen og straffutmålingen. Han begjærte samtidig saken gjenopptatt. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 6 mars 1995 ble anken over saksbehandlingen nektet fremmet, mens anken over straffutmålingen ble henvist til Høyesterett. Anken er stilt i bero inntil gjenopptakelsessaken - annen gangs begjæring - etter kjæremål er avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I begjæring til Rana forhørsrett 12 april 1996 fremsatte domfelte krav om at fire politiembets- og tjenestemenn ved Rana politikammer ble ilagt rettergangsbot etter domstolloven §200 jf straffeloven §325 første ledd nr 1 med kr 1500 hver for nærmere anførte forsømmelser under etterforskningen av saken. Han innga samme dag begjæring til Bodø forhørsrett med krav om at statsadvokat Texmo ved Nordland statsadvokatembeter med hjemmel i de samme bestemmelser ble ilagt kr 4000 i rettergangsbot for anført utilbørlig forhold ved behandlingen av straffesaken.
Ved Rana forhørsretts og Salten forhørsretts kjennelser 17 april 1996 ble begge sakene avvist. Begge domstoler la til grunn at kravene uriktig var fremsatt for forhørsretten. Forhørsrettene mente at begjæringene i tilfelle skulle vært fremmet fra Hålogaland lagmannsrett, jf domstolloven §213 første ledd og §214 første ledd. Domfelte påkjærte begge avgjørelser til lagmannsretten, som forenet kjæremålene til felles behandling. Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse 20 juni 1996 ble kjæremålene forkastet.
Domfelte har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er sammenfatningsvis anført:
Det er en feil at lagmannsretten har forenet de to kjæremål til felles behandling idet det er vist til at de dreier seg om helt ut tilsvarende prosessuelle spørsmål. Klagen mot statsadvokaten gjelder dels også forhold som er begått etter lagmannsrettens dom og som ikke vedrører den del av saken lagmannsretten hadde til behandling. Klagen mot tjenestemenn ved Rana politikammer gjelder derimot klanderverdige forhold begått under den utenrettslige etterforskning. De påklagede forhold er "ikke helt like", og sakene skulle derfor ikke vært forenet, fordi vilkårene for dette ikke foreligger. De innklagede er ikke medskyldig i samme handling, og de påklagede forhold hører under ulike forhørsretter.
Lagmannsretten har videre tolket domstolloven §213 femte ledd, jf §214 første ledd feil. Det fremgår klart at ansvar i anledning etterforskning kan bringes inn for forhørsretten på stedet for den påklagede handling. Den utenrettslige etterforskning vedrører ikke den del av saken som ble behandlet ved lagmannsrettens dom. Det anføres at den kompetanse som tillå lagmannsretten gjaldt forhold "under saken", eksempelvis at vitner uteble.
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens og forhørsrettenes kjennelser oppheves.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalgets kompetanse i saken er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet gjelder for det første lagmannsrettens forening av de to kjæremålene til felles behandling. Etter straffeprosessloven §13 annet ledd kan retten på fritt grunnlag avgjøre om forening av saker skal skje, jfr Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven bind I side 63. Det hefter på dette punkt ingen feil ved lagmannsrettens beslutning.
Dernest gjelder kjæremålet tolkning av domstolloven §213 femte ledd. Bestemmelsen gir forhørsretten på stedet kompetanse til å avgjøre spørsmål om ansvar i anledning av etterforskningen "såfremt det ikke er noen annen rett som spørsmålet kan bringes inn for" etter de øvrige regler i §213. Lagmannsretten har korrekt lagt til grunn at bestemmelsen ikke får anvendelse der en domstol senere får med saken å gjøre, se bestemmelsens første ledd. Det foreligger etter dette ingen uriktig lovtolkning.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.