Hopp til innhold

HR-1997-11-B - Rt-1997-188

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-02-21
Publisert: HR-1997-00011-B - Rt-1997-188 (51-97)
Stikkord: Strafferett, Fiskerirett, Laksefiske, Lovanvendelse
Sammendrag:
Saksgang: Hålogaland Lagmannsrett LH-1996-00493 M - Høyesterett HR-1997-00011 B, snr 2/1997
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Vidar Stensland) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae)
Forfatter: Stang Lund, Tjomsland, Hellesylt, Dolva, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §407, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §22, §49, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §16, §17, §18, §19, Fjelloven (1975), Straffeprosessloven (1981) §323, §436, §17


Troms politikammer utferdiget 8 desember 1995 forelegg mot A for overtredelse av lov 15 mai 1992 nr 47 om lakse- og innlandsfiske §49 jf §22, jf forskrift 18 desember 1992 om fiskeforvaltning på statsgrunn §19 jf §8, om at innlandsfiske med stang og håndsnøre skal være fritt mot løsing av fiskekort for alle somdet siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Grunnlaget var at han lørdag 2 september 1995 ca klokken 1930 fisket på X i Y i Z tiltross for at han ikke hadde løst gyldig fiskekort fra - - - Troms.

Forelegget ble ikke vedtatt. Saken ble brakt inn for Nord-Troms herredsrett som 30 april 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av lakse- og innlandsfiskeloven §49, jfr. §22, til enstraff av en bot på kr 1.000,- ettusen 00/100.

Betales ikke boten, inntrer en subsidiær fengselsstraff på 4 - fire - dager.

2. A betaler kr1000,- ettusen 00/100 i saksomkostninger til det offentlige, jfr. straffeprosessloven §436."

Domfelte påanket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet for så vidt herredsretten hadde kommet til at unnskyldelig rettsvillfarelse ikke forelå. Hålogaland lagmannsrett besluttet 14 juni 1996 å henvise anken til ankebehandling for lovanvendelsen under skyldspørsmålet, idet lagmannsretten av eget tiltak fant å ville ta stilling til om forholdet ble rammet av lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf §22 eller måtte henføres under straffeloven §407. For øvrig ble anken nektet fremmet.

Hålogaland lagmannsrett avsa 6 november 1996 kjennelse med slik slutning:

"Anken forkastes."

Saksforholdet framgår av herredsrettens og lagmannsrettens premisser.

A har anket lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Han gjør gjeldende at lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf §22 ikke rammer den som utøver innlandsfiske på statsgrunn uten å løse fiskekort. Subsidiært anføres at fisket ikke har foregått på statsgrunn fordi staten bare har leid retten til jakt og fiske i det området fisket ble utøvd. Bestemmelsene i §22 gjelder grunn staten eier.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet å tillate anken fremmet, jf straffeprosessloven §323 første ledd 2. punktum.

Jeg finner at anken må føre fram, og at A må bli å frifinne for overtredelse av lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf §22.

Lagmannsretten har kommet til at straffebestemmelsen i lakse- og innlandsfiskeloven §49 ikke rammer krenkelse av en grunneiers enerett til fiske etter innlandsfisk etter samme lovs §17. Den relevante lovbestemmelse er etter lagmannsrettens oppfatning straffeloven §407. Møtende statsadvokat har gitt uttrykk for at han er enig i lagmannsrettens lovforståelse. Jeg bemerker at §17 opprettholder og viderefører grunneierens enerett til fiske etter innlandsfisk i vassdrag, slik det har vært fra gammelt av. En krenkelse av eneretten i §17 kan ikke anses som en overtredelse av en atferdsnorm fastsatt i lakse- og innlandsfiskeloven. Bestemmelsen inneholder ikke et forbud eller påbud som retter seg mot noen som krenker grunneierens enerett til fiske, slik som straffeloven §407. Jeg finner etter dette at straffebestemmelsen i lakse- og innlandsfiskeloven §49 ikke omfatter en krenkelse av grunneierens enerett til fiske etter §17, og viser forøvrig til lagmannsrettens begrunnelse som jeg i det alt vesentlige kan tiltre.

Lakse- og innlandsfiskeloven §22 første ledd bestemmer at fiske med stang og håndsnøre er tillatt på statsgrunn som ikke reguleres av bestemmelsene i fjelloven av 6 juni 1975 nr 31. Dette fisket kan mot løsing av fiskekort utøves av alle som siste året har vært, og fortsatt er, fast bosatt i Norge. Det ligger i bestemmelsen at fiske på statsgrunn uten fiskekort er forbudt. Overtredelse av dette forbud kan straffes etter §49. Jeg viser også hertil lagmannsrettens begrunnelse.

Forelegget gjelder fiske på en privat eiendom, hvor Troms skogforvaltning har leid retten til småviltjakt og innlandsfiske for en lengre periode. Det følger av leieavtalen at jakt- og fiskereglene på statens grunn skal gjelde innenfor det leide området for den tid avtalen gjelder. Lagmannsrettens flertall kom under tvil til at bestemmelsene om fiske og fiskekort på statsgrunn i lakse- og innlandsfiskeloven §22 måtte få anvendelse.

Bestemmelsene i §22 om fiske på statsgrunn avløste bestemmelsene i lov 6 mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket §16, §17, §18, §19. Begrunnelsen foren felles bestemmelse om fiske på statsgrunn var blant annet å stilleall statsgrunn utenom statsallmenningene likt. Miljøverndepartementet uttalte om dette (Ot.prp.nr.29 (1991-92) side 54):

"Bestemmelsene i loven av 1964 har skapt unødige vanskeligheter i forvaltningen på grunn av de til dels kunstige skillene mellom ulike typer statsgrunn. Departementet er enig med de høringsinstanser som foreslår at utvalgets forslag bør samles i en bestemmelse. Bestemmelsenvil avløse §16, §17 §18 §19 i loven av 1964.

Når utvalgets forslag slås sammen til en bestemmelse, blir all statsgrunn utenom statsalmenninger stillet likt. Uttrykket "statsgrunn"er ment å skulle dekke alle former for statsgrunn uansett opprinnelse og beliggenhet. Opplysningsvesenets fonds eiendommer dekkes også."

Bestemmelsene i 1964-loven gjaldt for fiske som ligger til statens jord i Finnmark (§16), ikke særskilt matrikulert statseiendom utenfor Finnmark (§18) og særskilt matrikulert statseiendom (§19). Bestemmelsene omfattet etter sin ordlyd ikke fast eiendom som staten leier. Leie av fiskerettigheter faller helt utenfor bestemmelsenes virkeområde.

Forarbeidene til lakse- og innlandsfiskeloven av 1992 inneholder ikke uttalelser som viser at uttrykket "statsgrunn" i §22 er ment å omfattemer enn de tidligere gjeldende bestemmelser i §16 til §19 i 1964-loven. En utvidelse av virkeområdet måtte i tilfelle ha kommet klart til uttrykk.Jeg finner etter dette at forbudet i lakse- og innlandsfiskeloven §22 første ledd mot å fiske på statsgrunn uten fiskekort bare gjelder områder hvor staten må regnes som grunneier.

Forelegget gjelder overtredelse av lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf§22. Bestemmelsene er ikke anvendelige for det forhold som er beskrevet i forelegget. Hvorvidt Haugland er skyldig i en overtredelse av straffeloven §407 må i tilfelle bli å avgjøre i forbindelse med utferdigelse av et nytt forelegg for overtredelse av denne bestemmelse. Spørsmålet om det foreligger en overtredelse av §407 som er gitt til vern av grunneiernes interesser, kan ikke prøves på grunnlag av et forelegg etter lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf §22 som gjelder vern av offentlige interesser.

Jeg stemmer for denne dom:

A, født xx.xx.1949, frifinnes for overtredelse av lakse- og innlandsfiskeloven §49 jf §22.