HR-1997-142-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-19 |
| Publisert: | HR-1997-00142s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00142, jnr 122/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §171, §232, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A er 5 mars 1997 siktet og begjært varetektsfengslet for overtredelse 1 mars 1997 av straffeloven §229 1. straffalternativ jf §232. Sandnes forhørsrett avsa 5 mars 1997 kjennelse hvoretter begjæringen ikke ble tatt til følge. Men A ble pålagt daglig meldeplikt for politiet i de perioder han har fri fra sitt arbeid, frem til 26 april 1997, og han ble pålagt samtidig å avgi promilleprøve dersom politiet ber om det.
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen. Gulating lagmannsrett avsa 7 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
A, født xx.xx.1974, kan holdes varetektsfengslet inntil 28. mars 1997 kl. 15.00, med mindre annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten.
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til at lagmannsretten har fastslått at det foreligger en klar gjentakelsesfare. Han har anført at det er saksbehandlingsfeil og feil anvendelse av straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 at retten ikke nærmere har vurdert sannsynligheten for tilbakefall. Videre er det saksbehandlingsfeil at retten ikke har vurdert lovens vilkår om at varetektsfengslingen må antas påkrevd for å hindre ham i å begå en ny straffbar handling. Mindre inngripende midler vil være tilstrekkelige til å avholde ham fra straffbare handlinger, for det er bare når han er beruset, at han begår slike. Videre er det en feil at retten ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om varetektsfengslingen er et uforholdsmessig inngrep. Retten synes å ha oversett at A er i prøvetiden i sitt arbeid. Endelig er det en feil at lagmannsretten har lagt vekt på sakens alvorlige karakter. Dette er ikke noe kriterium etter §171 første ledd nr 3.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf straffeprosessloven §388. I kjæremålet er angitt at det gjelder lagmannsrettens saksbehandling - mangler ved kjennelsesgrunnene - og "lovanvendelse". Etter §388 nr 4 kan imidlertid utvalget bare prøve om lagmannsretten har tolket loven riktig - den konkrete anvendelsen av en lovbestemmelse kan utvalget ikke prøve. Slik utvalget ser det, gjelder kjæremålet bare spørsmålet om mangelfulle kjennelsesgrunner.
Utvalget kan ikke se at det foreligger mangelfull begrunnelse. Lagmannsretten har vurdert risikoen for nye straffbare handlinger og om fengsling av denne grunn måtte anses påkrevd. Lagmannsrettens bemerkning om forholdets alvorlige karakter må sees som en del av vurderingen av om fengsling var et påkrevd og ikke uforholdsmessig tiltak. Også spørsmålet om fengslingssurrogater er vurdert av lagmannsretten.
Kjæremålet må etter dette forkastes
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.