HR-1997-152-K - Rt-1997-502
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00152-K - Rt-1997-502 (140-97) |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1997-00028 - Høyesterett HR-1997-00152 K, jnr 84/1997. |
| Parter: | Åsmund og Marie Risnes mot Norgeskreditt AS Stord kommune (Tore Vikhals). |
| Forfatter: | Backer, Coward, Broch |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §3-5, §5-4, Tvistemålsloven (1915) §404, §3-1, §4-3, §5-2 |
Saken gjelder spørsmålet om det vil virke støtende å stadfeste forslag til tvungen gjeldsordning, jf gjeldsordningsloven §5-4 første ledd bokstav a.
Ved Sunnhordland namsretts kjennelse av 14 mai 1996 ble det åpnet gjeldsforhandlinger for ekteparet Åsmund og Marie Risnes i medhold av gjeldsordningsloven §3-1. Deres forslag til frivillig gjeldsordning ble ikke akseptert av kreditorene, og skyldnerne begjærte tvungen gjeldsordning. Ifølge forslaget skal all gjeld slettes etter utløp av en gjeldsordningsperiode på 5 år uten dividende til kreditorene.
Sunnhordland namsrett fant forslaget støtende og avsa 15 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Forslag til tvungen gjeldsordning fra Åsmund og Marie Risnes nektes stadfestelse."
Åsmund og Marie Risnes påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 22 januar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Namsrettens kjennelse stadfestes."
Åsmund og Marie Risnes har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og begjært gjeldsordningen stadfestet i overensstemmelse med forslaget. Det anføres at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved fullstendig å se bort fra den konkrete oppstilling over utgifter til livsopphold som er fremlagt og det faktum at de kjærende parter nå betaler egenandel husleie med kr 4 844 pr måned. Lagmannsretten har heller ikke tatt hensyn til nytt påleggstrekk med kr 2 000 pr måned og reduksjonen i barnetrygd.
For 11 av familiens barn er det avsatt kr 1 053 pr måned i livsopphold, og i henhold til SIFO-modellen tilsvarer dette beløpet hva et barn trenger bare til mat.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Forslag til gjeldsordning stadfestes i samsvar med forslaget.
2. Kjæremotpart tilkjennes sakens omkostninger."
Norgeskreditt AS og Stord kommune har anført at lagmannsrettens kjennelse er korrekt både i begrunnelse og resultat og har vist til denne.
Norgeskreditt AS har nedlagt slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse stadfestes."
Stord kommune har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Etter det foreliggende utkast til tvungen gjeldsordning skal et beløp på kr 58 000 som tidligere er trukket i trygd etter gjeldsordningsloven §3-5 bokstav a, fordeles mellom kreditorene. Ellers skal det ikke betales noe til kreditorene i løpet av gjeldsordningsperioden. Ved utløpet av denne vil gjelden falle bort, jf loven §5-2 annet ledd. For kreditorene er det således ikke noe å hente i gjeldsordningsforslaget. Det er ensidig til fordel for de to debitorer.
Gjeldsordningsloven bygger på at debitor i løpet av gjeldsordningsperioden - normalt fem år - skal leve på en enkel måte og betale sine kreditorer det han makter. Til gjengjeld vil han, som nevnt, være fri for sine forpliktelser ved utløpet av gjeldsordningsperioden. Spørsmålet om hvor meget som debitor kan beholde av sin inntekt i gjeldsordningsperioden reguleres av loven §4-3.
Både namsretten og lagmannsretten har vurdert det slik at de to debitorer kan betale noe i løpet av gjeldsordningsperioden. De har derfor funnet at det vil virke støtende å stadfeste forslaget til gjeldsordning, jf §5-4 første ledd bokstav a.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger noen feilaktig tolking av §4-3 eller §5-4. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve. Spørsmålet i saken er om lagmannsrettens premisser er tilstrekkelige når det gjelder den konklusjon som den har kommet frem til om at debitorene må kunne betale noe til kreditorene i løpet av gjeldsordningsperioden. I likhet med namsretten har lagmannsretten her festet seg ved det trekk i trygdeytelser som allerede er foretatt. Lagmannsretten går også gjennom enkelte av de andre tall som er fremkommet i saken, men det er ikke noen fullstendig behandling av de beregninger som debitorene har fremlagt.
Kjæremålsutvalget er under noe tvil, som knytter seg til de spesielle forhold i den foreliggende sak, kommet til at lagmannsrettens premisser er tilstrekkelige. Det er i adskillig grad skjønnsmessig hvor dypt det er påkrevet å gå inn i debitors beregninger for å komme frem til den i og for seg enkle konklusjon at det må være rom for iallfall en liten betaling til kreditorene. Spørsmålet må vurderes på bakgrunn av at lovens normalordning er at det skal skje en betaling til kreditorene i løpet av gjeldsordningsperioden, og at det som utgangspunkt vil være støtende å stadfeste et gjeldsordningsforslag der en slik betaling mangler, hvis det på noen måte er mulig for debitor å betale.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Det er ikke krevet saksomkostninger.Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.