HR-1997-17-A - Rt-1997-422
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-20 |
| Publisert: | HR-1997-00017-A - Rt-1997-422 (106-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Familierett, Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00017 A, jnr 103/1996. |
| Parter: | A (Advokat Ole Jakob Bae) mot B (Advokat Jan R Flygansvær - til prøve). |
| Forfatter: | Aarbakke, Bugge, Skåre, Gussgard, Smith |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §412, Plenumsloven (1926) §6, Barneloven (1981) §17, §407, §408, §413, §4 |
Dommer Aarbakke: Saken gjelder gjenopptakelse av farskapssak.
Ved Gulating lagmannsretts dom 30 mai 1969 ble A frifunnet for påstand om å være far til B, nå B, født xx.xx.1966.
Ved begjæring 21 juni 1994 til Gulating lagmannsrett har B begjært farskapssaken gjenopptatt i forhold til A. Som grunnlag for begjæringen er anført at konklusjonene i den blodtypeundersøkelse som ble foretatt etter Gmsystemet i 1968 forut for farskapssaken er feilaktige, at andre sider av lagmannsrettens bevisbedømmelse er beheftet med feil, og at en DNA-analyse vil vise entydig om saksøkte er saksøkerens far eller ikke.
A har ikke gitt samtykke til nødvendig blodprøve. Lagmannsretten har derfor begrenset saksbehandlingen til spørsmålet om A skulle gis pålegg om å delta i en DNA-analyse. Den 8 februar 1996 traff forberedende dommer i lagmannsretten beslutning om at A skulle delta i en DNAanalyse, ved å avgi blodprøve. I begrunnelsen heter det blant annet:
"Lagmannsretten forstår dok. 10 slik at det kan legges til grunn at C er villig til å gi ny blodprøve i saken uavhengig av om hun formelt er gjort til part eller ikke, og retten beslutter etter dette at B, A samt C skal pålegges å gi blodprøver for DNA-analyse, jfr. tvistemålsloven §412 annet ledd 2. alternativ."
A har påkjært beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 11 april 1996 besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, etter reglene i lov 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd. Høyesterettsjustitiarius bestemte 15 april 1996 at partsforhandling i saken skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. I medhold av høyesterettsloven §6 tredje ledd jf §4 fjerde ledd har forberedende dommer i Høyesterett bestemt at det skulle oppnevnes prosessfullmektiger for partene. - Høyesterett har behandlet saken sammen med kjæremålssak jnr 407/1995.
Den kjærende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsrettens saksbehandling er beheftet med flere feil. Saksøkerens mor, C, er ikke gjort til part i gjenopptakelsessaken. Spørsmålet om gjenopptakelsessak skal fremmes, er ikke behandlet av lagmannsretten. Beslutning om at det skulle tas blodprøve kunne da ikke treffes av forberedende dommer. Begjæringen om gjenopptakelse er fremsatt for sent. Det er ikke adgang til å beslutte blodprøvetaking og deltakelse i DNA-analyse med mindre vilkårene for å fremme gjenopptakelsessak etter tvistemålsloven §412 første ledd er oppfylt.
Disse vilkårene er ikke oppfylt, slik at begjæringen om gjenopptakelse må forkastes uten forhandling. Det er ikke fremlagt nye kjensgjerninger eller nye beviser som åpenbart måtte ha ført til en annen avgjørelse i 1969. Metoden med DNA-analyse er ikke en ny kjensgjerning eller et nytt bevis, og en mulighet for at nye beviser kan fremskaffes ved en DNA-analyse er ikke tilstrekkelig.
Betydningen av DNA-analyse som bevismiddel i forbindelse med gjenopptakelse av gamle farskapssaker reiser for øvrig kompliserte og vanskelige spørsmål, og en gjenopptakelse kan ha uoversiktlige og vidtrekkende konsekvenser. Spørsmålene omkring bruk av DNA-analyse i saker om gjenopptakelse av farskapssaker bør overlates til utredning hos de lovgivende myndigheter, slik at de kryssende lovgivningspolitiske hensyn kan kartlegges og avveies i en videre sammenheng.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning om å pålegge blodprøvetaking oppheves.
2. Begjæringen om gjenopptagelse forkastes."
Kjæremotparten, B, har i det vesentlige anført:
Forberedende dommers beslutning om at det skal tas blodprøve av den kjærende part med sikte på DNA-analyse, er hjemlet i tvistemålsloven §412 annet ledd.
Vilkårene for å fremme gjenopptakelsessak er til stede. Begjæringen er fremsatt i tide, og metoden med DNA-analyse sammenholdt med de beviser som forelå da lagmannsretten avsa dom 30 mai 1969, gir tilstrekkelig grunnlag for å fremme saken. I farskapssaker som denne må vilkårene for gjenopptakelse praktiseres på en liberal måte, slik at allerede de svakheter som hefter ved de blodtypeundersøkelser som ble benyttet i 1969, og som er påpekt i et brev fra Rettsmedisinsk institutt, er tilstrekkelige til å begrunne gjenopptakelse. Hertil kommer at metoden med DNA-analyse har revolusjonert mulighetene for å påvise farskap. Dette må i seg selv være avgjørende i en sak som denne hvor en person søker å finne sin biologiske far.
De problemer med ny farskapssak så lenge etter som er påberopt av den kjærende part, gir ikke grunnlag for å henvise spørsmålene omkring bruk av DNA-analyse til vurdering av lovgiver. Antallet personer som ikke har fått fastslått farskap for sin biologiske far, er ikke kjent, men det er trolig lite. I den foreliggende sak er de påpekte problemer iallfall uten betydning, blant annet fordi A fortsatt er ugift og ikke har andre etterkommere. Myndighetene har for øvrig vurdert de overordnede prinsippene for å fastslå farskap ved å ratifisere FN's barnekonvensjon, hvis art 7 nr 1 gir barn en sterk rett til å kjenne sine foreldre.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesterett har full kompetanse i denne saken, og jeg er kommet til at lagmannsrettens beslutning må oppheves, idet den er beheftet med flere saksbehandlingsfeil.
For opphevelse av beslutningen er det tilstrekkelig å fastslå at begjæringen om gjenopptakelse ikke har vært behandlet etter tvistemålsloven §412 første ledd av lagmannsretten satt med tre dommere. Før lagmannsretten i medhold av §412 første ledd har avgjort at vilkårene for å fremme gjenopptakelsessaken til forhandling foreligger, kan forberedende dommer ikke lovlig beslutte blodprøvetaking ved bevisopptak etter §412 annet ledd, jf §413 tredje ledd.
Jeg bemerker ellers at saksøkerens mor, C, er lovbestemt part i farskapssaken etter barneloven 8 april 1981 nr 7 §17 første ledd. Det er derfor en feil at hun ikke fra første stund er gitt prosessuell stilling som part. Mors partsstilling er i dette tilfelle ikke knyttet til at vilkårene for å fremme en gjenopptakelsessak etter begjæring fra henne foreligger. Spørsmålet om oppreisning for mors eventuelle oversittelse av fristene etter tvistemålsloven §407 annet ledd og §408 første ledd er derfor ikke aktuelt.
Om vilkårene for å fremme gjenopptakelsessaken til forhandling nevner jeg ellers at lagmannsretten må vurdere om begjæringen er for sent fremsatt, jf tvistemålsloven §407 annet ledd og §408 første ledd. I denne sammenhengen peker jeg på at i flere rettsavgjørelser er det lagt til grunn at kunnskap om metoden med DNA-analyse ikke er en slik omstendighet som starter tremånedersfristen etter §408 første ledd. Det er først analyseresultatet i det enkelte tilfelle som er blitt tillagt denne betydning, jf Rt-1994-1468 og Rt-1996-104. Jeg viser også til førstvoterendes uttalelser om fristreglene i kjæremålssak jnr 407/1995.
Lagmannsretten må også ta standpunkt til om de omstendigheter som er påberopt er åpenbart utilstrekkelige til at domsresultatet må bli et annet enn i 1969, slik at begjæringen om gjenopptakelse i tilfelle må forkastes uten forhandling, jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum, jf §413 første ledd. I denne sammenhengen peker jeg på følgende:
Lagmannsrettsdommen 30 mai 1969 bygger på flere bevismomenter. De sentrale er likevel analyser av blodprøver, foretatt at rettsmedisinsk sakkyndige. De to siste analysene hadde den konklusjon - slik lagmannsretten gjengir denne - at "etter Gmsystemet var resultatet at A sin farskap ikkje kunne sameinast med 2. arveregelen i dette systemet". Den sakkyndige, prosektor Trond Reinskou, hadde tatt et forbehold:
"Etter mitt skjønn må en slik utelukkelseskonklusjon tas med et visst forbehold, da Gmtypebestemmelse delvis beror på kvantitativ vurdering av serumproteiner. Sikkerheten av konklusjonen på vedlagte skjema kan ikke ansees å være fullt så høy som en slik konklusjon på basis av de vanlige anvendte blodtypesystemer."
Forbeholdet ble senere presisert slik at "sikkerheten for en farskapsutelukkelse som den foreliggende er større enn 95%". Disse konklusjoner fikk tilslutning fra professor Jon Lundevall.
I en uttalelse i saken 6 juni 1994 fra Rettsmedisinsk institutt heter det blant annet:
"I tiden etter at Reinskou og Lundevall avga sine sakkyndige erklæringer har man fått ny kunnskap som gjør at en typekonstellasjon tilsvarende den som ble observert i Gmsystemet i denne saken, ikke lenger kan betegnes som en farskapsutelukkelse.
Fram til 1970 anså man arveegenskapene a og b i Gmsystemet som alternative egenskaper, dvs at man arvet enten a eller b fra hver av sine foreldre. Dersom man fant bare a (som hos A) eller bare b (som hos B) antok man derfor at disse henholdsvis hadde egenskapen a og b i "dobbel dose" (fra begge foreldre). En slik typekonstellasjon hos barn og utlagt far, anså man derfor å stride mot 2. arveregel, og man kalte det utelukkelse.
I løpet av 70-årene ble man klar over at denne genetiske modellen for Gmsystemet ikke var korrekt: a og b er ikke alternativer, noen ganger kan man arve både a og b fra sin far (eller mor) noen ganger hverken a eller b. Et individ som er a, slik som A kan altså få et barn som er b, slik som B. Vel nok er det bare en liten andel av slike fedre som får slike barn, men det forekommer. En slik konstellasjon kan til en viss grad sies å tale mot farskap, men den utelukker det ikke.
Når dette er sagt, må det også sies at de sakkyndige, ikke minst i Reinskous svarbrev av 4. april 1968, i sin vurdering av sikkerheten ved "utelukkelsen" i realiteten har tatt høyde for at Gmsystemet evt kan ha en annen arvegang enn den man dengang antok.
Det som i ettertid er blitt avklart hva gjelder Gmtypesystemet, er derfor først og fremst at betegnelsen utelukkelse av farskap ikke lenger ville blitt anvendt ved den aktuelle typekonstellasjonen."
Allerede det nevnte taler etter min mening med atskillig vekt mot å anse det foreliggende bevismateriale åpenbart utilstrekkelig til at en ny avgjørelse må få et annet resultat enn lagmannsrettsdommen fra 1969. I samme retning, og i sterkere grad, trekker den mulighet for avklaring som ligger i metoden med DNA-analyse, og som må anses som en del av bevissituasjonen. Jeg viser for så vidt til førstvoterendes uttalelser i kjæremålssak jnr 407/1995.
Det er ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens beslutning oppheves.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, idet jeg dog viser til mitt dissenterende votum i kjæremålssak jnr 407/1995.
Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog slik at jeg viser til mitt votum i kjæremålssak jnr 407/1995.
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Smith: Likeså.