Hopp til innhold

HR-1997-14-B - Rt-1997-196

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-02-21
Publisert: HR-1997-00014-B - Rt-1997-196 (54-97)
Stikkord: Strafferett, Underslag, Regnskapsforgåelser
Sammendrag:
Saksgang: Agder Lagmannsrett LA-1996-00862 M - Høyesterett HR-1997-00014 B, snr 1/1997.
Parter: Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Morten Eriksen) mot A (Forsvarer: advokat Arne Meltvedt).
Forfatter: Hellesylt, Dolva, Stang Lund, Tjomsland, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, §256, §286, §288, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Aksjeloven (1976) §11-1, Regnskapsloven (1977) §1, §4, Ligningsloven (1980) §12-1, §62, §63, §111, §4-2, §4-4, Straffeprosessloven (1981) §348


Holmestrand herredsrett avsa 3 juni 1996 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1936, dømmes for overtredelse av straffeloven §255, jf. §256; straffeloven §286, 1. straffalternativ, jf. §288, jf. regnskapsloven §1 og §4, jf. aksjeloven §111; merverdiavgiftloven §72 nr. 2 første ledd og likningsloven §12-1 nr. 1d, jf. nr. 2, jf. §4-2 nr. 1, jf. §4-4 nr. 1; alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 andre ledd, til fengsel i 60 - seksti - dager.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger med kr 5.000 - kronerfemtusen.

Namsdom:

3. A, født xx.xx.1936 dømmes til innen 2 - to - uker å betale erstatning ti - - - A/S' konkursbo med kr 84.528 - kroneråttifiretusenfemhundreogåtteogtyve."

Domfelte påanket dommen til lagmannsretten. Han mente seg uskyldig dømt for grovt underslag og også på et mindre punkt for overtredelse av merverdiavgiftsloven. Anken gjaldt dessuten straffutmålingen. Anken ble i sin helhet henvist til ankeforhandling i lagmannsretten. Før ankeforhandlingen for lagmannsretten ble det inngått avtale om det erstatningsspørsmål namsdommen gjaldt.

Agder lagmannsrett avsa 27 november 1996 dom med denne domsslutning:

"1. Holmestrand herredsretts dom, domsslutningens post 1 og 2, stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med 5000,- - femtusen - kroner."

Dommen er avsagt under dissens fra en av meddommerne, for så vidt gjaldt fellelsen for underslag.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Domfelte har anket over lagmannsrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Anken er henvist til Høyesterett.

Domfelte anfører at domfellelsen for grovt underslag bygger på uriktig lovanvendelse, og at domsgrunnene i dette spørsmål er selvmotsigende. Dommen bør i sin helhet oppheves, slik at lagmannsretten ved den nye behandling kan ta standpunkt til den samlede straffutmåling.

Aktor har anført at dommen i sitt resultat er riktig. Skulle Høyesterett oppheve domfellelsen for underslag, bør retten utmåle særskilt straff for de øvrige forhold som er erkjente.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, idet domfellelsen for grovt underslag må oppheves.

Domfelte var eneinnehaver og daglig leder av aksjeselskapet - - - AS. Sammen med en bror drev han det ansvarlige selskap - - - Eiendom ANS. Fellelsen for grovt underslag bygger på at domfelte hevet et beløp som aksjeselskapet hadde krav på fra A/S *** og overførte dette til det ansvarlige selskap. Dette beløpet ble ikke bokført i aksjeselskapet av domfelte.

Domfeltes anførsel om at han er uriktig dømt for underslag begrunnes med at det ansvarlige selskap hadde til gode husleie fra aksjeselskapet. En del av denne ble dekket av det innbetalte beløp fra ***, slik at det ikke forelå uberettiget vinnings hensikt.

Herredsretten la til grunn, slik jeg forstår domsgrunnene, at det ansvarlige selskap ikke hadde noe motkrav mot aksjeselskapet som domfelte som medeier kunne heve, og at det således forelå uberettiget vinnings hensikt når beløpet ble overført til det ansvarlige selskap.

Lagmannsrettens bevisbedømmelse på dette punkt faller imidlertid ikke sammen med herredsrettens, idet lagmannsretten uttaler:

"A, som siden 1990 hadde vært eneaksjonær, daglig leder og enestyre i - - - A/S, benyttet sjekken til å betale forfalt husleie til - - - ANS, til delvis dekning av et forfalt krav på leie for 7 måneder i 1992 - ca kr 300 000,-. A overførte pengene direkte til - - - ANS - uten å bokføre dem i regnskapet til aksjeselskapet. - - - ANS benyttet beløpet til å nedbetale gjeld til Sparebanken NOR."

Lagmannsretten - flertallet - har likevel stadfestet herredsrettens dom, hovedsakelig med den grunngiving at den "er også på dette punkt kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt". Når lagmannsretten i klartekst uttaler at beløpet ble brukt til delvis dekning av et krav på forfalt husleie som det ansvarlige selskapet hadde mot aksjeselskapet, er det vanskelig å forstå hvordan lagmannsretten i det vesentlige kunne slutte seg til den begrunnelsen herredsretten gav, som bygget på at det ikke forelå et husleiekrav. Lagmannsrettens bevisbedømmelse krevde en nærmere drøftelse av om det likevel kunne foreligge uberettiget vinnings hensikt.

Jeg tilføyer at herredsretten har vært inne på at aksjeselskapets økonomiske situasjon var svak da beløpet ble hevet. Det er mulig at lagmannsretten kan ha ment at denne situasjon medførte at en motregning innebar en forfordeling av kreditorer, som måtte bedømmes som underslag. Men dette spørsmål har lagmannsretten ikke selv gått nærmere inn på, og heller ikke herredsrettens domsgrunner, som lagmannsretten generelt har henvist til, gir tilstrekkelige opplysninger om insolvens til at det kan bære lagmannsrettens lovanvendelse. Lagmannsrettens dom må så langt oppheves.

De øvrige forhold dommen gjelder er erkjent av domfelte, og domfellelsen for disse bør bli stående. Høyesterett må da fastsette en ny straff for disse forhold, jf straffeprosessloven §348 annet ledd.

Mest alvorlig her er regnskapsforgåelsene. Domfelte har helt unnlatt å føre regnskaper for 1993 og fram til konkursåpningen 10 januar 1994, og han har heller ikke sørget for at regnskapene for 1992 ble avsluttet med utarbeidelse av årsoppgjør. Dette framgår av tiltalebeslutningen for herredsretten og av herredsrettens dom som bygget på domfeltes erkjennelse. I tiltalebeslutningen slik den er referert i lagmannsrettens dom, er ikke forholdet i 1992 tatt med, noe som må skyldes en ren lapsus.

Det er tale om et selskap med en årsomsetning på ca kr 600 000 og med etter hvert stor negativ egenkapital, og det gikk lang tid fra insolvens antakelig forelå til konkurs ble åpnet. Jeg finner ut fra det strenge syn som Høyesterett har gitt uttrykk for når det gjelder regnskapsovertredelser, jf dom i Rt-1996-905 med videre henvisninger, at det her må idømmes en ubetinget fengselsstraff. Den kan passende settes til 30 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gjelder domfellelsen etter straffeloven §256, jf §255.

2. For de øvrige forhold dommen gjelder settes straffen til fengsel i 30 - tretti - dager.