HR-1997-14-A - Rt-1997-407
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-19 |
| Publisert: | HR-1997-00014-A - Rt-1997-407 (103-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1995-00291 A - Høyesterett HR-1997-00014 A, nr 128/1996 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell) mot A (Advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Lund, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Tvistemålsloven (1915) §392 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov 19 mars 1965 nr 3 §1.
A krysset ved sesjon i 1981 av for at han ønsket siviltjeneste. Han avtjente imidlertid førstegangstjenesten i sjøforsvaret i 1983-84. I 1988 ble han overført til Heimevernet, og utkalt til øvelse der i 1991. I søknad av 14 mai 1991 ba A seg på pasifistisk grunnlag fritatt fra videre militærtjeneste. Justisdepartementet avslo søknaden. A søkte på ny om fritak, noe som igjen ble avslått av Justisdepartementet. Staten ved Justisdepartementet tok ut stevning i saken, og Indre Sogn herredsrett avsa 23 desember 1994 dom i saken med slik slutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1963, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er tilstede."
Staten anket dommen, og Gulating lagmannsrett avsa 29 januar 1996 enstemmig dom med slik slutning:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Staten ved Justisdepartementet har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at A med urette er fritatt for militærtjeneste. Prinsipalt er det anket over rettsanvendelsen, subsidiært over saksbehandlingen.
Saken er besluttet behandlet skriftlig, jf tvistemålsloven §380. Høyesterett kan bare prøve lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Ankebehandlingen er besluttet begrenset til spørsmålet om stadfestelse av lagmannsrettens dom eller opphevelse i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd.
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Ifølge rettspraksis kreves en konsekvent og grunnleggende pasifistisk holdning for å oppnå fritak, jf blant annet avgjørelser inntatt i Rt-1996-509 og Rt-1996-513. Denne holdning må i utgangpunktet være reservasjonsløs, slik at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Nektingen må videre ha basis i et normsystem som for nekteren må ha allmenn gyldighet. Ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at en selv gjør det. A nekter selv å bære våpen i militær regi, men han hevder ikke at andre bør gjøre det samme, og han mener ikke at landets forsvar bør avskaffes. Ifølge lagmannsrettens dom har A ikke motvilje mot at andre avtjener militærtjeneste, og han har ikke noe imot forsvaret i seg selv. Han aksepterer at Norge har et forsvar og at dette er med på å opprettholde freden gjennom sin avskrekkende virkning. Lagmannsrettens avgjørelse om å frita A for militærtjeneste bygger derfor på uriktig rettsanvendelse.
Fra den ankende parts side presiseres det at ankesakens ramme er begrenset til at Høyesterett prøver lagmannsrettens rettsanvendelse på grunnlag av det faktum lagmannsretten har lagt til grunn i sin dom. Eventuell uenighet om hva som er As syn på bl a det norske forsvaret og andres deltakelse i det, er ikke tema for Høyesterett, med mindre man finner at lagmannsrettens dom er uklar eller mangelfull hva gjelder hvilket faktum lagmannsretten har lagt til grunn, slik at overprøving ikke kan skje. I så fall foreligger saksbehandlingsfeil. Når ankemotparten anfører at As forhold til andres våpenbruk og militærtjeneste er at han er aksepterende i den forstand at han tolererer andres syn, uten dermed å mene at det er riktig at andre gjør militærtjeneste og at vi har et militært forsvar, faller dette utenfor sakens ramme. Det går frem av lagmannsrettens dom at dette faktum ikke er lagt til grunn. Staten har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten."
Ankemotpartens anførsler kan gjengis slik:
As standpunkt i forhold til andres våpenbruk og militærtjeneste må anses å være aksepterende i den forstand at han tolererer andres syn, uten dermed å mene at det er riktig at andre gjør militærtjeneste. Skillet mellom et fritakende standpunkt og et standpunkt som ikke fritar hva gjelder synet på militært forsvar, må være om søkeren anser det riktig at landet har et forsvar og at andre gjør tjeneste der, eller om han nøyer seg med å akseptere dette, i den forstand at han tolererer at andre har en annen mening enn han selv. Et slikt toleransesynspunkt kan ikke være diskvalifiserende. Dette er ikke i motstrid til de to dommer som er påberopt av staten, hvor forholdet var at militærnekterne under visse betingelser fant det riktig med militært forsvar. I de nevnte sakene hadde Høyesterett følgelig ikke foranledning til å drøfte grenseoppgangen mellom toleranse av og fordømmelse av andres tjenestegjøring. Lagmannsrettens dom påstås stadfestet.
Høyesterett bemerker at det som skal prøves, er om lagmannsretten har bygget på riktig rettsanvendelse, eventuelt om domsgrunnene er mangelfulle. Ved bedømmelsen av dette må Høyesterett bygge på den beskrivelse av sakens faktiske forhold - herunder As subjektive oppfatninger - som er gitt i lagmannsrettens dom. Det er ikke adgang til å supplere denne beskrivelse med nye bevis. Rammen for Høyesteretts prøving er trukket opp slik at det bare kan bli tale om stadfestelse eller opphevelse av lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten skriver i sin dom følgende om As standpunkt til spørsmålet om å gjøre militærtjeneste:
"A har under hovedforhandlingen for lagmannsretten bekreftet at han på sesjon i 1981, i spørreblankett for klassifisering, krysset av i rubrikken for at han ønsket siviltjeneste. Det har hele tiden stridd mot hans indre følelser å utføre militærtjeneste hvor man blir opplært til å drepe. Den gang i 1981 følte han seg ikke sterk nok til å stille opp mot systemet og gikk derfor inn i militæret.
A har ikke motvilje mot at andre avtjener militærtjeneste. Andre får gjøre hva de vil. A er opptatt av egne følelser - han kan ikke styre over andre. A har forklart at følelsene og overbevisningen har kommet sterkere etter hvert. Da han fikk innkalling til Heimevernet, stred det virkelig mot hans indre følelser å møte frem.A har ikke noe i mot forsvaret i seg selv. Han har forklart at han ville nekte å skyte på ordre og at han ville desertert fremfor å skyte. A aksepterer at vi har et forsvar, og forklarer dette med at han er realist. Forsvaret er med på å opprettholde freden ved at det har en avskrekkende virkning overfor mulige fiender. A er også positiv til at Norge er medlem av NATO. Ved at flere land går sammen om et felles forsvarssamarbeid, virker også dette avskrekkende overfor mulige fiender.
A har ikke reflektert så mye omkring tenkte konfliktsituasjoner, f.eks. i utlandet. For A er det sentrale at dreping/lemlesting så sterkt strider mot følelsene hans. Han ser for seg den smerte, lemlestelse og død som kan komme. "Et menneske er mer verdt enn en kule", som han uttrykte det. Så langt om As standpunkt slik det fremkom under hovedforhandlingen for lagmannsretten."
Spørsmålet er om lagmannsretten ut fra dette har foretatt en gal rettsanvendelse.
Etter militærnekterloven §1 skal en vernepliktig som ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, fritas for slik tjeneste. Hva som ligger i bestemmelsen i relasjon til det som er problemstillingen i denne og beslektede saker, er behandlet i de to høyesterettsdommer i Rt-1996-509 og Rt-1996-513. De er avsagt etter lagmannsrettens dom i den foreliggende sak.
Høyesterett har i dag behandlet tilsvarende spørsmål i to andre militærnektersaker, lnr 13/1997 ( HR-1997-00013 A) og lnr 15/1997 ( HR-1997-00015 A), og jeg viser til det som i den førstnevnte saken er gjengitt fra de to dommene i 1996. Av særlig interesse for den foreliggende sak er det som uttales i Rt-1996-509 på side 511.
Anvender man dette på den foreliggende sak, springer det i øynene at As standpunkt om ikke å gjøre militærtjeneste, er begrunnet i hans egne følelsesmessige reaksjoner på militærtjenesten, og hans behov for å leve i samsvar med disse reaksjoner. Det samfunnsmessige aspekt av problematikken rundt militærtjenesten og eksistensen av det militære forsvar trer fullstendig i bakgrunnen. Bygger man på lagmannsrettens beskrivelse, synes det nettopp å dreie seg om en nektelse som er "begrunnet i en individuell, subjektiv norm, uten base i et normsystem som forutsettes å ha mer allmenn gyldighet." Dette er noe annet enn å tolerere andres standpunkt om å gjøre militærtjeneste, selv om man selv anser det som uriktig.
Lagmannsrettens dom blir etter dette å oppheve fordi rettsanvendelsen er feilaktig ut fra det faktiske forhold som er beskrevet. Saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.
Avgjørelsen er enstemmig.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.