HR-1997-128-S - Rt-1997-486
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00128-S - Rt-1997-486 (132-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Beslag, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00128 S, jnr 94/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §448, Straffeloven (1902) §255, §256, §286, §317, §318, Skattebetalingsloven (1952) §10, §51, Regnskapsloven (1977), §197, §208, §388, §82 |
A, født xx.xx.1959, er siktet for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr 2 og nr 3, straffeloven §286 jf regnskapsloven, skattebetalingsloven §51 nr 1 jf §10 første ledd, straffeloven §255 jf §256 og straffeloven §317 første ledd jf §318 første ledd.
Under etterforskningen besluttet politimesteren i Stavanger 7 juni 1996 under henvisning til straffeprosessloven §197 annet ledd å foreta ransaking hos siktede. Politiet begjærte 12 juni 1996 ransakingsbeslutning av retten. Oslo forhørsrett tok 14 juni 1996 begjæringen til følge. Politiet foretok 19 juni 1996 ransaking av As bankboks nr 293 i Sparebanken Bien i Oslo. I bankboksen ble det funnet et beløp på kr 933000 som ble beslaglagt.
Spørsmålet om opprettholdelse av beslaget ble av siktede v/advokat Tor Eggesvik krevd brakt inn for forhørsretten. Det ble anført at pengene i det vesentlige tilhørte andre personer enn A, nemlig B, C og D. Oslo forhørsrett avsa 1 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Politiets beslag av 933000 kroner opprettholdes for så vidt gjelder 81000 kroner. For øvrig oppheves beslaget.
2. I saksomkostninger betaler det offentlige v/påtalemyndigheten til B, C og D v/advokat Tor Eggesvik til sammen 20000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen."
Forhørsretten la til grunn at av beløpet på 933000 kroner var hoveddelen betrodd A i forbindelse med en planlagt overtakelse av en leiekontrakt. Forhørsretten la til grunn at dette dreide seg om 854000 kroner, hvorav 180000 kroner stammet fra D, 439000 kroner fra C og 235000 kroner fra B. Forhørsretten la således til grunn at 81000 kroner - som er regnefeil for 79000 kroner - stammet fra A, og bare for dette beløpet ble beslaget opprettholdt.
Politiet påkjærte kjennelsen. Kjæremålet gjaldt den del av pengene som stammet fra B, 235000 kroner, samt beregningen av beløpet for A. Videre gjaldt kjæremålet de ilagte saksomkostninger. A påkjærte også kjennelsen og fremkom samtidig med bemerkninger til politiets kjæremål.
Lagmannsretten avsa 5 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Politiets beslag i beløp stort 933.000 kroner, funnet i bankboks tilhørende A, opprettholdes for så vidt gjelder et beløp stort 79.000 - syttinitusen - kroner. For øvrig oppheves beslaget.
2. B, C og D tilkjennes ikke saksomkostninger, hverken for forhørsrett eller lagmannsrett.
"B, C og D har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksomkostningsavgjørelsen, og er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er sammenfatningsvis anført:
Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten, ved å legge til grunn at saksomkostningsspørsmålet reguleres av straffeprosessloven §448, ikke har drøftet om B, C og D er å anse som siktet i saken, jf straffeprosessloven §82. Det kan ikke uten videre legges til grunn at de tre er å anse som "andre enn siktede". Beslaget av pengene i As bankboks må anses rettet mot eierne av pengene. Såvel forhørsretten som lagmannsretten har for hoveddelen av beløpet lagt til grunn at eierne var B, C og D. Ransaking ble iverksatt på grunn av anonymt tips om at B hadde unndratte midler i As bankboks. For B er det dessuten særlig vist til at både påtalemyndighetens ransakingsbeslutning 7 juni 1996 og forhørsrettens beslutning 14 juni 1996 gjaldt både A og B. Det framgår dessuten i gjerningsbeskrivelsen i politiets siktelse mot A, post V som gjelder heleri, at det er lagt til grunn at de midler som var funnet i bankboksen, var penger som B, C og D skal ha unndratt fra omsetning mv i de to firmaer som er nevnt i siktelsen. Når beslaget da opprettholdes fra politiets side, innebærer det at rettslig etterforskning er rettet mot de tre.
Subsidiært anføres at saksomkostningsavgjørelsen kan påkjæres separat i det avgjørelsen er i strid med loven. Ved at B, C og D er å anses som siktet, skulle straffeprosessloven §438 vært anvendt. Atter subsidiært er det anført at lagmannsretten i forhold til §448 har stilt for strenge krav til lovens rimelighetskriterium. Det er vist til at forsvarer fremla dokumentasjon for hvem pengene tilhørte, som forhørsretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Siktelsen ble utvidet i forhold til den som forelå ved beslaget, hvilket gjorde det åpenbart nødvendig med juridisk bistand.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 05.02.97 oppheves hva gjelder pkt. 2 omkostningsavgjørelsen.
Subsidiært:
1. B, C og D v/advokat Tor Eggesvik tilkjennes saksomkostninger med kr 20000,- for forhørsrett og kr 2000,- for lagmannsrett med betalingsfrist 2 uker.
I begge tilfeller:
1. B, C og D v/advokat Tor Eggesvik tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 3000,-."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, slik at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen uriktig lovtolking når den her har avgjort saksomkostningskravet etter bestemmelsen i straffeprosessloven §448, som gjelder erstatning til "andre enn siktede". Det beslag saken gjelder, ble gjort i As bankboks. B, C og D er kommet inn i saken etter straffeprosessloven §208, som "(e)nhver som rammes av beslaget". Det er da ikke noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok stilling til om B, C eller D kunne være å anse som siktet i samme sakskompleks. Advokatbistanden til dem i forbindelse med beslaget i As bankboks gjelder ikke i noe fall deres forsvar som siktet, jf straffeprosessloven §438, men deres eierinteresser i et beslag foretatt hos en annen. Lagmannsrettens konkrete vurdering av om det bør tilkjennes erstatning etter §448, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.