Hopp til innhold

HR-1997-134-K - Rt-1997-471

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-03-06
Publisert: HR-1997-00134-K - Rt-1997-471 (127-97)
Stikkord: Konkurs, Sivilprosess, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00134 K, jnr 60/1997
Parter: Papas Pub Eftf. AS (advokat Nils Edv Stenersen)
Forfatter: Holmøy, Coward, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Konkursloven (1984) §135, §153, Konkursloven (1863), Aksjeloven (1976) §13-17, §13-6, Konkursloven (1984)


Saken gjelder avvisning av kjæremål.

Holmestrand skifterett tok 25 juni 1996 selskapet Papas Pub Eftf. AS under skifterettens behandling som konkursbo etter at selskapet samme dag var oppløst etter aksjeloven §13-2 første ledd nr 2.

I bostyrets sluttregnskap er opplyst at boet ikke har til disposisjon aktiva utover kr 1 042,92. Skifteretten konstaterte at det ikke var midler i boet til fortsatt behandling, og avsa 20 desember 1996 kjennelse hvorved bobehandlingen ble innstilt i henhold til konkursloven §135.

Skifterettens kjennelse ble samme dag sendt bobestyreren, advokat Øistein Rivrud, som 2 januar 1997 sendte kopi av kjennelsen til selskapets sist registrerte styreformann.

Papas Pub Eftf. AS tvangsoppløsningsbo påkjærte 19 januar 1997 kjennelsen til Agder lagmannsrett som 23 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet avvises."

Papas Pub Eftf. AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Det anføres at det er feil lovforståelse når lagmannsretten legger til grunn at bobestyrers oversendelse av skifterettens kjennelse om innstilling av bobehandlingen til selskapets sist registrerte styreformann, er riktig fremgangsmåte. Sist registrerte styreformann er ikke rette vedkommende til å motta forkynnelser. I tvangsoppløsningsbo er det skifteretten som innehar posisjon som konkursskyldner, jf aksjeloven §13-6 og §13-17.

Iallfall kan det ikke være riktig at bobestyreren sender forkynnelser eller meddelelser i saken til tidligere styreformann, når grunnen til tvangsoppløsningen var at styreformannen hadde meldt fratreden, og at ny styreformann ikke var valgt innen den frist som var satt. Kjæremålsfristen kan således ikke være oversittet.

Subsidiært anføres at det er feil lovforståelse når lagmannsretten uttaler at oppreisning ikke kan gis mot fristoversittelsen. Konkursloven §153 tredje ledd gjelder kun etter at stadfestelse av tvangsakkord eller sluttutlodning er blitt rettskraftig. Oppregningen må anses uttømmende og dekker ikke det foreliggende tilfelle. Det er således feil å ikke innrømme oppreisning. Oversittelsen er åpenbart ikke forsettlig.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Skifteretten gjenopptar bobehandlingen."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Saken gjelder et kjæremål mot en avvisningskjennelse avsagt av lagmannsretten. Utvalget har da full kompetanse.

Lagmannsretten har avvist kjæremålet som for sent fremsatt, og har videre lagt til grunn at det ikke er adgang til å gi oppreisning for oversittelse av fristen, jf konkursloven §153 tredje ledd.

Etter utvalgets syn var det adgang til å meddele den tidligere styreformann beslutningen om å innstille bobehandlingen. Det legges vekt på at da styreformannen trakk seg, var han enestyre. Han fremsto dermed som den naturlige representant for å motta innstillingsmeldingen. Skifteretten kunne åpenbart ikke fylle noen funksjon i så måte.

Derimot finner utvalget at de vanlige regler om oppreisning mot fristoversittelse gjelder for beslutningen om å innstille bobehandlingen etter konkursloven §135. Når §153 tredje ledd utelukker gjenopptakelse og oppreisning for fristoversittelse i forhold til stadfestelse av akkord og sluttutlodning, er dette begrunnet i praktiske vansker ved å endre beslutninger som gir grunnlag for endelige utbetalinger. Dette hensyn gjør seg ikke gjeldende ved innstilling av et bo. Jf også avgjørelse i Rt-1979-1337 i forhold til de tilsvarende regler i konkursloven av 1863, som bygger på samme rettsoppfatning.

Etter dette finner kjæremålsutvalget at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig rettsoppfatning. Det bør overlates lagmannsretten å avgjøre hvorvidt oppreisning skal gis i saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.