HR-1997-111-S - Rt-1997-467
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-06 |
| Publisert: | HR-1997-00111-S - Rt-1997-467 (124-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Forsvarer, Bostedsforbehold, Partsstillingen ved kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00111 S, jnr 31/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §102, §107, §49, Tvistemålsloven (1915) §404, Rettshjelpsloven (1980) §28a, §78 |
Kjæremålet gjelder nektelse av å oppheve bostedsforbeholdet i salærforskriften ved oppnevning av forsvarer i straffesak.
A, varetektsfengslet i Kragerø og siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd jf §49, ba i november 1996 advokat Sigurd J Klomsæt i Oslo om å opptre som hans forsvarer. Advokat Klomsæt ba i brev 22 november 1996 Kragerø forhørsrett om å bli oppnevnt som forsvarer uten forbehold om at merutgifter som følge av at han hadde kontor utenfor lagsognet ikke skulle dekkes av det offentlige, jf forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv av 26 oktober 1992 nr 969 §8. Ved forhørsrettens brev 29 november 1996 ble advokat Klomsæt oppnevnt som forsvarer, men slik at reglene om bosted etter salærforskriftene skulle gjelde.
A ba forhørsretten omgjøre sin beslutning om ikke å oppheve bostedsforbeholdet. Forhørsretten avslo anmodningen. A innga kjæremål. Agder lagmannsrett avsa 3 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"Forhørsrettens beslutning stadfestes"
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har lagt til grunn en gal forståelse av straffeprosessloven, salærforskriften og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Salærforskriften må forstås på bakgrunn av siktedes ubetingede rett til forsvarer etter straffeprosessloven kapittel 9 og EMK artikkel 6 (3) (c). Det frie forsvarervalg er en konsekvens av retten til forsvarer, og det er avgjørende for siktedes inntrykk av en rettferdig rettergang at han har tillit til den oppnevnte forsvarer. I forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet ble siktedes rett til å velge den forsvarer retten skal oppnevne, sterkt understreket. De konkrete omstendigheter i saken, blant annet den alvorlige siktelsen og siktedes uheldige erfaringer med forsvarere fra lagsognet, viser at lagmannsretten har tatt feil i sin lovforståelse. Lagmannsrettens standpunkt innebærer en betydelig innstramning av praksis. Det har vært vanlig i drapssaker å oppheve bostedsforbeholdet. Lagmannsretten har ikke vurdert om merutgiftene kan dekkes delvis, jf salærforskriftens §8 tredje ledd. A har nedlagt slik påstand:
"Bostedsforbeholdet oppheves."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder videre kjæremål over avgjørelse om godtgjøring til forsvarer. Saken følger tvistemålsloven regler, se straffeprosessloven §107 og §78 annet ledd, samt rettshjelploven §28a annet ledd. Utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolkning. Straffeprosessloven §107 regulerer det offentliges betaling av forsvarer. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det i salærforskriften 26 oktober 1992 nr 969 §8 bestemt at det offentlige i utgangspunktet ikke godtgjør merutgifter som følge av at det er valgt en forsvarer utenfor rettskretsen - i saker som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, utenfor lagsoknet. En slik regel setter en geografisk begrensning for det frie forsvarervalg som er fastsatt i straffeprosessloven §102, i den forstand at det offentlige ikke dekker reise- og oppholdsutgifter (bostedsforbeholdet). Men dette er en avveining som følger av loven selv. Heller ikke Den europeiske menneskerettighetskonvensjons betemmelse i Art 6 (3) (c) om "å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg" kan anses krenket ved en slik begrensning mht hva det offentlige helt ut betaler for, se Rt-1994-1160.
Bostedsforbeholdet kan etter forskriftens §8 oppheves "i helt spesielle tilfelle", og da helt eller delvis. Etter å ha gjennomgått ulike momenter har lagmannsretten vurdert betydningen av at siktelsen gjelder straffeloven §233. Om dette uttaler lagmannsretten:
"Tilfellet er ikke "spesielt" bare fordi siktelsen gjelder straffeloven §233. Overtredelser av denne bestemmelse kan gjelde tilfeller av svært forskjellig art, fra de mest alvorlige til hendelser som grenser ned mot hva som kan rubriseres som forsettlig eller uaktsom legemsbeskadigelse. Den foreliggende sak gjelder en forsøkshandling og et enkeltstående stikk som den siktede betegner som et hendelig uhell."
Lagmannsretten opprettholdt på bakgrunn av dette forhørsrettens beslutning om bostedsforbehold. Kjæremålsutvalget finner ikke at dette gir uttrykk for en uriktig forståelse av salærinstruksen §8.
Det er videre gjort gjeldende at lagmannsretten har unnlatt å vurdere en delvis opphevelse av bostedsforbeholdet. Som allerede referert fremgår det av ordlyden i §8 at forbeholdet kan oppheves "helt eller delvis". Etter utvalgets forståelse dekker lagmannsrettens begrunnelse begge alternativer.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget bemerker at lagmannsretten har ansett forsvareren som kjæremålspart i saken. Hensett til at saken gjelder siktedes rett til forsvarer på det offentliges bekostning, samt at det er siktedes situasjon som er avgjørende for vurderingene, anser utvalget det mest dekkende i slike saker at siktede står som part, og at kjæremålet fremmes på hans vegne.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.