Hopp til innhold

HR-1997-153-S - Rt-1997-518

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-03-26
Publisert: HR-1997-00153-S - Rt-1997-518 (148-97)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00153 S, jnr 134/1997
Parter:
Forfatter: Gjølstad, Gussgard, Flock
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §174, §184, Straffeloven (1902) §162, §171, §185, §388


A, født xx.xx.1963, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 30 april 1996 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet til 28 mai 1996 med brev- og besøksforbud.

A er tiltalt etter straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd for å ha innført til sammen ca 2 kg heroin til Norge.

Etter flere forlengelser ble varetekten ved Oslo forhørsretts kjennelse av 14 mars 1997 besluttet forlenget til 11 april 1997.

Etter kjæremål fra tiltalte avsa Borgarting lagmannsrett den 21 mars 1997 kjennelse med slik slutning:

"A, født xx.xx.1963, løslates. Politiet kan stille som vilkår at hun undertegner en erklæring om at hun forplikter seg til å møte til hovedforhandling i Oslo, og at hun, hvis det blir aktuelt, samtykker til at norske myndigheter kan kreve henne utlevert til Norge."

Påtalemyndigheten erklærte kjæremål og lagmannsretten har gitt kjæremålet oppsettende virkning.

Påtalemyndigheten har i støtteskriv til kjæremålet gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Hva gjelder saksbehandlingen, anføres at lagmannsretten skulle ha sørget for innhenting av nærmere opplysninger om hvilke konsekvenser en løslatelse vil ha for muligheten til å gjennomføre hovedforhandling mot tiltalte i Norge. Gjennom Justisdepartementet har påtalemyndigheten fått opplyst at nederlandske myndigheter vil stille klare vilkår for en eventuell utlevering, dersom hun i det hele tatt tillates utlevert. De aktuelle vilkårene vil blant annet være at tiltalte skal sone i Nederland, og at man ved straffutmålingen må ta hensyn til straffutmålingsnivået for lignende kriminalitet i Nederland. Lagmannsrettens antakelser om konsekvensene av løslatelse, kan ikke være nok.

Det utgjør også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i sin kjennelse har forutsatt at det i realiteten er snakk om fortsatt varetekt frem til hovedforhandling, og har basert sin forholdsmessighetsvurdering ut fra dette. Kriteriet må være om fortsatt varetekt i inntil 4 uker vil innebære et uforholdsmessig inngrep. Det er dette politiets begjæring gjelder.

Det er også en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å ta i betraktning at tiltalte har avgitt delvis skylderkjennelse. At lagmannsretten har unnlatt å gå nærmere inn på dette i premissene, gjør at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner på dette punkt.

Når det gjelder lovanvendelsen, har lagmannsretten tolket straffeprosessloven §174 for snevert. Det fremgår av forarbeidene til loven, NOU 1980:28, at i rettens vurdering av forholdsmessigheten skal siktelsens art og mistankens styrke spille en vesentlig rolle. Dersom det gjelder alvorlige lovbrudd, må det mer til for å konstatere at inngrepet er uforholdsmessig, og det er relevant å ta i betraktning hvilken straff forholdet kan medføre. Inngrepet må betraktes som mindre uforholdsmessig dersom tiltalte har en lang ubetinget fengselsstraff i vente.

Lagmannsrettens kjennelse etterlater tvil om tiltalens art og mistankens styrke er vektlagt slik som forutsatt i forarbeidene. Uforholdsmessigheten kan også bare ses i lys av de 4 ukene som er begjært.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21 mars 1997 i kjæremålssak LB-1997-00800 M, oppheves."

Tiltaltes forsvarer er kjent med kjæremålserklæringen og støtteskrivet. Forsvareren har pekt på at lagmannsrettens konkrete vurdering av om fengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep ikke kan prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens begrunnelse viser at dens lovanvendelse er riktig, og begrunnelsen for å konstatere uforholdsmessighet må anses for tilstrekkelig.

Det anføres at det var riktig av lagmannsretten å legge til grunn at saken i realiteten dreier seg om fengsling frem til hovedforhandling den 29 september 1997, selv om politiets begjæring i denne omgang var begrenset til 4 uker. Av hensyn til tiltaltes prekære familiesituasjon er det viktig at saken tas opp så snart som mulig. Det er ikke nedlagt noen bestemt påstand.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i saken er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.

Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten skulle ha innhentet nærmere opplysninger om muligheten for å få tiltalte utlevert fra Nederland.

Lagmannsretten har funnet det nærliggende at tiltalte ved løslatelse vil reise til Nederland. Det er videre lagt til grunn at et løfte fra henne om å møte til hovedforhandlingen 29 september 1997 ikke kan tillegges særlig vekt, og at en samtykkeerklæring til utlevering neppe vil ha avgjørende betydning dersom hun senere motsetter seg dette. At utlevering vil skje, anses ikke åpenbart, og en utleveringssak vil uansett ta svært lang tid.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil i denne forbindelse. De opplysninger påtalemyndigheten i kjæremålserklæringen viser til om utleveringsspørsmålet, synes å stemme med lagmannsrettens vurdering. Det er ikke påvist at undersøkelser fra lagmannsrettens side ville ha tilført retten noe av betydning for saken.

Under henvisning til at fortsatt fengsling bare var begjært for 4 uker, har påtalemyndigheten videre anført at det var uriktig av lagmannsretten å vurdere spørsmålet om uforholdsmessighet - straffeprosessloven §184 annet ledd, jf §174 første ledd - ut fra en formodning om at en tok sikte på fengsling frem til hovedforhandling.

Lagmannsretten har om dette uttalt:

"Selv om forhørsretten nå bare har tatt politiets begjæring til følge for fire nye uker, tyder alt på at politiet vil søke å holde henne i varetekt fram til hovedforhandlingen. I så fall vil det dreie seg om en meget lang varetektsperiode, minst 17 måneder. Etter lagmannsrettens syn må det under disse omstendigheter legges betydelig vekt på at varetektsoppholdet utgjør en spesielt stor belastning for denne tiltalte på grunn av familiesituasjonen."

Den utholdte varetektsfengsling og den forlengelse som er krevd, må være utgangspunktet for en vurdering av uforholdsmessighetskriteriet i relasjon til lengden av varetektsfengslingen. Men når fengsling av en utlending begrunnes med unndragelsesfare og hovedforhandlingen ligger noen måneder frem i tid, må det etter kjæremålsutvalgets mening være riktig som lagmannsretten her har gjort, å trekke inn i vurderingen om det i realiteten dreier seg om fengsling frem til hovedforhandling.

Når det derimot gjelder selve vurderingen av spørsmålet om uforholdsmessighet, finner kjæremålsutvalget at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er noe knappe for prøving av om retten har lagt en riktig forståelse av bestemmelsen til grunn.

Tiltale i saken er tatt ut etter straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd for innførsel av ca 2 kg heroin. Tredje ledd fastsetter en minimumsstraff på 3 år, med 15 år som ordinær maksimumsgrense. Tiltalte har erkjent innførsel av ca 1 kg "narkotika". Hun er utenlandsk statsborger, bosatt i utlandet, unndragelsesfare er funnet bevist, og det er usikkert om hun vil bli utlevert mot sin vilje. Hennes løfte om å møte til hovedforhandling tillegger lagmannsretten liten vekt. I realiteten tilsier dette at muligheten for at tiltalte vil få sin sak pådømt i Norge dersom hun løslates, må anses som meget usikker.

Under slike omstendigheter skal det svært meget til for at fortsatt fengsling kan anses uforholdsmessig. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har gitt en fyldestgjørende redegjørelse for at slike omstendigheter foreligger. Det er uklart om lengden av den fengselsstraff tiltalte må påregne dersom hun blir dømt, betydningen av at det foreligger en delvis erkjennelse, og hennes åpenbare interesse i å unndra seg straffen, er vektlagt i tilstrekkelig grad i den avsluttende vurdering som lagmannsretten har foretatt. Kjæremålsutvalget finner derfor at kjennelsen må bli å oppheve.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.