HR-1997-169-S - Rt-1997-689
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-14 |
| Publisert: | HR-1997-00169-S - Rt-1997-689 (176-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptagelse, Løgndetektortest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00169 S, jnr 100/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §392, Straffeloven (1902) §207, §391, §92, Straffeprosessloven (1981) |
Saken gjelder begjæring om gjenopptagelse av straffesak.
A, født xx.xx.1928, ble ved Agder lagmannsretts kjennelse av 11 oktober 1996 nektet gjenopptakelse av Agder lagmannsretts dom av 15 februar 1989. I lagmannsretten ble A dømt for overtredelse av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, jf straffeloven §207 2. straffalternativ. Han ble også dømt til å betale kr 30 000,- til fornærmede. A påanket lagmannsrettens dom, men anken ble nektet fremmet for Høyesterett.
Den 11 april 1990 begjærte A saken gjenopptatt og Agder lagmannsrett avsa den 9 november 1990 kjennelse for at gjenopptakelse ikke ble tillatt.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 11 oktober 1996. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har funnet at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd, jf første ledd, ikke er til stede. Ut fra Høyesteretts kjennelse av 5 september 1996 i annen sak, har lagmannsretten funnet at foretatt polygraftest heller ikke kan tillegges vekt ved vurderingen i denne sak. Det vises imidlertid til at professor Anders Bratholm, etter å ha fått oversendt Høyesteretts kjennelse av 5 september 1996, i brev datert den 9 november 1996 til A, blant annet har skrevet:
"Det kan hevdes at selv om polygraftester ikke kan brukes generelt som bevis i straffesaker, bør det kunne brukes i gjenopptagelsessaker. Subsidiært kan det hevdes at det samlet sett er så meget som taler for at du er uskyldig dømt at vilkårene i straffeprosessloven paragraf 392 annet ledd er oppfylt. At din datter så sterkt motsetter seg å bli testet, er et moment i denne saken som taler til din fordel, selv om utfallet av selve testen ikke kan tillegges vekt."
Ved innsyn i sakens dokumenter på Sandefjord politikammer den 6 november 1996, ble det ikke funnet noen notater eller uttalelser fra Tønsberg Psykiatriske Senter som skulle vært tilgjengelig under rettssaken i 1989. Rapport om fornærmedes dysleksi/skrive- og lesevansker var heller ikke kjent for retten. Alternative årsaker til fornærmedes vansker var således ikke kjent under rettssaken.
Det er påtalemyndighetens oppgave å få frem hva som faktisk er skjedd. Dersom det på noe tidspunkt fremkommer opplysninger som reiser tvil om tiltalens riktighet, er det påtalemyndighetens plikt å sørge for å unngå en uriktig domfellelse, eventuelt for at saken blir gjenopptatt.
A anmoder derfor kjæremålsutvalget om å oppheve lagmannsrettens kjennelse, slik at straffeprosessloven §392 annet ledd kan anvendes for å få saken gjenopptatt.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Spørsmålet om gjenopptagelse på grunnlag av anførte nye omstendigheter og bevis ble prøvd av Agder lagmannsrett 9 november 1990, hvor det ble avsagt kjennelse om at saken ikke tillates gjenopptatt. Lagmannsretten har i kjennelse 11 oktober 1996 vurdert As nye gjenopptagelsesbegjæring. Lagmannsretten fant at det ikke forelå noe nytt i forhold til bestemmelsen i straffeprosessloven §391 nr 3 og at heller ikke vilkårene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd, jf første ledd var til stede. Etter sistnevnte bestemmelse kan gjenopptagelse besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at skyldspørsmålet blir prøvd på ny.
Kjæremålet til Høyesterett gjelder anvendelsen av straffeprosessloven §392 annet ledd jf første ledd. Det er særlig vist til avholdt løgndetektortest - polygraftest - og det forhold at fornærmede ikke har villet la seg undergi slik test.
Spørsmålet om troverdighetsvurdering basert på polygraftest kan brukes som bevis i straffesak er behandlet av Høyesterett i kjennelse i Rt-1996-1114. Høyesterett fant at slikt bevis ikke kan tillates ført. Førstvoterende oppsummerer sitt syn slik:
"Å åpne for polygraftester som bevis, vil i realiteten være å innføre et kvalitativt sett helt nytt og særegent bevismiddel - et bevismiddel basert på undersøkelser som etter sitt formål innebærer en invadering av personligheten hos testpersonen, noe som klart vil kunne føles krenkende. Sterke personvernhensyn tilsier at det ikke åpnes for slik bevisførsel. Disse hensynene må, når de ses sammen med straffeprosessloven §92 annet ledd 2. punktum og forarbeidene til bestemmelsen, være avgjørende for at slike bevis ikke tillates ført."
Utvalget gjengir videre fra premissene:
"Nå har A gjort gjeldende at i situasjoner som i nærværende sak, hvor det er siktede som har foranlediget testen og ønsker den framlagt, kan personvernhensyn ikke tillegges vekt. Her har siktede nettopp tilkjennegitt - anføres det - at det betyr mer for ham å kunne føre et slikt bevis enn å spare seg for den belastning testingen vil kunne innebære. Slik jeg ser det, kan en slik betraktning nok være korrekt i en situasjon hvor polygraftester er et nytt bevismiddel, og siktede står overfor et fullstendig fritt valg med hensyn til om han skal la seg teste eller ikke. Men betraktningen er for snever når de reelle hensyn skal avveies. De reelle hensyn må vurderes i lys av situasjonen slik den vil være om polygraftester tillates og er tatt i bruk som bevismiddel. Straffeprosesslovkomiteen er inne på dette når den uttaler:
"Skulle det bli alminnelig å bruke et slikt middel under etterforskning, kan den som nekter å medvirke komme i en vanskelig stilling."
Direkte tar nok dette sikte på at det er påtalemyndigheten som ønsker testen utført, men helt generelt må det antas at dersom bruk av polygraftester tillates, vil det kunne innebære et sterkt press på en siktet til å la seg teste hva enten spørsmålet om slik testing reises av politi/påtalemyndighet eller ikke.
Åpnes det for polygraftester av siktede som bevismiddel, vil man vanskelig kunne nekte beviset hvor det er et vitne, f. eks en fornærmet i en sedelighetssak, som ønsker å framlegge polygraftest av seg. At en fornærmet i en slik sak vil kunne føle seg presset til å la seg teste, hvor vedkommendes troverdighet vil kunne stå på spill, står for meg som innlysende. I det hele, presset til å la seg teste med polygraf vil i mange tilfeller måtte kunne bli betydelig."
Polygraftesten vil etter dette ikke kunne benyttes som bevis i en gjenopptagelsessak. Utvalget er enig med lagmannsretten i at den utførte test da ikke i seg selv kan tillegges vekt ved vurderingen etter straffeprosessloven §392 annet ledd. Etter utvalgets syn må det videre anses forståelig at en fornærmet vegrer seg mot å la seg teste på denne måten. Fornærmedes holdning i dette tilfellet kan således ikke ha noen betydning ved vurderingen av spørsmålet om gjenopptagelse skal tillates.
Når det gjelder det som er anført om andre årsaker til fornærmedes problemer, fremgår det av lagmannsrettens dom av 15 februar 1989 at det var bevisførsel om fornærmedes personlige forhold i årene før det forhold som domfellelsen bygger på. Således er blant annet pekt på at fornærmede i flere år forut hadde hatt visse psykiske problemer.
Samlet sett finner utvalget - som lagmannsretten - at de forholdsvis strenge vilkårene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd, jf første ledd, ikke er oppfylt i dette tilfellet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.