Hopp til innhold

HR-1997-146-K - Rt-1997-512

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-03-21
Publisert: HR-1997-00146-K - Rt-1997-512 (143-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling, Strafferett, Tyveri, Naskeri
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00146, jnr 124/1997
Parter:
Forfatter: Skåre, Dolva, Gjølstad
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §391a, §42, Straffeprosessloven (1981) §171, §388


A, født xx.xx.1967, ble ved Fredrikstad forhørsretts kjennelse 28 februar 1997 varetektsfengslet til 26 mars 1997. Grunnlaget for fengslingen var en siktelse for overtredelse av straffeloven §257, ved at siktede hadde borttatt en dameveske med innhold fra lokalene til en skole. Siktede er domfelt 18 ganger tidligere, blant annet for vinningsforbrytelser. Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 4 mars 1997. Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I det vesentlige er anført at forhørsretten ikke har drøftet hvorvidt det forelå skjellig grunn til å mistenke siktede for å ha utvist forsett i forhold til straffeloven §257, og at lagmannsretten ved å slutte seg til forhørsrettens begrunnelse på dette punkt har begått en saksbehandlingsfeil. Verken forhørsretten eller lagmannsretten har vurdert siktedes forsett med hensyn til veskens innhold. Forholdet kan bare subsumeres som naskeri, jf straffeloven §391a, og strafferammen er da ikke høy nok til å kunne begrunne fengsling, jf straffeprosessloven §171 første ledd. Subsidiært har lagmannsretten forstått loven feil når retten har funnet at forsettet omfatter et innhold av vesken som siktede ikke kjente til. Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

Politiet er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, som utvalget kan prøve.

Forhørsretten la i sin kjennelse til grunn at det forhold siktelsen gjelder må subsumeres som tyveri, straffeloven §257. I kjæremålet til lagmannsretten ble dette bestridt under henvisning til de subjektive og objektive straffbarhetsvilkår. Til dette bemerker lagmannsretten i sin kjennelse at "det er tyveri å ta bankkort for å heve penger på kontoen". Det subjektive vilkår i relasjon til bankkortet er ikke drøftet, og utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve på grunn av mangelfulle kjennelsesgrunner.

I anledning av forsvarerens anførsler bemerkes at grensen mellom tyveri og naskeri ikke bare beror på gjenstandens verdi, jf straffeloven §391a første ledd. Utvalget viser dessuten til bestemmelsene i straffeloven §391a tredje ledd, jf annet ledd og til straffeloven §42 tredje ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.