HR-1997-150-K - Rt-1997-500
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00150-K - Rt-1997-500 (139-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1996-01785 - Høyesterett HR-1997-00150 K, jnr 78/1997 |
| Parter: | A (advokat Kari E Hjortås) mot X v/B (advokat Knut Grini) |
| Forfatter: | Holmøy, Coward, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Straffeprosessloven (1981) §435, Straffeprosessloven (1981), Domstolloven (1915) §147, Tvistemålsloven (1915) §179, §360 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av anke som for sent fremsatt.
I straffesak mot A for underslag hos X v/B avsa Bergen byrett 7 juni 1996 dom med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.1960 frifinnes.
2. A frifinnes for det borgerlige rettskrav."
Fornærmede, X v/B har påanket dommen til Gulating lagmannsrett hva gjelder slutningens punkt 2. Ankeerklæringen er datert 19 september 1996.
Dommen ble ikke forkynt for fornærmede, men Bergen politikammer har i "Underretning til klager" datert 18 juli 1996 meddelt fornærmede at siktede er frifunnet ved dom.
Ankemotparten krevde at anken ble avvist som for sent fremsatt idet det ble vist til at den ankende part allerede 12 juli 1996 må ha kjent til domsresultatet.
Gulating lagmannsrett avsa 16 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil når den legger til grunn at det for det borgerlige rettskrav i straffesak gjelder en frist på 2 måneder fra den dagen politiet har meddelt X v/B domsresultatet i straffesaken.
Etter den kjærende parts mening må ankefristen regnes fra den dag kjæremotparten faktisk fikk kjennskap til dommens innhold. Slik meddelelse fikk hun tidlig i juni 1996 idet hennes advokat da var i kontakt med administrerende dommer i Bergen byrett. Anken er ut fra dette innsendt for sent.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Sak 96-01785 for Gulating lagmannsrett avvises.
2. A tilkjennes sakens omkostninger med kr 8000,00 for Lagmannsrett og Høyesterett."
Kjæremotparten gjør i tilsvaret gjeldende at slutningen i lagmannsrettens kjennelse er riktig, mens det blir gitt uttrykk for en viss usikkerhet i forhold til begrunnelsen. Kjæremotparten er av den oppfatning at politiets meddelelse til fornærmede om avgjørelsen av straffespørsmålet ikke medfører at ankefristen for det sivilrettslige krav begynner å løpe.
Anken er imidlertid rettidig fremsatt også om en legger til grunn lagmannsrettens vurdering for når fristen skal begynne å løpe, nemlig fra politiets meddelelse av rettsavgjørelsen med grunnlag i påtaleinstruksen §26-3 siste ledd. Med utgangspunkt i at politiets meddelelse var datert 18 juli, ble 19 juli regnet som det absolutt tidligste tidspunkt kjæremotparten kunne ha mottatt politiets meddelelse. Det ble derfor lagt til grunn at anken, for å unngå diskusjon om rettidigheten, måtte avsendes 19 september. Dette ble overholdt.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. X, v/ B, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 4 000,- og for Høyesterett med kr 4 000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder spørsmålet om en anke skal avvises som for sent fremsatt. Det er ikke et videre kjæremål, og utvalget har full kompetanse.
Særskilt anke over avgjørelsen av borgerlige rettskrav i en straffesak går etter tvistemålslovens regler, jf straffeprosessloven §435. Etter tvistemålsloven §360 er ankefristen to måneder, og utgangspunktet for ankefristen er etter domstolloven §147 det tidspunkt da rettsavgjørelsen er lovlig forkynt eller meddelt. Straffeprosessloven stiller imidlertid ikke noe krav om at en straffedom skal forkynnes for den fornærmede selv om hennes borgerlige rettskrav er tatt med i saken. I teorien er det likevel lagt til grunn at dommen bør forkynnes for henne eller hennes advokat hvis hun ikke var til stede ved domsavsigelsen, se Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven side 1003. Påtaleinstruksen fastsetter i §26-3 siste ledd at den fornærmede skal underrettes om domsresultatet.
I vår sak er dommen ikke forkynt for den fornærmede eller hennes advokat, men hun har fått underretning etter påtaleinstruksen §26-3 siste ledd om at "... forholdet er avgjort ved at siktede er frifunnet ved dom". Kjæremålsutvalget mener at ankefristen her tidligst kan løpe fra det tidspunktet da den fornærmede mottok denne underretningen; kjennskap som hennes advokat på annen måte har fått til dommen, kan altså ikke føre til at ankefristen begynner å løpe.
Politiets underretning til den fornærmede er datert 18 juli 1996, og den kan tidligst være kommet frem til henne 19 juli. Utvalget mener - som lagmannsretten - at man må legge til grunn at ankeerklæringen er postlagt 19 september, slik at den er rettidig i forhold til ankefristen på to måneder. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 må etter dette stadfestes.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget mener at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.