HR-1997-127-S - Rt-1997-483
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00127-S - Rt-1997-483 (131-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-00108, Høyesterett HR-1997-00127 S, jnr 86/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253, §80, Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §388, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985) §388 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av en sak hvor det er nedlagt påstand om mortifiksjon etter straffeloven §253.
Ved stevning innkommet Karmsund herredsrett den 18 juni 1996, reiste A sak mot B med påstand om at beskyldninger om seksuelt misbruk skulle mortifiseres. Han krevde også erstatning/oppreisning.
Den 3 desember 1996 avsa herredsretten kjennelse med slik slutning:
"1. Karmsund herredsretts sak 348-96 avvises.
2. A betaler saksomkostninger til B med kr 6400,- sekstusenfirehundre.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som den 31 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kravet om mortifikasjon, pkt. 1 i påstanden i stevningen, avvises.
2. For kravet om erstatning/oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6, pkt. 2 i påstanden i stevningen, oppheves herredsrettens kjennelse og saken hjemvises til fortsatt behandling.
3. Saksomkostningsavgjørelsen for herredsrett og lagmannsrett utstår til den dom eller kjennelse som avslutter kravet om erstatning/oppreisning."
Om det nærmere saksforhold vises til de nevnte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt 1 og 3, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har for det første tolket domstolsloven §108 feil. Det kan ikke være avgjørende for om "særegne omstendigheter" foreligger at kapellanen bare har status som vitne. Det må også legges vekt på kapellanens nære tilknytning til sakens ene part som hennes sjelesørger og medhjelper. Kapellanen fremtrer som meget sentral, og som formidler av det eksakte budskap som kreves mortifisert. Kapellanen var den som oppfordret kjæremotparten til å fremsette beskyldningene om seksuelt misbruk, og det var også han som på vegne av kjæremotparten fremsatte og gjentok beskyldningene i brevs form i juli 1993, og i april 1994.
Det må også anses feil av lagmannsretten å vektlegge ved lovtolkningen at kapellanen ikke var aktuell som vitne under spørsmålet om avvisning av saken. Avgjørende for vurderingen av hans habilitet må være hans forhold til hovedkravet i saken, ikke isolert avvisningsspørsmålet. Ved vurderingen må det også legges vekt på at den kjærende part først ble oppmerksom på vennskapsforholdet mellom dommeren og kapellanen etter det saksforberedende rettsmøtet, og at dette åpenbart har medvirket til å svekke tilliten til dommeren.
Lagmannsretten har videre tolket straffeloven §80 feil. Dette gjelder både med hensyn til de krav som stilles til "kunnskap" og til gjentakelse.
Utgangspunktet for fristberegningen etter straffeloven §80 må være at den berettigede har fått visshet om det utsagn som kreves mortifisert. Det var således feil av lagmannsretten å legge til grunn som tilstrekkelig de generelle og vage antydningene som ble fremsatt i telefonsamtalen mellom sakens parter den 8 juni 1993. Lagmannsretten har i sin kjennelse uttrykt at den selv fant det vanskelig å nøyaktig avgjøre hva som ble sagt i telefonsamtalen. Det må således kunne oppstilles krav om at den berettigede har mer konkrete og beviselige utsagn å forholde seg til for å kunne avgjøre om han vil forfølge kravet gjennom mortifikasjonssak, jf Rt-1971-604.
Hva gjelder gjentakelse, har lagmannsretten feilaktig lagt avgjørende vekt på det ikke var kjæremotparten selv som fremsatte beskyldningene etter telefonsamtalen, og brevet av 9 juni 1993. Av betydning må her være at kapellanen opptrådte som kjæremotpartens medhjelper og sjelesørger, og i denne egenskap handlet på hennes vegne. Brevets innhold eller formål kan ikke ha betydning for spørsmålet om gjentakelse.
Det utgjør ytterligere en kjæremålsgrunn at lagmannsrettens avgjørelse under tolkningen av straffeloven §80 bygget på feil faktum både hva gjaldt kravet til kunnskap og gjentakelse. Forholdet må kunne påberopes som en saksbehandlingsfeil, jf Rt-1995-373. Under lagmannsrettens drøftelse av begrepet kunnskap må det anses å fremgå klart at i brevet av 9 juni 1993, fra kjæremotparten til den kjærende part, er det første gang antydninger om noe annet enn en tidligere nevnt voldtekt fremkommer. Dette forholdet har særlig betydning for vurderingen av bevisene til innholdet i telefonsamtalen, som jo er hovedspørsmålet i saken. Lagmannsretten har også feilaktig lagt til grunn under spørsmålet om gjentakelse at kapellanen utelukkende har korrespondert med den kjærende parts hustru. Det vises til at kapellanens brev av 30 juni 1993 var adressert til både den kjærende part og hans hustru.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 97-00108 punkt 1 og 3 oppheves og gjenvises til ny behandling.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
B har i sitt tilsvar i det vesentlige anført:
Det foreligger ingen feil ved lagmannsrettens kjennelse som gir grunnlag for opphevelse.
Hva gjelder tolkningen av domstolsloven §108, er det sentrale spørsmål om det foreligger en "særegen omstendighet" som er egnet til å svekke tilliten til dommerens uhildethet, og om dommeren har et vennskapsforhold til et vitne som er påberopt i saken. Generelt skal det uhyre mye til før en dommer kan være inhabil på grunn av en eventuell tilknytning til et påberopt vitne. I denne saken må det imidlertid være avgjørende at det påberopte vitnet ikke ble hørt i forbindelse med avvisningsspørsmålet. Lagmannsretten har derfor helt korrekt lagt til grunn at uansett forhold mellom vitne og dommeren, kan dette ikke ha hatt innvirkning på herredsrettens avgjørelse i saken.
Når det gjelder straffeloven §80, har lagmannsretten grundig drøftet hvilke krav til kunnskap som må oppstilles. Det kan ikke ses at lagmannsrettens lovanvendelse lider av noen feil. Etter en konkret vurdering av de foreliggende bevis i saken kom lagmannsretten til at utgangspunktet for fristberegningen måtte være telefonsamtalen mellom sakens parter i juni 1993. Denne bevisbedømmelsen kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Det kan heller ikke ses som noen feil ved lagmannsrettens lovanvendelse/lovtolkning når den kom til at den korrespondansen kapellanen senere hadde med A, ikke utgjorde noen gjentakelse av beskyldninger med betydning for fristberegningen etter straffeloven §80.
Vedrørende anførselen om saksbehandlingsfeil, fremgår det av Rt-1995-373 at kjæremålsutvalget har antatt at det i "særlige tilfelle vil kunne anses som en saksbehandlingsfeil i relasjon til straffeprosessl. §388 nr. 2 at det er bygget på et uriktig faktum." I denne saken har lagmannsretten imidlertid ikke bygget på et uriktig faktum. I alle fall er det bare i "særlige tilfeller" at et slikt eventuelt uriktig faktum vil kunne anses som saksbehandlingsfeil. Dette vil under enhver omstendighet ikke kunne være tilfellet når lagmannsretten, som i den foreliggende sak, foretar en konkret bevisvurdering. Reservasjonen som kjæremålsutvalget bygget inn i nevnte kjennelse, må således oppfattes slik at det tas sikte på de tilfeller hvor det bygges på et klart og uomtvistelig uriktig faktum, og at dette har vært av sentral betydning for underordnede domstolers avgjørelse. Slik var forholdet ikke i denne saken.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 1600,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke :
Det foreligger et videre kjæremål . Etter straffeprosessloven §388 kan utvalget bare prøve om det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking . Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av domstolsloven §108 ved vurderingen av om herredsrettsdommeren var inhabil. De momenter som lagmannsretten har lagt vekt på, er etter utvalgets mening relevante ved denne vurdering.
Anførslene vedrørende utgangspunktet for fristen etter straffeloven §80 gjelder dels bevisvurderingen som ikke kan prøves ved videre kjæremål. Dette gjelder også spørsmålet om telefonsamtalen forut for brevet av 9. juni 1993 er utgangspunktet for fristen i dette tilfelle. Lagmannsretten har vurdert innholdet av denne telefonsamtalen, og lagt til grunn at den kjærende part ble gjort kjent med beskyldningene under telefonsamtalen.
Utvalget er heller ikke enig i at det er noen lovtolkingsfeil at lagmannsretten ved vurderingen av om utgangspunktet for fristen må forskyves, la vekt på at det ikke var saksøkte selv som fremsatte de senere beskyldninger. Lagmannsretten har i denne forbindelse foretatt en konkret vurdering hvor det også er lagt vekt på formålet med og innholdet av den korrespondanse det er tale om. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves ved videre kjæremål.
Utvalget er ikke enig i at de bevisvurderingsfeil som den kjærende part anfører, kan anses som feil ved lagmannsrettens saksbehandling som kan prøves ved videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Utvalget finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og finner det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens begrunnelse. Den kjærende part bør pålegges saksomkostninger for kjæremålsutvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostninger er krevet med 1.600 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1.600 - sekstenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.