HR-1997-118-K - Rt-1997-452
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-03 |
| Publisert: | HR-1997-00118-K - Rt-1997-452 (115-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Inhabilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-03044 K - Høyesterett HR-1997-00118 K, jnr 51/1997. |
| Parter: | Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Bjørn Gulestøl) mot Marit Bøe (advokat Per A Flod). |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §118, §88, Tvistemålsloven (1915) §179, §191, §404 |
Saken gjelder oppnevning av fagkyndig meddommer i byretten i erstatningssak med spørsmål om nakkeslengskade etter trafikkuhell.
I 1994 reiste Marit Bøe sak mot daværende UNI Storebrand Skadeforsikring AS, nå Storebrand Skadeforsikring AS (heretter også benevnt bare Storebrand), med krav om erstatning for skader pådratt ved biluhell i 1983. Hun begjærte byretten satt med meddommere fra det alminnelige utvalg. Storebrand gjorde gjeldende at dersom saken skulle settes med meddommere, burde disse være medisinsk fagkyndige. Byretten besluttet retten satt med to fagkyndige meddommere og ba om partenes forslag til personer. Storebrand gjorde før oppnevnelse blant annet gjeldende at den meddommer som var foreslått av saksøkeren måtte anses som ukvalifisert. Han ble oppnevnt som den ene av to fagkyndige meddommere. Den andre ble oppnevnt etter forslag fra Storebrand. Etter at byretten hadde foretatt oppnevningene, innga Storebrand prosesskrift, subsidiært kjæremålserklæring, og fremholdt at den ene meddommeren burde vært utelukket både fordi det var opplyst at han hadde vært skadelidtes behandlende lege og fordi han ikke var faglig egnet. Det ble blant annet opplyst at den oppnevnte meddommeren var den lege som flest ganger hadde fått sine sakkyndige erklæringer i saker av aktuell art tilsidesatt av Lægeforeningens tvistenevnd for nakkeskader, og at han alltid var i favør av skadelidte. Storebrand hevdet videre at oppnevnelse av sakkyndig skulle vært gjort i kjennelse, jf domstolloven §118. Bøe hevdet at oppnevning etter domstolloven §88 ikke krever kjennelse. Videre ble det opplyst at den oppnevnte meddommeren ikke hadde vært Bøes behandlende lege. Bakgrunnen for hennes kontakt med ham var at hun, etter at hennes behandlende lege døde, hadde hatt samtaler med en rekke leger for å finne fram til en ny behandlende lege. Han ble ikke valgt. Denne kontakt gjorde ham ikke inhabil etter domstolloven §108. At Storebrand er uenig i det faglige skjønn han står for, er heller ingen inhabilitetsgrunn.
Lagmannsretten forsto Storebrands anførsler om meddommerens manglende faglige kvalifikasjoner slik at de ikke tok sikte på hans habilitet i den betydning som domstolloven kapittel 6 omhandler. Storebrands begjæring om utelukkelse av ham på dette grunnlag og på grunn av hans høye alder utløste ingen begrunnelsesplikt for byretten. Lagmannsretten fant at byretten på dette punkt ikke hadde gått utenfor grensen for et saklig og forsvarlig skjønn ved oppnevnelsen. Videre var meddommeren ikke inhabil etter reglene i domstolloven kapittel 6 som følge av den kontakt Bøe hadde hatt med ham. Lagmannsretten avsa slik enstemmig kjennelse:
"1. Byrettens oppnevnelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Storebrand har i rett tid påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at mangler ved byrettens opprinnelige avgjørelse ikke kan avhjelpes ved en senere begrunnelse. Det er også feil at byrettens plikt til begrunnelse ikke omfatter forhold vedrørende den oppnevnte meddommers faglige egnethet. For øvrig fremholdes blant annet at de tidligere påberopte faktiske opplysninger om den oppnevnte meddommer og hans legeerklæringer i nakkeskadetilfelle var ment å skulle belyse både habilitetsspørsmålet og spørsmålet om faglig egnethet. Det blir nå presisert at opplysningene også er av betydning for habilitetsspørsmålet, idet en konsekvent faglig sterkt atypisk og for den kjærende part negativ holdning til det sakkyndighetsområde og tema som begrunner oppnevnelsen, må ha stor betydning for vurderingen av habilitet. Parten legger frem nytt bevismateriale for å underbygge at denne meddommeren gjennom sin praksis fremstår som svært skadelidtvennlig. Det hevdes at hans generelle forhold til fagfeltet; invaliditetstabeller/regelverk, pasienter, kolleger og forsikringsbransjen, må være av betydning for vurderingen av hans habilitet. Videre påberopes saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. For det første har lagmannsretten oppfattet Storebrands innsigelser mot denne meddommeren altfor snevert, idet innvendingene blant annet mot hans faglige kvalifikasjoner ikke er behandlet i tilknytning til inhabilitetsvurderingen etter domstolloven §108. Meddommerens konsekvente skjønnsavvik er selvsagt av betydning ved vurderingen også etter domstolloven §108. Lagmannsretten skulle uansett ha tatt tak i problemstillingen uavhengig av om den mente at Storebrands anførsler var uklare, jf tvistemålsloven §191. Som saksbehandlingsfeil påberopes også at lagmannsrettens begrunnelse er såvidt ufullstendig at det ikke er mulig å konstatere hvorvidt lovtolkingen er riktig. Det hevdes også at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en skjønnsutøvelse som samlet sett ikke er saklig og forsvarlig.
Storebrand har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Overlege - - - - er inhabil som meddommer i Oslo byretts sak 94-06563 A/47.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfelle:
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Marit Bøe har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens kjennelse er korrekt med unntak av saksomkostningsavgjørelsen. Det pekes på at kjæremålsutvalget bare har begrenset prøvingsadgang etter tvistemålsloven §404. Den kjærende part angriper i det vesentlige underrettenes bevisbedømmelse og skjønnsutøvelse, noe som ikke kan prøves i et videre kjæremål. Det er fra denne part også fremmet et aksessorisk kjæremål. For det tilfelle at en enkelt samtale skal inhabilisere, må det være åpenbart at også den andre oppnevnte fagkyndige meddommer må være inhabil, idet han på konsulentbasis har utført en rekke oppdrag for Storebrand.
Marit Bøe har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
Subsidiært:
2. Magnar Slettebø ansees inhabil til å tjenestegjøre som dommer i sak 94-06563 A/47 for Oslo byrett.
I begge tilfelle:
3. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger såvel for lagmannsretten som for Kjæremålsutvalget."
Lagmannsretten vurderte den kjærende parts begjæring om omgjøring og avsa 6 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om omgjøring tas ikke til følge."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404, og kan bare prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Kjæremålsutvalget har ikke kompetanse til å avgjøre inhabilitetsspørsmålet i realiteten. Innsigelser mot byrettens saksbehandling kan heller ikke prøves ved videre kjæremål. I denne forbindelse bemerkes for øvrig at lagmannsretten har avgjort inhabilitetsspørsmålet med full kompetanse.
Kjæremålsutvalget er i prinsippet enig i at forhold som gjelder en meddommers faglige skikkethet kan være relevante ved inhabilitetsvurderingen etter domstolloven §108. Om slike forhold skal tillegges betydning, vil i stor utstrekning bero på en skjønnsmessig vurdering som ikke kan prøves ved videre kjæremål. Spørsmålet om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke prøvet spørsmålet om faglig skikkethet som en del av inhabilitetsvurderingen, vil bero på hvilke opplysninger som forelå for lagmannsretten, og om de var påberopt som inhabilitetsgrunnlag av den kjærende part. For Høyesteretts kjæremålsutvalg har den kjærende part i vesentlig grad utdypet og presisert sine anførsler på dette punkt.
Lagmansretten har under en viss tvil oppfattet kjæremålserklæringen slik at anførslene om den oppnevnte meddommers kvalifikasjoner og høye alder ikke tok sikte på hans inhabilitet i den betydning som domstolloven 6 kapittel omhandler. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette utgjør en saksbehandlingsfeil. Det kan heller ikke være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok initiativ til en avklaring av den kjærende parts anførsler på dette punkt. Ved denne vurdering har det betydning at spørsmålet om personlig og faglig egnethet i seg selv ikke kan prøves ved kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostningsspørsmålet bør også for kjæremålsutvalget utsettes etter tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.