HR-1997-19-A - Rt-1997-534

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-04-01
Publisert:	HR-1997-00019-A - Rt-1997-534 (150-97)
Stikkord:	Familierett, Barnerett, Omsorg, Foreldreansvar, Adopsjon
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00019 A, nr 105/1996
Parter:	I X kommune (Advokat Espen R Hamar - til prøve) mot A (Advokat Bjørn Haukland) II A (Advokat Bjørn Haukland) mot X kommune (Advokat Espen R Hamar - til prøve)
Forfatter:	Lund, Hellesylt, Sinding-Larsen, Mindretall: Gussgard, Coward
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-20

Dommer Lund: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av et fylkesnemndsvedtak om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Saken gjelder også et spørsmål om samværsrett.

Ved X barnevernsnemnds vedtak av 17 mars 1989 ble A fratatt omsorgen for sine to sønner, B, født *.*.1986, og C, født *.*.1988. Etter klage ble vedtaket stadfestet av fylkesmannen i Finnmark 7 juli 1989. A brakte fylkesmannens vedtak inn for Tana og Varanger herredsrett som ved dom av 29 juni 1990 stadfestet vedtaket. Den rettslige prøvelse ble avsluttet ved Høyesteretts dom av 31 mai 1991 der vedtaket om omsorgsovertakelse ble opprettholdt.

Den 24 august 1989 traff barnevernsnemnda i X vedtak om å frata A foreldreansvaret for sønnene. Vedtaket ble etter klage stadfestet av fylkesmannen i Finnmark den 19 oktober 1989, men omgjort av Sosialdepartementet 13 juni 1990.

De to sønnene, som ikke har samme far, har siden 17 mars 1989 vært plassert hos hver sine fosterforeldre i X. Etter omsorgsovertakelsen hadde de samvær med mor først meget hyppig, deretter hver fjerde uke. Fra sommeren 1990 til september 1991 var det samvær fire timer hver sjette uke, deretter hver annen måned til å begynne med, så hver tredje og til slutt hver fjerde måned til november 1992, da samvær opphørte frem til august 1993.

Den 18 juni 1993 fremsatte A krav om at omsorgsovertakelsen måtte oppheves. Saken ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Troms og Finnmark. Under behandlingen i fylkesnemnda trakk hun kravet om opphevelse av omsorgsovertakelsen tilbake, men krevde at samværene gradvis måtte trappes opp til én gang pr måned med åtte timers varighet. Barnevernstjenesten i X fremsatte på sin side krav om at hun måtte fratas foreldreansvaret, at fylkesnemnda måtte gi samtykke til at fosterforeldrene fikk adoptere barna, og at det måtte fastsettes en samværsordning hvoretter barna skulle besøke sin mor én gang pr år med varighet fire timer og morens foreldre én gang pr år med varighet seks timer. Fylkesnemnda tok barnevernstjenestens krav til følge i vedtak av 12 januar 1994.

Ved stevning av 5 mars 1994 brakte A fylkesnemndas vedtak inn for retten med påstand om at hun ikke skulle fratas foreldreansvaret, at samtykke til adopsjon ikke skulle gis, og at hun skulle ha samvær med sønnene annenhver helg. Ved Tana og Varanger herredsretts dom av 10 oktober 1994 ble X kommune frifunnet.

Dommen ble av A påanket til Hålogaland lagmannsrett. For lagmannsretten ble det oppnevnt to sakkyndige, psykolog Odd Kalvik og psykolog Sverre Asmervik, som utarbeidet en felles skriftlig rapport til bruk for retten. Under hovedforhandlingen ble lagmannsretten satt med fire meddommere hvorav to fagkyndige. Den 13 desember 1995 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning:

"1. A fratas foreldreansvaret for B, født *.*.1986 og C, født *.*.1988.

2. Fylkesnemndas vedtak av 12. januar 1994 i sak 93/93 A punkt 2 om adopsjonssamtykke oppheves.

3. A har rett til samvær med B og C tre ganger hvert kalenderår.

Samværene skal skje med minst tre måneders mellomrom. De skal skje på lørdager og være av seks timers varighet.

Barnevernsmyndighetene kan bestemme at samværene skal skje under kontroll. I den grad As foreldre ønsker det, kan samværene også gjennomføres ved besøk hos disse."

A har påanket dommen til Høyesterett for så vidt angår domsslutningen punkt 1. Kommunen har på sin side påanket dommen, domsslutningen punkt 2 og punkt 3. Begge anker gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Saksforholdet og partenes anførseler i de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak der, foruten A og en representant for X kommune, tolv vitner har avgitt forklaring; fem av dem er nye for Høyesterett. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter.

Psykolog Odd Kalvik og psykolog Sverre Asmervik er oppnevnt som sakkyndige også for Høyesterett. De har avgitt en felles sakkyndig erklæring der de - i tråd med sin erklæring for lagmannsretten - frarår at A fratas foreldreansvaret med sikte på adopsjon og anbefaler utvidet samvær mellom henne og sønnene.

X kommune har i hovedtrekk anført:

Fylkesnemndas vedtak var riktig da det ble truffet, og riktigheten bekreftes av det som siden er skjedd i saken.

Nemndas vedtak om fratakelse av foreldreansvaret er utelukkende båret oppe av hensynet til å la fosterforeldrene få adoptere barna. En delt løsning, som den lagmannsretten har valgt, er verken kommunen eller fosterforeldrene tjent med - hvis den i det hele tatt er hjemlet i loven, noe som er tvilsomt, jf blant annet avgjørelsen inntatt i Rt-1994-1654.

Det beste for barna er at det gis samtykke til adopsjon. Dette tilsies især av følgende forhold:

Fosterhjemsplasseringen vil bli varig. Vurderingen av saken må da skje i et livsløpsperspektiv. Fosterforeldrene er barnas psykologiske foreldre, og det er da riktig og naturlig at disse har foreldreansvaret, og at barn og foreldre knyttes sammen i et adopsjonsforhold. I et slikt forhold vil man bindes mer reservasjonsløst til hverandre enn i et fosterhjemsforhold, og dette vil skape økt trygghet, noe som for guttene er særlig viktig, ikke minst i puberteten. Dessuten vil adopsjon skape ro i forholdet til barnas biologiske mor - man vil unngå stadig nye og opprivende saker i barnevernet og for domstolene. De mangler som hefter ved hennes personlighet, tilsier at hun ikke vil skjøtte foreldreansvaret på en måte som barna er tjent med, men stadig ta saken opp på nytt.

Lagmannsrettens avgjørelse er en dårlig løsning, som blant annet innebærer at fosterforeldrene må forholde seg til skiftende saksbehandlere i barnevernet i spørsmål de er bedre skikket til å håndtere selv. Som grunnlag for sin avgjørelse har lagmannsretten vektlagt at barna har behov for en rettsbeskyttet samværsordning med sin mor. Retten har imidlertid ikke drøftet dette i forhold til alle de hensyn som tilsier adopsjon, og har dessuten reist ugrunnet tvil om fosterforeldrene vil sørge for at kontakten opprettholdes. Det er bare de rettslige bånd som brytes, ikke de faktiske. Men det er fosterforeldrene, som står guttene nærmest, som bør styre samværsspørsmålet.

De sakkkyndiges erklæring inneholder vurderinger av biologisk mor, fosterforeldrene og barnevernets virksomhet som kommunen er uenig i. De sakkyndige synes å ha et annet prinsipielt syn på adopsjon, og dette ligger til grunn for deres vurderinger.

Høyesteretts praksis i tilsvarende saker gir klar støtte for at betingelsene for å samtykke til adopsjon er oppfylt i denne saken. Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i Adele Johansensaken (EMD=REF00000647) innebærer ingen skjerpelse av betingelsene.

Subsidiært hevder kommunen at samværet må reduseres til to ganger pr år etter fosterforeldrenes nærmere bestemmelse.

X kommune har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak av 12. januar 1994 stadfestes.

Subsidiært:

A skal ha rett til to årlige samvær med B og C, som tilrettelegges med hensyn til tid, sted og varighet av fosterforeldrene."

A har i hovedtrekk anført:

Lagmannsrettens avgjørelse er uholdbar. Det er bare adopsjonshensynet som begrunner fratakelse av foreldreansvaret. Når vilkårene for adopsjon ikke er til stede, gjelder det samme foreldreansvaret. Foreldreansvaret kan ikke - slik lagmannsretten argumenterer - fratas biologisk mor etter en ren hensiktsmessighetsvurdering. Ansvaret verken er eller vil bli misbrukt av A.

Den situasjon som foreligger i saken, har ingen ekstraordinære elementer ved seg som taler for adopsjon. Guttene er varig plassert i sine fosterfamilier der de har bodd i åtte år. De har i alle år hatt regelmessig samvær med sin mor og er knyttet til henne. Hvis behovet for å skape trygghet for barna skal begrunne adopsjon i en slik situasjon, betyr det at dette må bli den normale løsning ved langtidsplassering hvis fosterforeldrene vil adoptere. Det er ikke lovens forutsetning, jf Innst.O.nr.80 (1991-92), der inngrepets drastiske karakter understrekes. Det må kreves sterke grunner for et slikt inngrep, jf også Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i Adele Johansensaken (EMD=REF00000647) der dette fremheves. Det kan under ingen omstendighet konstateres med tilstrekkelig sikkerhet at adopsjon er det beste for barna.

Saken skiller seg fra de 13 tilsvarende sakene der Høyesterett har gitt barnevernet med hold, dels ved at de sakkyndige her er enige om at adopsjon bør frarådes, dels ved at guttene her har hatt regelmessig kontakt med sin mor i åtte år.

A har ellers gjennomgått en utvikling som de sakkyndige har gjort nærmere rede for. Hun aksepterer i dag at guttene varig skal forbli i sine fosterhjem.

Hvis man først - som lagmannsretten og de sakkyndige - finner det avgjørende at guttene opprettholder kontakten med sin mor, kan man ikke ta sjansen på adoptivforeldrenes velvillighet, samværet må gis rettsbeskyttelse. Overensstemmende med de sakkyndiges tilråding bør antallet samvær utvides.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Fylkesnemndas vedtak oppheves.

2. As samvær med B og C utvides til en helgedag hver annen måned, og opptrappes til overnattingssamvær fra fredag kveld til søndag kveld hver annen måned etter 6 måneder. - Eventuelt utvides samværet etter rettens skjønn."

Jeg er som lagmannsretten kommet til at det ikke bør gis samtykke til adopsjon, men finner i motsetning til lagmannsretten at A ikke bør fratas foreldreansvaret for sønnene.

Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene, jf barnevernloven §4-20 første ledd. Har barnet vært plassert i fosterhjem, kan fylkesnemnda samtykke i at fosterforeldrene får adoptere barnet, såfremt det må antas at fosterhjemsplasseringen vil bli varig og adopsjon vil være til barnets beste, jf barnevernloven §4-20 tredje ledd.

På bakgrunn av lagmannsrettens avgjørelse er det reist spørsmål om det etter barnevernloven §4-20 i det hele tatt er adgang til å treffe vedtak om fratakelse av foreldreansvar annet enn i adopsjonsøyemed. Jeg kan ikke se at lovteksten eller andre faktorer utelukker en slik løsning, som vel i noen tilfeller kan tilsies av reelle hensyn. Slik denne sak ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Kommunen har - med tilslutning av A - sterkt fremhevet at det i denne sak utelukkende er hensynet til adopsjon som begrunner fratakelse av foreldreansvaret, og hvis adopsjonssamtykke nektes, vil det beste for barna og for øvrige impliserte være at biologisk mor beholder foreldreansvaret. Jeg antar på denne bakgrunn at en delt løsning på linje med den lagmannsretten kom frem til, neppe under noen omstendighet bør foretrekkes. Spørsmålet i saken er således om det bør gis samtykke til at fosterforeldrene får adoptere guttene. Besvares dette benektende, bør foreldreansvaret ikke fratas A.

I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at fosterhjemsplasseringen vil måtte bli varig for begge guttene.

Ifølge de sakkyndige for Høyesterett har A gjennomgått en positiv utvikling i senere år. Hun har arbeidet som hjemmehjelp for eldre, et arbeid som krever tålmodighet og innlevelsesevne og som hun har fått gode skussmål for. De sakkyndige har konkludert med at hun i dag har omsorgsevne, men at det likevel ikke er tilrådelig å flytte guttene fra fosterhjemmene, som de har en sterk tilknytning til. For B kommer det til at han har hatt problemer som gjør ham særlig sårbar. A har sagt seg innforstått med at guttene skal forbli i fosterhjemmene. Vilkåret for adopsjonssamtykke etter barnevernloven §4-20 tredje ledd bokstav a om at det må dreie seg om en varig fosterhjemsplassering, er således til stede. Spørsmålet er om adopsjon vil være til beste for barna, jf §4-20 tredje ledd bokstav b.

Nærmere retningslinjer for vurderingen av hva som ligger i vilkåret om at adopsjon må være til beste for barnet er trukket opp i en rekke avgjørelser av Høyesterett. I avgjørelsene fremheves det at adopsjon mot foreldrenes vilje er et inngripende vedtak som krever sterke grunner. Dette tilsier at adopsjonssamtykke ikke gis med mindre det med relativ stor sikkerhet kan sies at dette vil være best for barnet, jf Rt-1991-557.

Guttene er varig plassert i sine fosterfamilier, der de nå har vært i åtte år og der de er omgitt av flere søsken. I en slik situasjon vil flere forhold i sin alminnelighet tale for adopsjon. En adopsjon skaper sterkere tilknytning følelsesmessig og rettslig; familien bindes sammen i et rettslig sett uoppløselig fellesskap som åpenbart kan innebære en viktig psykologisk realitet i form av økt trygghet og samhørighet. Gjennom adopsjonen får fosterbarnet også status på linje med fosterforeldrenes andre barn, noe som selvfølgelig kan fremme følelsen av likeverd. I denne sak er dette hensyn som med styrke taler for at fosterforeldrene får adoptere guttene.

Fra kommunens side er det trukket frem at hensynet til å skape ro i fosterhjemmene er meget tungtveiende etter mange år med kontinuerlige saker i barnevernet og rettsapparatet. Og det hevdes i denne sammenheng at A i praksis har vist, og dessuten har personlighetstrekk - og støtte fra sitt miljø - som tilsier, at hun vil misbruke foreldreansvaret til stadig å ta opp omsorgspørsmålet på nytt; dette vil ikke fosterforeldrene kunne makte.

Det er ingen tvil om at de årelange tvistene har utsatt fosterforeldrene og ikke minst barna for belastninger. I likhet med lagmannsretten kan jeg imidlertid ikke se at A har misbrukt foreldreansvaret. Og jeg kan vanskelig se at tvistene gir grunn til å regne med at hun vil misbruke foreldreansvaret i fremtiden når hun nå sier seg innforstått med at guttene må forbli i fosterhjemmene. Inngrep av den karakter hun har vært utsatt for, må man regne med at det for mange tar tid å forsone seg med. Etter min oppfatning er det derfor også vanskelig å trekke slutninger av at hun har gjennom årene hatt et motsetningsfylt forhold til fosterforeldrene og barnevernet, og at hun til tider har opptrådt på en måte som har vært konfliktskapende og problemfylt og i noen grad trukket sønnene inn i dette. De sakkyndige har for øvrig fremholdt at situasjonen i dag er unødig fastlåst, og at barnevernet burde ha fått i stand en meklende instans som kunne ha bedret forholdet mellom henne og fosterforeldrene.

Det som taler mot at det gis adopsjonssamtykke i denne saken, er forholdet mellom guttene og deres biologiske mor, i første rekke deres behov for samvær med henne.

Omsorgsovertakelsen skjedde i mars 1989 da guttene var henholdsvis 3 år og 14 måneder gamle. I de åtte år som er gått har de hatt regelmessige, men etter hvert sjeldnere samvær med sin mor og hennes foreldre. Frem til november 1992, da guttene var nærmere syv og fem år gamle, ble samværene trappet ned fra hver måned til hver fjerde måned. Fra 1993 har det vært to årlige samvær.

De sakkyndige for Høyesterett har gitt uttrykk for at guttene er trygge i sitt samvær med moren og hennes foreldre, at de trives og er hengivne og at samværene virker positivt på dem. De uttaler at guttene etter deres oppfatning har "en betydelig emosjonell energi rettet mot biologisk mor" og konkluderer med at det i et fremtidsperspektiv er viktig å få etablert et regelmessig samvær som er utvidet i forhold til i dag. Også lagmannsretten, som var satt med fagkyndige meddommere, betonet sterkt betydningen av samvær med mor.

Det synes heller ikke å være noen uenighet om at guttene har behov for fortsatt samvær med sin mor. Men fra kommunens side er det anført at dette hensynet vil bli varetatt gjennom fosterforeldrene, som er interessert i at kontakten opprettholdes, og det må være opp til fosterforeldrene, som står guttene nærmest, å sette premissene for samværene, jf den påstand som er nedlagt fra kommunens side.

Jeg antar at når det først anses som maktpåliggende at guttene opprettholder kontakten med biologisk mor, og at denne kontakten har et visst omfang, er det i utgangspunktet ikke uten betenkeligheter å gi samtykke til adopsjon, som helt overlater til adoptivforeldrene å avgjøre hva som skal skje. Spørsmålet er hvor sikker man i en slik situasjon kan være på at en tilfredsstillende kontakt likevel vil bli opprettholdt.

Jeg finner spørsmålet vanskelig. Lagmannsretten har uttrykt tvil om det. Retten har gitt uttrykk for at det kan være grunn til å tro at Bs fosterforeldre ikke er interessert i at han har kontakt med sin mor, at Cs fosterforeldre kan forventes å være mer positive, men at det er usikkerhet omkring dette. Også de sakkyndige for Høyesterett har uttrykt tvil med hensyn til fosterforeldrenes ønske om å la guttene ha kontakt med sin mor. Det synes ellers på det rene at fosterforeldrene ikke ser det som ønskelig med mer enn to samvær i året. Kommunen har derfor påanket den samværsordning lagmannsretten fastsatte, og som jeg i hovedtrekk er enig i.

En annen usikkerhetsfaktor er knyttet til de implisertes og kanskje først og fremst As reaksjon på en dom i kommunens favør. Det er ingen tvil om at en dom om samtykke til adopsjon kan utløse sterke psykologiske reaksjoner. I denne saken kan reaksjonene påvirkes av at fosterforeldrene og biologisk mor bor i en liten by, der mor uansett vil kunne se sine barn med jevne mellomrom. Hvorledes dette vil slå ut, er det ikke godt å si.

De usikkerhetsfaktorer jeg her har pekt på, gjør det vanskelig for meg med noen grad av sikkerhet å si at det er best for guttene å bli adoptert. Jeg finner derfor at samtykke til adopsjon ikke bør gis.

Saken gir meg foranledning til å bemerke at lovgiver etter min mening bør vurdere om det bør åpnes for en rett til samvær mellom barnet og biologiske foreldre også etter en adopsjon. Det ville medføre at fordelene for barnet ved en adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske foreldre.

Begge parter har krevd at samværsordningen endres. Når det gjelder hyppigheten og lengden av samværene, finner jeg ikke grunnlag for å endre den avgjørelsen som ble truffet av lagmannsretten. Derimot er jeg enig med de sakkyndige i at samværene bør skje uten kontroll av barnevernsmyndighetene.

Jeg stemmer for denne dom:

1. A fratas ikke foreldreansvaret for sine to sønner, B, født *.*.1986, og C, født *.*.1988.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2 og 3, stadfestes med den endring at bestemmelsen om at barnevernsmyndighetene kan bestemme at samværene skal skje under kontroll, utgår.

Dommer Gussgard: Jeg er kommet til at fylkesnemndas vedtak om å frata moren foreldreansvaret og samtykke i at fosterforeldrene får adoptere barna, bør stadfestes.

Saken gjelder to gutter som i dag er 9 og 11 år gamle og som har bodd i sine respektive fosterhjem fra de var henholdsvis 1 og 3 år. Jeg er enig med førstvoterende i at det må legges til grunn at fosterhjemsplasseringene vil fortsette til guttene er 18 år gamle. Ut fra samme syn er lagmannsretten kommet til at foreldreansvaret bør overføres fra A til barnevernstjenesten. Jeg kan ikke se at det etter loven er noe til hinder for dette, men at det i denne saken bare bør skje dersom det samtidig åpnes for adopsjon.

Når det gjelder adopsjonsspørsmålet, har førstvoterende, i likhet med lagmannsretten, særlig lagt vekt på hensynet til å sikre guttenes kontakt med moren. Det er antatt at det hefter en viss tvil ved om kontakten vil bli opprettholdt etter en adopsjon.

Jeg er enig i at fortsatt samvær med moren er verdifullt for guttene, men i motsetning til lagmannsretten finner jeg ikke grunn til å tvile på at fosterforeldrene vil sørge for å opprettholde denne kontakten også etter en adopsjon, med et samvær noenlunde tilsvarende det lagmannsretten har lagt opp til, og som førstvoterende vil stadfeste.

Et fosterhjemsforhold i en liten by der barnets mor bor like i nærheten og der moren sterkt ønsker å få omsorgen tilbake, vil i praksis måtte by på en del problemer. Rettssaker med sakkyndige undersøkelser vil bringe uro og usikkerhet om fremtiden. En kan ikke forvente at partene i enhver situasjon skal opptre fullt ut rimelig og fornuftig. Misforståelser vil lett kunne oppstå. Usikkerheten i vår sak omkring fosterhjemsplasseringene har åpenbart satt sitt preg på forholdet mellom barnas mor og fosterforeldrene. At det settes sluttstrek for vurderingen av barnas rettslige tilhørighet, vil gi fosterforeldrene større trygghet, slik at de vil få større overskudd til å åpne for samvær med biologisk mor, et moment som også er nevnt i Rt-1995-85. At fosterforeldrene har innsikt i betydningen av samvær mellom moren og guttene, finner jeg ikke grunn til å tvile på. Deres vitneuttalelser for Høyesterett viser etter min mening klart at de er innstilt på fortsatt samvær. Det samvær førstvoterende går inn for, er heller ikke særlig omfattende. I tillegg kommer at guttene begynner å bli store, de har et godt forhold til sin mor og til besteforeldrene, og vil nok selv etter hvert være med å bestemme omfanget av samværene. Et varig brudd i kontakten kan jeg ikke se det er noen fare for.

Adopsjon vil klart være vanskelig for A. Dette kan medføre overgangsproblemer, men slik de sakkyndige nå beskriver henne, synes det som om det er en god mulighet for at hun vil kunne akseptere dette, når hun fortsatt får være sammen med guttene.

B og C har vært i fosterhjem helt fra de var små. Fosterforeldrene er deres "mor" og "far", guttene er knyttet til hjemmet på samme måte som de andre barna i familiene. Det er der de etter egne utsagn vil være. Etter min mening er det til det beste for barna at de nå oppnår den rettslige posisjon i forholdet til fosterforeldrene som en adopsjon innebærer. Det vil gi dem en grunnfestet tilhørighet og trygghet i alle år fremover. Slik jeg ser det, er det viktig å vurdere situasjonen også ut over barnas myndighetsalder, da et fosterhjemsforhold opphører. De bør få beholde den familietilknytningen som har vært basis for deres tilværelse i barndom og ungdom.

At de er fosterbarn, vil de bli minnet om der det er spørsmål om navn, om hvem deres foreldre er, ved barnevernets kontroll av hjemmet og i andre sammenhenger. Ungdomsår med den løsrivelse fra foreldre som da foregår, kan føre til problemer av ulike slag, og en fosterhjemstilværelse kan lett oppleves som ekstra vanskelig. Selv om A i dag gir uttrykk for at hun innser at barna bør være der de er, kan en ikke se bort fra at hun vil kreve omsorgen for guttene tilbake, eller i hvertfall søke å påvirke dem i den retning, dersom hun tror at det begås urett mot dem fra fosterforeldrene, noe hun lett kan komme til å mene i forbindelse med problemer i ungdomstiden. Et nytt søksmål ville klart være svært uheldig. Disse årene er nær forstående, og etter min mening tilsier hensynet til barna at de går gjennom puberteten med en fast, rettslig tilknytning til dem som gjennom alle år har stått dem nærmest, og at dette forholdet består også etter at de er blitt 18 år.

Jeg er for øvrig enig med førstvoterende i at det bør vurderes om det bør åpnes for en rett til samvær mellom barnet og biologiske foreldre også etter en adopsjon.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lund.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

1. A fratas ikke foreldreansvaret for sine to sønner, B, født *.*.1986, og C, født *.*.1988.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2 og 3, stadfestes med den endring at bestemmelsen om at barnevernsmyndighetene kan bestemme at samværene skal skje under kontroll, utgår.