HR-1997-174-S - Rt-1997-691
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-17 |
| Publisert: | HR-1997-00174-S - Rt-1997-691 (177-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Ransaking, Beslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00174 S, jnr 155/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §275, §276, Straffeprosessloven (1981) §388, §52 |
A og B ble av Arendal politikammer den 11 desember 1996 foreløpig siktet for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd, jf §276, ved å ha overført beløp tilhørende X AS i Arendal til ulike mottakere.
Den 20 desember 1996 avsa Vest-Telemark forhørsrett beslutning med slik slutning:
"1. Politiets begjæring om ransaking i B, født xx.xx.1947 og As født xx.xx.1945, bopel, fritidsbolig og kontorer samt eventuelle bankbokser tas til følge.
2. Forhørsretten samtykker i at det tas beslag i all dokumentasjon om B og As konti, bankbokser og kundeforhold for øvrig som måtte finnes i norske banker i perioden fra 1.1.1989 og frem til dags dato."
A og B brakte spørsmålet om opprettholdelse av beslaget inn for forhørsretten som etter muntlige forhandlinger den 28 februar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Beslag foretatt i anledning etterforskningen av straffesak 7776/96 mot B og A opprettholdes."
A påkjærte kjennelse til Agder lagmannsrett som 19 mars 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelsen.
Lagmannsretten har unnlatt å drøfte nærmere spørsmålet om hvorvidt det man finner sannsynliggjort at de siktede har gjort, virkelig rammes av bestemmelsen om grovt utroskap i straffeloven §275 og §276, og om det i så fall foreligger vinnings hensikt eller skadehensikt. Det må kunne stilles det minimumskrav til begrunnelse at det fremgår av kjennelsen hvilken rettsanvendelse avgjørelsen bygger på, jf straffeprosessloven §52.
B var eneaksjonær og A hennes samboer og den aktive aktør i X AS. Han må kunne identifiseres med henne og selskapet. Uansett lovligheten/forsvarligheten av de råd de har fått fra C om forvaltning av provisjonsinntektene til Tyrkia - via Levanten i Gibraltar, har de kun handlet i tråd med selskapets interesser. Det fremgår ikke at noen har tapt på de disposisjoner som selskapet har foretatt. I det året siktelsen gjelder, hadde selskapet en omsetning på ca 25 mill kr og dekket alle sine forpliktelser fullt ut. Det foreligger revidert regnskap, og det er ikke sannsynliggjort at det foreligger skatteunndragelse som motivasjon for de disposisjoner de siktede har foretatt.
Det må anses som meget tvilsomt om en gjerningsmann kan dømmes for utroskap mot et selskap han selv har den dominerende eierinteresse i. Dommen i Rt-1994-1002 gjelder et annet forhold enn her idet gjerningsmannen der hadde tatt ut penger til seg selv. I nærværende sak har de siktede handlet i selskapets interesse og helt ut i samsvar med de råd C ga for å få provisjonsbetalingene utført i lovlige former. En eventuell usikkerhet eller tvil omkring disse spørsmål bør tolkes i favør av de siktede slik at det ikke benyttes tvangsmidler mot dem, fordi dette medfører en urimelig kriminalisering på forhånd.
Det bes om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten har vist til tidligere uttalelser i saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Vest-Telemark forhørsretts kjennelse av 28 februar 1997 om fortsatt beslag ble påkjært til Agder lagmannsrett av A. Det fremgår ikke at B påkjærte kjennelsen. Det videre kjæremål fra henne må da bli å avvise.
Til Stenlund Larsens kjæremål bemerket lagmannsretten at realiteten i saken "gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning det foreligger skjellig grunn til mistanke" mot ham. Lagmannsretten sluttet seg til forhørsrettens syn på spørsmålet og tiltrådte forhørsrettens begrunnelse. Lagmannsrettens kjennelse inneholder også nærmere bemerkninger til det som var anført i kjæremålet.
Forhørsretten pekte i sin kjennelse 28 februar 1997 på at forsvarernes anførsler om rettsanvendelsen hadde vært behandlet tidligere. Det ble vist til forhørsrettens bemerkninger i kjennelse 22 januar 1997 med henvisning til avgjørelse i Rt-1994-1002. Forhørsretten tiltrådte det forhørsretten tidligere hadde uttalt.
Utvalget finner lagmannsrettens avgjørelse tilstrekkelig begrunnet og kan ikke se at det er feil ved lagmannsrettens kjennelse som utvalget kan prøve. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke overprøve.
Kjæremålet fra A blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet fra B avvises.
2. Kjæremålet fra A forkastes.