HR-1997-181-S - Rt-1997-708
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-22 |
| Publisert: | HR-1997-00181-S - Rt-1997-708 (184-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00181 S, jnr 169/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §388 |
A ble ved Oslo forhørsretts kjennelse 4 april 1997 varetektsfengslet frem til 5 mai 1997 på grunn av bevisforspillelsesfare. Hun er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd etter at B døde 15 desember 1996.
A ble begjært fengslet også i begynnelsen av januar 1997, men verken forhørsretten eller lagmannsretten i kjennelse 9 januar 1997 tok begjæringen til følge.
Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse av 4 april 1997 til Borgarting lagmannsrett som 11 april 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anført at lagmannsretten har vurdert kravene til skjellig grunn til mistanke etter straffeprosessloven §171 første ledd og til bevisforspillelsesfare etter §171 første ledd nr 2 feil. Videre er det anført at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull.
Det er ikke påvist noen sikker dødsårsak. Både A og barnets far er siktet for det samme forholdet, og de to siktede har avgitt motstridende forklaringer. Den kjærende part hevder derfor at det først må vurderes om det er skjellig grunn til mistanke om et unaturlig dødsfall, og deretter om A med skjellig grunn kan mistenkes for drap. Lagmannsretten har ikke foretatt en slik oppdeling av sin vurdering.
I kjennelsen av 11 april 1997 konstaterer lagmannsretten at det er "skjellig grunn til å mistenke siktede for drap eller medvirkning til drap" uten å gå nærmere inn på den usikkerhet som knytter seg både til dødsårsaken og til det forhold at det kan være alternative gjerningspersoner. Det vises til kjennelsen av 9 januar 1997 der lagmannsretten fant at vilkåret ikke var oppfylt så lenge den ene siktedes forklaring ikke kunne "ansees som så mye mer sannsynlig enn den andres". Jo større usikkerhet det er om hvorvidt Niklas død hadde en unaturlig årsak, jo vanskeligere vil det være å kunne anse at mistanken mot en av de siktede er tilstrekkelig til at lovens krav er oppfylt.
Det hevdes derfor at lovens grunnvilkår for varetektsfengsling er uriktig anvendt.
Lagmannsrettens begrunnelse er svært kortfattet og det hevdes den ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for å vurdere om lovens vilkår er riktig anvendt. En rekke anførsler er overhodet ikke berørt, og dette etterlater betydelig tvil om kravet til sannsynlighetsovervekt er riktig anvendt.
Også når det gjelder det spesielle fengslingsvilkåret, fare for bevisforspillelse, anføres det at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. I sin kjennelse 9 januar 1997 konstaterte lagmannsretten at vilkåret på dette tidspunktet ikke var oppfylt. Lagmannsretten har likevel ikke drøftet nærmere hva som skiller den foreliggende situasjonen fra situasjonen i januar på en slik måte at vilkåret nå kan ansees oppfylt.
Etter Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1993-128, er det ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovens vilkår at det foreligger en mulighet til å forspille bevis. Det må i "tillegg kreves en nærliggende fare for at denne mulighet vil bli benyttet". Lagmannsretten har ikke redegjort for hvorfor det skulle foreligge en slik fare etter så lang tid, og heller ikke hvorfor en slik fare skal ha oppstått nå, når den ikke forelå i januar.
Den kjærende part har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388.
Når det gjelder spørsmålet om dødsårsak og om det foreligger skjellig grunn til mistanke om at det er begått en handling som rammes av straffeloven §233, har forhørsretten vist til lagmannsrettens kjennelse av 9 januar 1997 og dessuten foretatt en gjennomgang av spørsmålet med utgangspunkt i en uttalelse fra Rettsmedisinsk institutt datert 4 april 1997. Lagmannsretten har vist til forhørsrettens kjennelse og sagt seg enig med forhørsretten i at det foreligger skjellig grunn til mistanke.
Forhørsretten påpekte at det bare var to mulige gjerningspersoner, og at det er skjellig grunn til mistanke om at siktede i den foreliggende fengslingssak "i alle fall har medvirket til drapet". Forhørsrettens vurdering ble angrepet i kjæremålet til lagmannsretten hvor forsvareren kom inn på spørsmålet om sannsynlighetsovervekt når dette skal vurderes både i forhold til spørsmålet om dødsårsak og to mulige gjerningsmenn. Lagmannsretten fant - også hensyn tatt til forsvarerens anførsler - at det foreligger skjellig grunn til mistanke.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på uriktig tolking av vilkåret om skjellig grunn til mistanke, og det kan ikke kreves at lagmannsretten skulle ha kommet nærmere inn på spørsmålet om hvilken sannsynlighetsovervekt som kreves.
Spørsmålet om bevisforspillelse er vurdert i lys av den situasjon som nå foreligger. Lagmannsretten påpeker særskilt muligheten for å konferere og påvirke vitner, og moren er her nevnt særskilt. Ut fra det som er kommet fram gjennom vitneavhør og siktedes forklaring og som er vurdert av forhørsretten og lagmannsretten, er begrunnelsen tilstrekkelig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.