HR-1997-182-S - Rt-1997-710
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-22 |
| Publisert: | HR-1997-00182-S - Rt-1997-710 (185-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00182 S, jnr 167/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §233, §260, §267, §49, §184, §388 |
A, født xx.xx.1967, er siktet for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jf §267, straffeloven §233 jf §49, straffeloven §260 og straffeloven §268 annet ledd jf §267.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse 30 januar 1997, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse 5 februar 1997, ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 27 februar 1997. Fengslingen er senere forlenget, sist til 5 mai 1997 ved forhørsrettens kjennelse 7 april 1997. Han ble samtidig undergitt brev- og besøkskontroll i varetektstiden. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 9 april 1997 ble siktedes kjæremål over kjennelsen forkastet.
Siktede har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er anført:
"Lagmannsretten har lagt til grunn at det fremdeles er bevisforspillelsesfare i saken, og anvender dette som det særskilte fengslingsvilkår.
Begrunnelsen er bl.a at deler av ransutbyttet ikke er kommet til rette. I den anledning vises det til at dette ble brukt av politiet i begjæringen om varetektsfengsling, men ikke brukt som begrunnelse av forhørsretten. Dette antas bl.a ikke ble gjort på bakgrunn av vitnet
Aases forklaring, hvor det fremkommer at Haaland har hatt hånd om ransutbyttet på tidspunktet efter at A ble varetektsfengslet, og at det derfor er lite sannsynlig at A om han har noe med ranet å gjøre har kunnskap til hvor ranspengene befinner seg. På bakgrunn av (at) lagmannsretten trekker inne et nytt moment, som riktig nok var vurdert i rettsmøtet for forhørsretten men som ikke fremgikk av kjennelsen, burde undertegnede som forsvarer bli gitt frist til uttalelse om dette spørsmål.
Lagmansretten har videre lagt til grunn at bevisforspillelsesfare vil være til stede selv om siktede blir overført til soning av dom.
Lagmannsretten skriver videre:
"Lagmannsretten antar for øvrig at det ikke vil være riktig å vurdere spørsmålet om bevisforspillelse ut fra en tenkt situasjon med straffefullbyrdelse som alternativ til varetekt."
Dette må være å tolke loven feil. Det retten skal vurdere er om det er bevis å forspille, men også om siktede har mulighet til å forspille bevis. På bakgrunn av den situasjon, som ikke er konstruert men det reelle alternativ ved løslatelse, A vil være i ved overføring til soning av dom antas at hans mulighet for å forspille bevis vil være av en slik karakter at lovens vilkår ikke er oppfylt.
Det vises i den anledning til Rt-1996-1089.
Både forhørsretten og lagmannsretten har forutsatt at det kan iverksettes tiltak som ikke gjør varetektsoppholdet så byrdefullt for siktede, jfr. innlevert legeerklæring. I dette tilfelle har begge domstoler forutsatt en tenkt situasjon, da det bør være et velkjent faktum at restriksjonene forbud og kontroll likestilles i Oslo kretsfengsel og at fengslet ikke har kapasitet til å skille mellom dette. Overgangen fra forbud til kontroll har ingen betydning ved vurderingen av om det er et uforholdsmessig inngrep, og det må være en saksbehandlingsfeil at retten legger feil faktum til grunn."
Det er lagt ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves og at siktede løslates.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har, som forhørsretten, lagt til grunn at det foreligger en nærliggende fare for bevisforspillelse dersom siktede løslates, jf straffeprosessloven §171 nr 2. Blant de momenter lagmannsretten nevner for å underbygge dette er at en stor del av ransutbyttet ikke er kommet til rette. Dette ble også påberopt i påtalemyndighetens begjæring om fortsatt varetektsfengsel, og er således ikke noe nytt moment i saken. Selv om forhørsretten ikke nevnte momentet i sin kjennelse, er det ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling at den trakk det inn i sin vurdering uten at forsvareren ble bedt om å uttale seg om det. Utvalget kan heller ikke se at det er feil saksbehandling når lagmannsretten forutsetter at restriksjonene med hensyn til brev og besøk praktiseres ved kontrolltiltak og at det ikke gjennomføres en ren forbudsordning.
Lagmannsretten uttaler at bevisforspillelsesfaren vil "være til stede selv om siktede settes inn til straffullbyrdelse ved Ullersmo landsfengsel, idet han da vil være undergitt andre rettsregler og rutiner". Utvalget finner ikke at lagmannsretten ved avgjørelsen har bygget på uriktig tolking av loven. Hvorvidt straffullbyrdelse er mer enn en "tenkt situasjon", jf det sitat fra lagmannsrettens kjennelse som er trukket frem i kjæremålet, er det ikke grunn for utvalget til å gå inn på. Avgjørelsen i Rt-1996-1089 ses ikke å ha spesiell relevans for saken.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.