HR-1997-162-S - Rt-1997-678
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-09 |
| Publisert: | HR-1997-00162-S - Rt-1997-678 (171-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-00909 M - Høyesterett HR-1997-00162 S, jnr 148/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §174, §171, §184, §185, §388, EMK (1999) |
A, født xx.xx.1963, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 30 april 1996 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet til 28 mai 1996 med brev- og besøksforbud.
A er tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd.
Etter flere forlengelser, ble varetekten ved Oslo forhørsretts kjennelse av 14 mars 1997, besluttet forlenget til 11 april 1997.
Etter kjæremål fra tiltalte avsa Borgarting lagmannsrett enstemmig kjennelse den 21 mars 1997 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1963, løslates. Politiet kan stille som vilkår at hun undertegner en erklæring om at hun forplikter seg til å møte til hovedforhandling i Oslo, og at hun, hvis det skulle bli aktuelt, samtykker til at norske myndigheter kan kreve henne utlevert til Norge."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen den 21 mars 1997 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Borgarting lagmannsrett ga samme dato kjæremålet oppsettende virkning.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 26 mars 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Etter retur av saksdokumentene den 3 april 1997, avsa Borgarting lagmannsrett under dissens den 7 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1963, løslates."
Påtalemyndigheten har den 7 april 1997 påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Borgarting lagmannsrett har samme dato gitt kjæremålet oppsettende virkning. I støtteskriv av 8 mars 1997 har påtalemyndigheten i det vesentlige anført:
Den norm flertallet i lagmannsretten har lagt til grunn i sin forståelse av straffeprosessloven §174, er for mild. Tiltale i saken er tatt ut etter straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd, idet A er tiltalt for innførsel av i alt 2 kilo heroin til Norge. Slike lovbrudd av særlig samfunnsskadelig art har påtalemyndigheten en særlig plikt til å håndheve. Tilgjengeligheten av dette stoffet er stor og utgjør et betydelig samfunnsproblem i Norges større byer. Befatning med slike mengder som i foreliggende sak, straffes derfor meget strengt etter norsk rettspraksis.
I kjæremålsutvalgets kjennelse av 26 mars 1997 ble det uttalt at i og med at tiltalte har erkjent innførsel av ca 1 kilo narkotika, at hun er utenlandsk statsborger og bosatt i utlandet, at undragelsesfaren anses for bevist, samt at det er usikkert om tiltalte vil bli utlevert mot sin vilje, skal det svært meget til for at fortsatt fengsling skal anses uforholdsmessig. Lagmannsrettens flertall har derfor lagt for liten vekt på sakens alvor og omfang, den forventede straff, den delvise erkjennelsen, den åpenbare unndragelsesfaren og muligheten for å få saken pådømt i Norge. Etter forarbeidene til straffeprosessloven skal da også siktelsens art og mistankens styrke ha vesentlig vekt.
Det er en betydelig forskjell i straffutmålingsnivået mellom Norge og Nederland. En løslatelse vil derfor kunne få den følge at tiltalte i det lengste vil vegre seg i mot å komme frivillig tilbake til Norge. En eventuell overføring av straffeforfølgningen mot tiltalte til Nederland, er imidlertid forbundet med store betenkeligheter. Narkotikakurerer vil ved en slik ordning kunne få en betydelig mildere straff enn om pådømmelsen skjedde i Norge. Dessuten vil en slik oppdeling av saken få uanede konsekvenser for avviklingen av saken i Norge, dersom det er flere tiltalte i samme sak.
De ovennevnte problemstillinger, er ikke tilstrekkelig drøftet av flertallet. Det synes som det er problemet med ett av tiltaltes barn som har vært avgjørende for flertallets avgjørelse. Hensynet til barna kan imidlertid ikke være avgjørende i en så alvorlig sak som denne. FN's konvensjon om barns rettigheter eller EMK, kan heller ikke anses å gi argumenter for en annen vurdering.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 7 april 1997 i kjæremålssak 97-909 M, oppheves."
Forsvarer er kjent med påtalemyndighetens kjæremål og støtteskriv. Fra denne siden er det i det vesentlige anført:
Etter den meget grundige behandlingen saken nå har fått, kan det ikke være noe tvil om at lagmannsretten har drøftet alle sider vedrørende spørsmålet om fortsatt fengsling i nærværende sak innebærer et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten har i sin kjennelse tatt hensyn til de føringer som Høyesteretts kjæremålsutvalg ga i sin kjennelse av 26 mars 1997.
Det ligger utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse å overprøve lagmannsrettens konkrete vurdering, jf straffeprosessloven §388, nr 2. Det er bare den generelle prinsipielle forståelse av loven som kan prøves. Når lovgiver har brukt et skjønnsmessig begrep som uforholdsmessig inngrep, er det forutsetningen at det skal være opp til dommernes skjønn på basis av fakta som foreligger i saken, å ta stilling.
Det er mottatt et brev fra sykehuset der tiltaltes 5-årige datter ligger. Det forstås at brevet beskriver en viss bedring i datterens situasjon, men at det fremdeles er usikkert om hun vil overleve. Det skal videre være understreket barnets meget sterke behov for å straks se sin mor. Det må anses helt på det rene at morens nærvær vil kunne ha en helt avgjørende effekt for datterens videre sykdomsutvikling.
Denne saken må anses som helt spesiell og en løslatelse av tiltalte vil ikke kunne anses å ha noen signaleffekt eller å få noen betydning for den strenge praksis som har vært ført på området.
Det er viktig å få en avgjørelse i saken så snart som mulig. Den usikkerhet tiltalte har vært utsatt for i forbindelse med sakens gang mellom de ulike rettsinstanser, er en betydelig tilleggsbelastning.
Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet avvises."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Ved vurderingen av om fortsatt varetektsfengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep har lagmannsretten ved den nye behandling av saken tatt utgangspunkt i at det må legges betydelig vekt på lengden av den fengselsstraff tiltalte må påregne dersom hun blir dømt, på at det foreligger delvis erkjennelse og på hennes åpenbare interesse i å unndra seg straffen. Det er vist til utvalgets uttalelse i kjennelsen av 26 mars 1997 om at det under slike forhold skal svært meget til for at fortsatt fengsling kan anses uforholdsmessig.
Ved den konkrete vurdering og avveining av de forskjellige hensyn har lagmannsretten blant annet sitert fra nye legeuttalelser både om tiltaltes psykiske problemer og om tilstanden til hennes datter som er innlagt på sykehus i Nederland. Det gis uttrykk for at det i en sak som den foreliggende vanskelig kan komme på tale å løslate en siktet alene på grunn av vedkommendes psykiske problemer.
Flertallet i lagmannsretten har pekt på at det som stiller denne saken i en særstilling er hensynet til tiltaltes familie. Det er redegjort nærmere for dette og for øvrig foretatt en gjennomgåelse av de forskjellige elementer i forholdsmessighetsvurderingen. Flertallet konkluderer slik:
"Etter flertallets mening foreligger det en situasjon for tiltaltes tre mindreårige barn i Nederland, særlig for tiltaltes 4 år gamle datter, som flertallet må legge til grunn er akutt og alvorlig syk, som setter denne saken i en klar særstilling. Etter en helhetlig vurdering av sakens side finner flertallet at de samlede hensyn som taler for løslatelse av en slik betydelig styrke at fortsatt varetektsfengsling må anses som et uforholdsmessig inngrep.
Det er all grunn til å tro at tiltalte frykter for at datteren skal dø, en frykt som ikke kan anses ubegrunnet, selv om rapportene fra Nederland ikke direkte tyder på dette.
Det er tvilsomt om en erklæring om at hun forplikter seg til å møte til hovedforhandlingen, eventuelt en erklæring om at hun ikke vil motsette seg en eventuell begjæring om utlevering fra Nederland, vil ha noen betydning for sakens videre forløp. Politiet må likevel kunne kreve slike erklæringer fra tiltalte som vilkår for løslatelse dersom dette anses ønskelig, ettersom flertallet forstår det slik at tiltalte er villig til å avgi slike erklæringer."
Det rettslige utgangspunkt lagmannsretten har tatt ved den konkrete vurdering av om fortsatt varetektsfengsel i dette tilfellet innebærer et uforholdsmessig inngrep er riktig. Utvalget finner ikke at det er forhold ved flertallets begrunnelse for øvrig som kan indikere at avgjørelsen er bygget på uriktig forståelse av uforholdsmessighetskriteriet i straffeprosessloven §174. Bevisvurderingen og flertallets konkrete lovanvendelse kan utvalget på grunn av den begrensede kompetanse ikke overprøve.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.