HR-1997-15-A - Rt-1997-410
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-19 |
| Publisert: | HR-1997-00015-A - Rt-1997-410 (104-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00015 A, nr 199/1996 |
| Parter: | Staten v/justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell) mot A (Advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Lund, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Tvistemålsloven (1915) §380, §392 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov 19 mars 1965 nr 3 §1.
A er født i 1973. Han er personlig kristen. I 1991 fikk han tilsendt spørreblankett for klassifisering i forbindelse med innkalling til sesjon. I rubrikken for ønsket tjeneste krysset han av for sanitetsavdeling som førstevalg, transportavdeling som annetvalg og infanteriet som tredjevalg. Han krysset ikke av i rubrikken for ønske om siviltjeneste.
I forbindelse med at A i ble innkalt til førstegangstjeneste med fremmøte i oktober 1993, sendte han søknad om siviltjeneste og begrunnet dette med at han på grunn av sin kristne tro ikke så seg i stand til å avtjene militærtjeneste. I en krigssituasjon trodde han at han ikke kunne klare å stå overfor et annet menneske og skyte det.
Justisdepartementet avslo søknad om fritak, idet det ble lagt til grunn at A ikke tar avstand fra et militært forsvar på et prinsipielt pasifistisk grunnlag, men bare reserverer seg for egen del ut fra en generell og alminnelig motvilje mot å drepe. Staten v/Justisdepartementet tok ut stevning, og Ringerike herredsrett avsa 10 oktober 1994 dom med slik slutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1973, fra militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er tilstede."
Staten anket dommen og gjorde gjeldende at herredsrettens rettsanvendelse var uriktig. Borgarting lagmannsrett avsa 11 mars 1996 dom med slik slutning:
"Herredsrettens dom stadfestes."
For lagmannsretten var det kun tvist om hvorvidt As overbevisning har et slikt innhold at den fyller lovens vilkår for fritaking.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter går frem av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Staten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at A med urette er fritatt for militærtjeneste. Det er prinsipalt anket over rettsanvendelsen, subsidiært over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner.
Saken behandles skriftlig, jf tvistemålsloven §380, og slik at behandlingen er begrenset til spørsmålet om stadfestelse av lagmannsrettens dom eller opphevelse i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd.
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Etter rettspraksis kreves en konsekvent og grunnleggende pasifistisk holdning for å oppnå fritak, jf Rt-1996-509 og Rt-1996-513. Denne holdning må i utgangspunktet være reservasjonsløs, slik at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Videre må nektingen ha base i et normsystem, et ideelt grunnlag av religiøs, moralsk eller politisk karakter, som for nekteren må ha allmenn gyldighet. Det må være like uriktig at andre tar liv som at han selv gjør det. A er positivt innstilt til forsvaret. Han tar ikke avstand fra at andre tjenestegjør ved å bære våpen, og han opplyser at han selv kan tjenestegjøre, men han kan ikke drepe. A har da ikke en slik konsekvent og grunnleggende pasifistisk holdning som kreves, og han oppfyller ikke lovens vilkår for fritak.
Den ankende part presiserer at ankesakens ramme er begrenset til at Høyesterett prøver lagmannsrettens rettsanvendelse på grunnlag av det faktum lagmannsretten har lagt til grunn i sin dom. A har etter at lagmannsretten avsa sin dom, skriftlig redegjort nærmere for sitt nektingsgrunnlag. Det er ikke anledning til å føre nye bevis. Eventuell uenighet mellom partene om hva som ligger til grunn for As militærnekting, er ikke tema for Høyesterett, med mindre man finner at lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle. I så fall foreligger saksbehandlingsfeil.
Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten."
Ankemotpartens anførsler kan gjengis slik:
A fyller fritaksvilkårene. Ut fra sin overbevisning kan han ikke drepe. Det kan ikke anses avgjort ved Høyesteretts dommer fra april 1996 at det kreves en misjonerende militærnekting for å kunne fritas. Dette ville være helt i strid med tidligere teori og praksis, som legger avgjørende vekt på søkerens forhold til egen militærtjeneste. Det pekes også på at den foreliggende sak skiller seg vesentlig fra sakene som ble avgjort i 1996. Det er en forenkling å si at forskjellen bare består i at A har et religiøst betinget standpunkt. As grunnsyn er at liv ikke skal tas. Men når verden er som den er, må nasjoner som angripes kunne forsvare seg, selv om det blir tatt liv. Alle som tar liv må likevel en gang stå til regnskap for Gud. For A selv ville det være umulig å stå til regnskap for en slik handling som innebærer at han kan hindre et medmenneske i å vende seg om til Jesus. I ytterste konsekvens er ikke nektingen bygd på hensynet til mennesker og menneskeliv, men på nekterens forhold til Gud, hans samvittighet overfor Gud. Dermed faller As nektingsgrunnlag utenfor den pasifistiske grunnholdning staten synes å basere alle alvorlige overbevisninger på, nemlig hensynet til menneskeliv. As holdning er likevel klart pasifistisk: Han kan ikke selv ta liv og argumenterer for at også andre må vende seg om til hans tro og holdning til militærtjeneste, men aksepterer at verden er annerledes og at flere vil vinnes for troen hvis det føres en væpnet forsvarskamp. Det er lagt ned slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts dom stadfestes."
Høyesterett bemerker at det som skal prøves er lagmannsrettens rettsanvendelse, eventuelt om domsgrunnene er mangelfulle. Ved prøvelsen må Høyesterett bygge på lagmannsrettens beskrivelse av de faktiske forhold - herunder As subjektive oppfatninger. Det kan bare bli tale om stadfestelse eller opphevelse av lagmannsrettens dom.
Det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner at A ut fra sin alvorlige overbevisning ikke selv kan delta i våpenbruk som har karakter av militærtjeneste. Spørsmålet i saken er om hans holdning til andres våpenbruk er til hinder for fritakelse. Det tilsvarende spørsmål for to andre militærnektere er i dag behandlet av Høyesterett i to dommer lnr 13/1997 ( HR-1997-00013 A) og lnr 14/1997 ( HR-1997-00014 A). Det vises til det som her sies om det generelle rettsspørsmål.
Høyesterett la i saken lnr 13/1997 til grunn at kravet om at den vernepliktige må ta avstand fra andres våpenbruk - anvendt på tjeneste i det norske forsvar - ikke kan strekkes lenger enn til at han finner det uriktig at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det er ikke diskvalifiserende å respektere at andre har en annen oppfatning og selv velger å gjøre militærtjeneste. Den holdning som kreves til andres militærtjeneste, må i utgangspunktet være uavhengig av om ens egen oppfatning har religiøs, moralsk eller politisk forankring, jf dommen inntatt i Rt-1996-509.
Lagmannsretten har lagt til grunn at A ikke har "noe imot at Norge og andre land har et forsvar. I den nåværende situasjon anser han at dette er ønskelig. I utgangspunktet har han ikke noe imot å gjøre militærtjeneste. Men han kan ikke drepe andre. I prinsippet kan han for eksempel lære å skyte på blink, men han vil aldri kunne bruke denne kunnskapen til å drepe noe menneske. Han kan imidlertid delta i sanitet, i transport og reparasjon av våpen, og også i slike situasjoner bli forsvart av andre. Men han vil fremfor alt kunne delta i andre former for forsvar. Han kan være med på sabotasjeaksjoner, hvis dette ikke innebærer risiko for at andres liv går tapt. Han kan være med i overvåkning og redningsarbeid. Han er ikke redd for å risikere sitt eget liv. A mener at han på denne måten utsetter seg for like stor risiko for å miste livet som vanlige soldater. Han kan være med i et sivilt forsvar og gjøre forskjellige former for motstand som ikke krever at han skal ta liv. I det hele ville han kunne gjøre militærtjeneste hvis han slipper den delen som går på våpenbruk".
Det som her sies om As oppfatning, og som etter lagmannsrettens oppfatning ikke er til hinder for fritak, synes å vise at A - etter sitt eget religiøse normsystem - ikke finner det uriktig at andre utfører militærtjeneste. Det er ikke bare slik at han respekterer denne holdning. Han anser militærtjeneste som ønskelig - slik verden nå en gang er. Selv vil han kunne gjøre militærtjeneste som ikke forutsetter bruk av våpen, men som legger forholdene til rette for andres våpenbruk.
På grunnlag av lagmannsrettens beskrivelse synes betingelsene for fritak ikke å være til stede. Lagmannsretten dom må oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Det bemerkes at A i en uttalelse vedlagt anken har gjort nærmere rede for sitt syn. Uttalelsen er noe uklar, men harmonerer muligvis ikke fullt ut med det som er lagt til grunn av lagmannsretten. Hvorvidt denne uttalelsen kan være av betydning for bedømmelsen, vil eventuelt måtte vurderes ved den fortsatte behandling.
Avgjørelsen er enstemmig.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.