HR-1997-109-K - Rt-1997-331
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-27 |
| Publisert: | HR-1997-00109-K - Rt-1997-331 (95-97) |
| Stikkord: | Tingsrett, Jordloven, Tinglysing |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00649 K - Høyesterett HR-1997-00109 K, jnr 8/1997. |
| Parter: | Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Charlo Borchsenius) mot Åse Sand. |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §12a, §18, Jordlova (1995) §12, §55, Jordlova (1995), Tvistemålsloven (1915) §404, Jordloven (1955) §55 |
10 desember 1987 ble dokument med slik ordlyd tinglyst på eiendommen gnr 36 bnr 2 i Hadsel:
"Det gamle våningshuset med inngjerdet tomt, på gården Langteigen gr.nr.36 br.nr 2 i Hadsel skal brukes av Amalie Sand og hennes datter Åse Sand og hennes barn så lenge de har behov for det, og deretter skal huset gå tilbake til hovedgården."
I brev av 29 mars 1996 krevde fylkesmannen i Nordland heftelsen slettet i medhold av tinglysningsloven §18 jf §12a med den begrunnelse at Sand med sin erklæring, hadde etablert en bruksrett for mer enn 10 år, og at det da kreves delingssamtykke etter jordloven §12, jf tidligere jordlov §55. Landbruksmyndighetene hadde tidligere avslått søknad om fradeling av kårboligen, med den begrunnelse at en frittstående bebygd tomt med tiden kunne bli overdratt til personer som ikke hadde noe med landbrukseiendommen å gjøre.
Sorenskriveren i Vesterålen traffødt xx.xx.1996 vedtak med slik slutning:
"Begjæring av 29.03.1996 fra fylkesmannen i Nordland, landbruksavdelingen om sletting av heftelse vedrørende bruksrett på gnr. 36 bnr. 2 i Hadsel tinglyst 10.12.1987 tas ikke til følge."
Begrunnelsen var at bruksretten etter erklæringen i dette tilfellet ikke var i strid med delingsforbudet i daværende jordlov §55. Dessuten ble fremholdt at bruksretten for Åse Sand under enhver omstendighet først begynte å løpe ved morens død høsten 1995.
Staten v/Landbruksdepartementet påkjærte beslutningen til Hålogaland lagmannsrett som 15 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Tinglysingsdommerens beslutning stadfestes."
Staten v/Landbruksdepartementet har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har anført at avtalen om bruksrett for Åse Sand og hennes barn rammes av forbudet i tidligere jordlov §55, nåværende jordlov §12. Etter statens syn gjelder bruksretten for Åse Sand og hennes barn, og den kan gjelde så lenge de lever. Dette kan vare svært lenge ut over 10 år. Klausulen om behov endrer ikke dette. Dersom lagmannsrettens lovforståelse legges til grunn, vil det være svært enkelt å omgå forbudet i jordloven.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken henvises til ny behandling ved lagmannsretten."
Åse Sand gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt og viser til lagmannsrettens begrunnelse. Hun har ikke nedlagt formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget forstår kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, nemlig av den tidligere jordlov §55 (nåværende jordlov §12), et spørsmål som utvalget kan prøve. Etter den nevnte bestemmelse gjelder forbudet mot deling også "forpakting, tomtefeste og liknande leige eller bruksrett til del av eigedom når retten er stifta for lengre tid enn 10 år eller ikkje kan seiast opp av eigaren (utleigaren)".
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse om å godta at det ikke skjer noen rettelse i grunnboken etter tinglysingsloven §18 slik:
"Lagmannsretten mener det vil være riktig å nekte sletting på det subsidiære grunnlag som tinglysingsdommeren har nevnt i sin avgjørelse. Amalie Sand hadde i kraft av sin livsvarige borett full bruksrett til huset inntil sin død. Det innebærer at Åse Sand og hennes 2 barn ikke var innehaver av noen selvstendig bruksrett så lenge Amalie Sand levde. Først etter hennes død fikk således bruksretten noen realitet for Åse Sand og hennes 2 barn. Videre heter det i erklæringen at retten skal gjelde "så lenge de har behov for det, og deretter skal huset gå tilbake til hovedgården". Denne ordlyden gir ikke hjemmel for en ubetinget bruksrett av noen bestemt varighet. Dersom John Karl Sand mener at vilkåret "så lenge de har behov for det" ikke lenger er oppfylt, kan han kreve - eventuelt ved å reise sivil sak - at bruksretten skal anses opphørt. Man har således ikke med en bruksrett å gjøre for lengre tid enn 10 år, eller som ikke kan sies opp av eieren, jfr jordloven §12 første ledd, siste punktum. Da var verken gammel jordlov §55 eller gjeldende lov §12 til hinder for tinglysing av retten."
Kjæremålsutvalget er bundet av lagmannsrettens tolking av erklæringen av 30 mars 1987. Det er ikke den konkrete rettsanvendelse som utvalget kan prøve, men bare tolkingen av den tidligere jordlov §55.
Utvalget forstår lagmannsretten slik at den finner at rettigheten som de nære slektningene i dette tilfellet er tilstått av eieren, må vurderes ut fra såvel behovskravet som at den først ble gjeldende etter morens død. På denne bakgrunn uttaler lagmannsretten at erklæringen ikke gir noen ubetinget bruksrett av noen bestemt varighet, og at retten da ikke faller inn under §55. Kjæremålsutvalget har ikke grunnlag for å sette tilside lagmannsrettens standpunkt om at §55 ikke dekker en kontrakt som den foreliggende, med det innhold lagmannsretten legger i denne.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.