HR-1997-130-S - Rt-1997-489
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00130-S - Rt-1997-489 (132-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00130 S, jnr 95/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §388, §22 |
A, født xx.xx.1958, er av Arendal politikammer den 14 januar 1997 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og tredje ledd jf §22 første ledd. Han skal ifølge siktelsen den 27 desember 1996 ha ført personbil til tross for at han var påvirket av alkohol. A samtykket ikke i beslag av førerkortet, og politiet sendte saken den 15 januar 1997 til Nedenes forhørsrett med begjæring om samtykke til fortsatt beslag av førerkortet.
Forhørsretten avsa 31 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"Førerkort tilhørende A, f. xx.xx.1958, tillates i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 holdt beslaglagt inntil inndragningssaken mot ham er endelig avgjort, dog uansett ikke lengre enn til 27. juni 1997."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 17 februar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens premisser sammenholdt med begrunnelsen i kjæremål til lagmannsretten og med forhørsrettens avgjørelsesgrunner er uklare og etterlater tvil om lagmannsretten har anvendt riktige bevisvurderingsprinsipper. Lagmannsretten legger utelukkende vekt på politikonstabelens egenrapport av 28 desember 1996 hvoretter siktede skal ha opplyst at han kjørte hjemmefra. Et slikt bevisresultat krever en nærmere begrunnelse enn bare en henvisning til egenrapporten. Forhørsretten som har sett og hørt siktede har nemlig kommet til at det ikke kan bygges på at siktede har kjørt bil hjemmefra, men kun at han senere "forsøkte å starte bilen" under trilling. Dette ble imøtegått i kjæremålet til lagmannsretten.
Lagmannsretten hadde spesiell foranledning til å uttale seg om språkproblemene, jf anførslene for lagmannsretten, og om politikonstabelen kan ha misforstått. Siktedes evne til å snakke norsk er så dårlig at han neppe kan ha uttalt selv det som fremkommer i egenrapporten. Lagmannsretten avgjør naturligvis saken på selvstendig grunnlag, men omstendighetene knyttet til manglende politiforklaring, dårlig og utydelig protokollat i forhørsretten og siktedes språkproblemer er overhodet ikke behandlet av lagmannsretten.
De generelle bevisvurderingsprinsipper som gjelder i straffesaker er en type "lovforskrift" som omhandlet i straffeprosessloven §388 nr 3. Lagmannsretten har ikke tolket riktig de prinsipper for bevisvurdering som gjelder i en sak om beslag av førerkort.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Lagmannsretten har uttalt at den ikke finner grunn til å omgjøre sin kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er i dette tilfelle angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling - kjennelsesgrunnene - og lovtolking.
Utvalget finner ikke at det foreligger noen mangel ved lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten har bygget på et annet saksforhold enn forhørsretten. Lagmannsretten har således lagt til grunn at det er skjellig grunn til å mistenke siktede for å ha kjørt bilen, mens forhørsretten ikke la til grunn at han hadde kjørt, men at han med overveiende sannsynlighet hadde forsøkt å starte bilen. Det kan ikke være noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten bygget på polititjenestemannens egenrapport om hva siktede selv hadde uttalt. Etter forholdene kan man heller ikke se at lagmannsretten hadde foranledning til å gå inn på siktedes språkproblemer. Det vises til den faktiske situasjon som forelå da uttalelsen ble avgitt, og til at uttalelsen var helt klar i sitt innhold. Det er etter utvalgets mening heller ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke gikk inn på de øvrige forhold som er nevnt i kjæremålserklæringen.
Prinsippene for bevisvurderingen ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse etter §388 nr 3.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.