HR-1997-138-S - Rt-1997-504
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-14 |
| Publisert: | HR-1997-00138-S - Rt-1997-504 (141-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00138 S, jnr 101/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §308, §377, §387, §444, §445, §446, §388, §449 |
Den 4 januar 1996 fremsatte A en begjæring til Oslo forhørsrett med krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445 og §446. Han ble 5 januar 1995 pågrepet og siktet for drap av sin samboer, og han satt sammenhengende i varetektsfengsel til han ble løslatt 6 juni 1995. Saken ble henlagt ved Riksadvokatens beslutning av 18 oktober 1995.
Forhørsretten holdt muntlige forhandlinger i tiden 3-20 juni 1996 med en ukes opphold underveis på grunn av ny etterforsking. Forhørsretten avsa 3 juli 1996 kjennelse med slik slutning:
"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han hadde egenhendig undertegnet på kjæremålet til lagmannsretten før han tok sitt liv sommeren 1996. I støtteskriv ble det anmodet om muntlige forhandlinger, men lagmannsretten besluttet 28 november 1996 ikke å holde muntlige forhandlinger.
Lagmannsretten avsa 11 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
B, As mor, har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til at det foreligger saksbehandlingsfeil og lovanvendelsesfeil, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tillot muntlige forhandlinger om kravet, jf straffeprosessloven §449. Saken er i seg selv meget spesiell og omfattende, og sakens karakter burde tilsi muntlige forhandlinger. Det ble i støtteskriv anmodet om muntlige forhandlinger i saken. Det fryktes at lagmannsretten fikk et skjevt og misvisende bilde av saken ved den fremgangsmåte som ble fulgt.
Det fastholdes at det i saken er fremkommet formuleringer og uttalelser som representerer brudd på EMK artikkel 6 nr 2. Forhørsrettens formulering om at retten under enhver omstendighet finner at det er større sannsynlighet for at A er gjerningsmannen enn C strider mot den alminnelige uskyldspresumsjon som gjelder i en henlagt straffesak. Den kjærende part er ikke enig med lagmannsrettens vurdering på dette punkt om at forhørsretten ikke har tatt stilling til skyldspørsmålet ut fra en strafferettslig vurdering, og dette anses som en grov saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten og forhørsretten har stilt for strenge krav til sannsynliggjøringen etter straffeprosessloven §444. Det burde vært tatt hensyn til de svekkede muligheter for A til å bevise sin uskyld, og det er ikke tatt hensyn til flere punkter i saken som taler til hans fordel.
Når det gjelder straffeprosessloven §445 er det åpenbart at A har lidt uforholdsmessig skade ved forfølgningen, og at det her også ligger ekstraordinære omstendigheter i saken.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 11. februar 1997 oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil/lovtolkingsfeil."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at As mor, B, er berettiget til å påkjære lagmannsrettens kjennelse, jf straffeprosessloven §377 annet ledd sammenholdt med §308.
Saken gjelder et videre kjæremål og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det er anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har besluttet muntlige forhandlinger i medhold av straffeprosessloven §387 første ledd 1. punktum. Men lagmannsrettens skjønn på dette punkt kan ikke utvalget sette til side, jf bestemmelsens 2. punktum og Rt-1995-2027.
Heller ikke anførselen om at lagmannsrettens avgjørelse strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 2 kan føre frem. Såvel forhørsretten som lagmannsretten har uttrykkelig tatt utgangspunkt i at kravet til sannsynliggjøring i straffeprosessloven §444 refererer seg til en sivilrettslig bevisbyrdevurdering, som må holdes atskilt fra - og heller ikke rokker ved - den strafferettslige frifinnelse, eller som her Riksadvokatens henleggelse, jf også Rt-1994-721.
Utvalget finner heller ikke at lagmannsretten har tolket reglene om erstatning uriktig. Om straffeprosessloven §444 uttaler lagmannsretten:
"Beviskravet vil være oppfylt hvis det foreligger mer enn 50% sannsynlighet for at den siktede ikke har foretatt handlingen. Det følger av rettspraksis at beviskravet i en viss grad må tilpasses de faktiske muligheter siktede har til å føre beviset."
Dette er en korrekt forståelse. Den konkrete lovanvendelsen kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Kjæremålets angrep på anvendelsen av §445 er begrunnet i lagmannsrettens bevisvurdering, som utvalget er avskåret fra å prøve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.