HR-1997-164-S - Rt-1997-682
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-10 |
| Publisert: | HR-1997-00164-S - Rt-1997-682 (172-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Rettergangsbot |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00164 S, jnr 137/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §205, §215 |
A hadde ved påtegning 5 februar 1997 vedtatt forkynnelse av vitnestevning i sak 96-869 M med oppmøte ved Hålogaland lagmannsrett i Tromsø 11 mars 1997. Han møtte ikke og tok heller ikke kontakt med retten. Lagmannsretten avsa 12 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1947, ilegges bot stor 2 500 -totusenfemhundre- kroner til fordel for statskassen for overtredelse av domstolloven §205 første ledd, subsidiært fengsel i 5 - fem - dager."
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og vurdering av vilkårene for rettergangsstraff. I kjæremålet heter det blant annet:
"Jeg er ikke uenig i at jeg objektivt har overtrådt min plikt som vitne til å møte til tid og sted som jeg var innkalt til.
Det har imidlertid ikke vært i mitt forsett å ikke møte. Det var en ren forglemmelse. Jeg erkjenner at jeg nok har vært uaktsom og kanskje også grovt uaktsom. Men det var ikke meningen ikke å møte.
Årsaken til at mitt møte i Tromsø ikke fant sted var et uheldig sammentreff av omstendigheter. . . .
Lagmannsretten har ikke vurdert straffverdigheten av å ilegge rettergangsstraffen, og kjennelsen kreves opphevet. Loven bestemmer at straff kan ilegges, men det må foretas en vurdering av straffverdigheten. Det må da tas hensyn til at jeg hadde tilskrevet Økokrim, og oversendt en kopi til lagmannsretten. Lagmannsretten kunne straks ha funnet ut at jeg ikke hadde noe å forklare ved å rette et spørsmål om det til Økokrim. Dette er feil saksbehandling.
Subsidiært har lagmannsretten stillet for små krav til de subjektive vilkår for rettergangsstraffen.
Jeg påstår derfor at kjennelsen oppheves, subsidiært at jeg frifinnes."
Selv om det ikke ble begjært omgjøring i medhold av domstolloven §215 annet ledd, fant lagmannsretten det riktig å behandle spørsmålet om omgjøring av eget tiltak og avsa 24 mars 1997 beslutning med slik slutning:
"Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12 03 97 omgjøres ikke."
Det heter i lagmannsrettens beslutning:
"Lagmannsretten fant det graverende at adv A unnlot å møte som vitne uten gyldig forfall, og ga ham rettergangsbot i medhold av domstolloven §205 første ledd. Unnlatelsens grovhet ble særlig sett i sammenheng med og på bakgrunn av problemer med hans og hans sekretærs vitneprov for herredsretten, samt deres vegring forut for lagmannsrettens behandling. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til rettsboka fra herredsretten samt Egenrapport av 12 03 97 med vedlegg av spesialrådgiver B.
Lagmannsretten hadde mistanke om at det ville kunne oppstå vanskeligheter med å få Cs vitneprov. Avhengig av om hun møtte og avga forklaring, og hva hun eventuelt forklarte, ville adv
As vitneprov kunne være viktig. To av sakens sentrale dokumentbevis er påført adv As stempel og Cs underskrift, henholdsvis betegnet som "sekr " og "Office manager". Da C ikke møtte som forutsatt, var det desto viktigere for lagmannsretten å høre vitneprov fra adv A.
Ved hjelp av Narvik politikammer fikk lagmannsretten på 8 rettsdag vitneforklaring pr telefon fra C. Av dette framgikk blant annet at hun under etterforskningen mot tiltalte, etter å ha blitt forevist dokumenter av adv A, og på dennes oppfordring, ba om et nytt politiavhør etter først ha avgitt en forklaring hos politiet. Med bakgrunn i de øvrige opplysninger som framkom i vitneforklaringen, fant en å frafalle å høre adv A ved telefonavhør."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at vilkårene for rettergangsstraff etter domstolloven §205 er til stede. Uaktsomhet er tilstrekkelig, jf Rt-1987-679. Det nærmere grunnlag for bøteleggelsen har lagmannsretten redegjort for i beslutningen av 24 mars 1997. Utvalget kan ikke se at den kjærende parts innsigelser mot lagmannsrettens saksbehandling og vurdering av spørsmålet om ileggelse av rettergangsstraff kan føre frem. Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.