HR-1997-12-B - Rt-1997-191
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-21 |
| Publisert: | HR-1997-00012-B - Rt-1997-191 (52-97) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00012 B, snr 34/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Paal Chr. Aartun) mot A (Forsvarer: advokat Knut Rognlien) |
| Forfatter: | Tjomsland, Hellesylt, Dolva, Stang Lund, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §390, §127, §230, §350, §390a, §62, Straffeprosessloven (1981) §323 |
Kragerø herredsrett avsa den 3 september 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1948, dømmes for 2 - to - overtredelser av straffeloven §228 første ledd, 4 - fire - overtredelser av straffeloven §390a, 1 - en - overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ, - alt sammenholdt med straffeloven §230 og §62 første ledd til fengsel i 6 - seks - måneder.
Til fradrag i straffen går 19 - nitten - dager for utholdt varetekt.
2. A frifinnes for 1 - en - overtredelse av straffeloven §227, 1. straffalternativ.
3. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000,- tretusen."
A påanket dommen til Agder lagmannsrett. Han anket prinsipalt over bevisbedømmelsen vedrørende to av de forhold han ble domfelt for. Subsidiært anket han over straffutmålingen. Lagmannsretten besluttet å nekte anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet fremmet, mens anken over straffutmålingen ble henvist til ankebehandling. Lagmannsretten besluttet - med samtykke fra begge parter - at saken skulle undergis skriftlig behandling.
Agder lagmannsrett avsa den 18 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"Anken forkastes."
Saksforholdet og den domfeltes personlige forhold fremgår av de tidligere instansers premisser. Jeg tilføyer at domfelte var varektsfengslet fra byrettens dom frem til 21 oktober 1996, slik at det samlede varetektsfradraget er 67 dager.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Han gjør gjeldende at han har fått en langt strengere straff enn det andre er blitt idømt for tilsvarende forhold, og at verken allmennpreventive eller individualpreventive grunner tilsier at han bør idømmes en straff som innebærer innsettelse til ny soning. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken til behandling i Høyesterett, jf straffeprosessloven §323.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
A, som er en snart 49 år gammel uføretrygdet mann, er nå domfelt for to overtredelser av straffeloven §228 første ledd, én overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ og fire overtredelser av straffeloven §390a, begått i tidsrommet desember 1995 til august 1996. To av de fornærmede er ifølge lagmannsrettens kjennelse blitt alvorlig skremt på grunn av domfeltes opptreden.
De forholdene som A nå er domfelt for, er isolert sett ikke spesielt alvorlige. Bakgrunnen for at de tidligere instanser har reagert med en så streng straff, som seks måneders ubetinget fengsel, er at domfelte er dømt en rekke ganger tidligere for tilsvarende forhold. A er domfelt elleve ganger tidligere, hvorav det er gitt sikringsbemyndigelse i fem tilfeller. De to siste dommene A har fått forut for denne saken, er Kragerø herredsretts dom 29 juni 1994 hvor han ble dømt til fengsel i ti måneder for fire overtredelser av straffeloven §227 1. straffalternativ, seks overtredelser av straffeloven §228 første ledd, femten overtredelser av straffeloven §390a og syv overtredelser av straffeloven §350, og Kragerø herredsretts dom av 24 april 1995 hvor han ble dømt til fengsel i 75 dager for én overtredelse av straffeloven §127 første ledd, én overtredelse av §228 første ledd, én overtredelse av §227 1. straffalternativ og én overtredelse av §350.
Jeg er enig med lagmannsretten i at de tidligere dommer må tillegges atskillig vekt i skjerpende retning. Det er alvorlig at den domfeltes voldelige og skremmende atferd fortsetter. De mange overgrepene skaper utrygghet i lokalmiljøet.
Domfeltes opptreden har imidlertid en spesiell bakgrunn. Han var i 1965 utsatt for en trafikkulykke hvor han ble påført en alvorlig hodeskade. Han har senere - ifølge en rettspsykiatrisk erklæring fra 1990 - hatt "en mer uttalt tilbøyelighet til oppfarenhet og aggresjonsutbrudd". Fengselsopphold og andre tiltak som til nå er prøvd, synes ikke å ha hatt noen positiv virkning på domfeltes handlemåte. Med sikte på å gi domfelte en form for meningsfylt beskjeftigelse har det siden november 1996 vært etablert en ordning der domfelte har vært midlertidig ansatt som skogsarbeider i X kommune, hvor han arbeider to dager i uken. En tilsvarende ordning var - som det fremgår av lagmannsrettens dom - også etablert høsten 1995. De opplysninger som foreligger kan - selv om det her foreligger atskillig usikkerhet - tyde på at domfelte etter at dette arbeidsforholdet ble etablert, har vært inne i en positiv utvikling i forhold til slik situasjonen var tidligere.
Jeg er på denne bakgrunn, og hensett til det lange varetektsoppholdet, kommet til at det ikke vil være hensiktsmessig om domfelte må innsettes til ytterligere soning for de forhold denne saken gjelder. Jeg finner at straffen bør settes til fengsel i 90 dager, som isolert betraktet - dersom det sees bort fra forstraffene - er en streng straff for de forhold A nå domfelles for.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 90 - nitti - dager med fradrag av 67 - sekstisju - dager for varetektsfengsel.