Hopp til innhold

HR-1997-20-A - Rt-1997-542

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1997-04-02
Publisert: HR-1997-00020-A - Rt-1997-542 (151-97)
Stikkord: Forsikringsrett, Forsikringsavtale, Fiskerirett
Sammendrag: Dissens: 4-1
Saksgang: Gulating lagmannsrett LG-1993-00528 - Høyesterett HR-1997-00020 A, nr 159/1995.
Parter: 1. Fyllingsnes Fisk AS 2. Lone Ørret AS 3. Ingard Lone Fiskeoppdrett (Advokat Christian S Mathiassen - til prøve) mot Hordaland Aquaforsikring Gjensidig (Advokat Stein Pettersen)
Forfatter: Hellesylt, Flock, Lund, Skåre, Dissens: Smith
Lovhenvisninger: LOV-1953-07-03-§1, Forsikringsavtaleloven (1989) §6-2, Forsikringsavtaleloven (1930) §39, Sjøtrygdelagloven (1953) §1, §8-4


Dommer Hellesylt: Saken gjelder tvist om skadeoppgjør etter en forsikringsavtale knyttet til oppdrettsanlegg for matfisk i sjø.

Hordaland Aquaforsikring Gjensidig - heretter HAG - ble stiftet i 1987 av oppdrettere i Hordaland. Det er et lokalt sjøtrygdelag som overtar forsikring innen Hordaland fylke. Selskapet går inn under lov 3 juli 1953 nr 2 om sjøtrygdelag. Loven maksimerer beløpsmessig den risiko selskapet for egen regning kan påta seg for en "vågnad", noe som kan nødvendiggjøre reforsikrings- eller koforsikringsavtaler. HAG er medlem av Sjøtrygdgruppen Gjensidig Skadeforsikringsselskap - heretter SGS. Dette selskapet synes å ha administrert HAG, og i SGS har HAG avdekket 99 prosent av sin risiko for slike skader som saken her gjelder.

Deltakere i HAG er produsenter av oppdrettsfisk. Dette gjelder således de ankende parter. En av eierne av Fyllingsnes Fisk AS, Egil Fyllingsnes, var blant stifterne av HAG, det var også Ingard Lone. Fyllingsnes var i noen år medlem av styret, og Lone har vært varamann.

I oppdrettsanleggene til Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdrett ble sykdommen furunkulose påvist i mai 1990. Den rammet oppdrett av laks. Denne smittsomme sykdommen utvikler seg over lang tid med stor dødelighet, i vår sak var det tale om et tidsforløp på 20 måneder.

Laksen ble ikke slaktet ved sykdomsutbruddet, den ble foret med sikte på at mest mulig av bestanden kunne slaktes og selges. Verdien av bestanden, både som følge av vekst og som et resultat av slakting og død, endret seg således under sykdomsperioden. Dette har fått konsekvenser for beregningen av den egenandel som var avtalt under forsikringen og som partene er uenige om. Selve tapsberegningen er partene med ett unntak enige om.

Foruten tvisten om egenandelen, er det uenighet om hvilken kilopris død laks skal erstattes med, fra 1 februar 1991, da HAG i sine oppgjør satte prisen noe ned. Videre gjelder tvisten om HAG som forsikrer hefter utad for hele tapet, eller bare for den ene prosent som ikke er dekket inn gjennom forsikring i SGS. Dette selskapet er ikke saksøkt. Det er HAG som har stått for beregning og utbetaling av det oppgjør som har funnet sted, også de 99 prosent som faller på SGS, som for øvrig har gjenforsikret 90 prosent av sitt ansvar i et tysk forsikringsselskap.

Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdrett aksepterte ikke de forsikringsoppgjør HAG ut fra sin tolking av forsikringsvilkårene utbetalte, og reiste sak for Bergen byrett som 28 januar 1993 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Fyllingsnes Fisk A/S kronerenmillionetthundreogsyttisyvtusenetthundreogfem 00/100 - kr 1177105,- innen fjorten -14- dager.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Lone Ørret A/S, innen fjorten -14- dager, kronertrehundreognittinitusenfemhundreogsyttito 00/100 - kr 399572,- for 1989 årgangen, og kronerenmillionetthundreognittisekstusenåttehundreognittisyv 00/100 -1196897,- for 1990 årgangen.

3. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Ingard Lone Fiskeoppdrett innen fjorten -14- dager kronertohundreogniogtyvetusentrehundreogsekstien 00/100 - 229361,-.

4. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til innen fjorten -14- dager å betale Fyllingsnes Fisk A/S, Lone Ørret A/S og Ingard Lone Fiskeoppdrett renter på erstatningsbeløpene i samsvar med forsikringsavtaleloven §8-4.

5. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til innen fjorten -14- dager å betale saksomkostninger til Fyllingsnes Fisk A/S, Lone Ørret A/S og Ingard Lone Fiskeoppdrett med kronersyttitotusennihundreogfemtifire 50/100 - 72954,50-."

Saksøkerne fikk medhold i byretten. HAG anket dommen, og Gulating lagmannsrett avsa 8 desember 1994 dom med følgende domsslutning:

"1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale til Fyllingsnes Fisk AS kr 88275,- Lone Ørret AS kr 223655,- Ingard Lones Fiskeoppdrett kr 12549,- - tilsammen kr 324.479 - kronertrehundreogtjuefiretusenfirehundreogsyttini - innen to - 2 - uker fra forkynnelse av dommen.

Forøvrig frifinnes Hordaland Aquaforsikring Gjensidig.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig tilpliktes å betale renter av de beløp som er nevnt i punkt 1 i samsvar med Forsikringsavtaleloven §8-4.

3. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsretten ga enstemmig HAG medhold når det gjaldt beregningen av egenandel, men med noe ulik begrunnelse. Når det gjaldt kiloprisen, fikk HAG medhold under dissens fra en av dommerne. Lagmannsretten la videre til grunn at HAG heftet utad for hele forsikringen og kunne saksøkes for det hele. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten går fram av de to dommer.

Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdrett har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. HAG har inngitt aksessorisk motanke når det gjelder den del av erstatningsberegningen som er knyttet til kiloprisen på den døde laks. Selskapet har også opprettholdt anførselen om at det utad bare hefter for én prosent av erstatningen, og også av den grunn må frifinnes.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak med avhør av partsrepresentanter og vitner til supplement av skriftlige spørsmål som disse har svart på. Det er ingen nye vitner for Høyesterett, og saken står i alt vesentlig som for de tidligere retter.

Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdretts hovedanførsel når det gjelder beregningen av egenandelen er følgende:

Det er i vilkårene av 1990 §8.2 A annet ledd fastsatt at egenandelen "anvendes" av verdien av all fisk i hver generasjon på skadedagen. Det er tale om en bestemt dag, og det er dagen for utbruddet av sykdommen, da er forsikringstilfellet inntrådt. Formuleringen ble valgt til tross for at man var vel kjent med sykdommer på oppdrettsfisk, som kunne utvikle seg over lang tid. Om denne tolkingen, som er den mest nærliggende objektivt sett, har det for øvrig vært en felles forståelse mellom partene. Denne støttes av omstendighetene i forbindelse med utformingen av vilkårene, av forsikringsoppgjør og tilsies også av rimelighetshensyn. Mulig uklarhet må gå ut over selskapet, som er den kyndige og som formulerte bestemmelsen.

Når det gjelder den aksessoriske motanke, anføres at lagmannsrettens dom var riktig. Det forelå en taksert forsikringsverdi, avtalen om denne kan ikke settes til side, jf forsikringsavtaleloven §6-2. Det følger dessuten av alminnelige forsikringsrettslige prinsipper at forsikringssummen ikke kan nedsettes etter at forsikringstilfellet er inntrådt.

Det er ikke grunnlag for å begrense HAGs ansvar utad til én prosent. Utad hefter selskapet for det hele. De ankende parter tegnet hele sin forsikring i HAG. Selskapet har begrenset sitt tap ved gjenforsikring i samsvar med hva som kreves etter sjøtrygdelagloven. Loven krever ikke at begrensningen skal skje ved en koassuranseavtale. Avtalen mellom HAG og SGS er innholdsmessig en reassuranse av selskapets eget ansvar, selv om den i overskriften kalles "Koassuransekontrakt". SGS ble for øvrig prosessvarslet, men har valgt ikke å engasjere seg i tvisten.

Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdrett har nedlagt denne påstand:

"1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Fyllingsnes Fisk AS kr 1088601.- med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Lone Ørret AS kr 1141442.- med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

3. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Ingard Lone Fiskeoppdrett kr 229361.- med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

4. Fyllingsnes Fisk AS, Lone Ørret AS og Ingard Lone Fiskeoppdrett tilkjennes sakomkostninger for Bergen Byrett, Gulating Lagmannsrett og Norges Høyesterett."

Ankemotparten, Hordaland Aquaforsikring Gjensidigs hovedanførsler er følgende:

Det kan ikke legges til grunn at det forelå felles subjektiv forståelse mellom partene om vilkårene vedrørende egenandel. HAGs praksis ved beregning av egenandel følger av en naturlig språkforståelse av vilkårene §8.2 A. Den står i god sammenheng med vilkårene for premiebetaling og erstatningsutmåling. Det foreligger langt på vei kongruens her. Tolkingen støttes av styremedlemmenes oppfatning høsten 1990 - inkludert Egil Fyllingsnes. Det var først da det ble tale om erstatning for sykdom i hans eget oppdrettsanlegg, at han reagerte på egenandelsberegningen. Selskapets praksis er akseptert av majoriteten av de skadelidte. Den var også i samsvar med Vestas praksis. En uklarhet må i tilfelle gå ut over de kyndige, som i dette tilfelle er oppdretterne, som selv har dannet HAG og som var med på vilkårsutformingen.

HAG bestrider at det foreligger en taksert forsikring. Men hvis så er tilfelle, var prisene vesentlig for høye i forhold til markedet, noe som ga grunnlag for reduksjon etter den gamle forsikringsavtalelov §39. Det er først for Høyesterett at den nye forsikringsavtalelov er trukket inn. Får denne lov anvendelse, foreligger det iallfall ikke taksert verdi, dette begrep er i §6-2 snevret inn i forhold til tidligere rett.

Selskapets ansvar er begrenset utad til én prosent i samsvar med koassuranseavtale, som var nødvendig i forhold til sjøtrygdelagloven krav. De ankende parter var kjent med denne avtale, og skulle ha saksøkt også SGS.

Hordaland Aquaforsikring Gjensidig har nedlagt denne påstand:

"1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidige frifinnes.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidige tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Det første spørsmål jeg finner å burde ta standpunkt til er om det følger av sjøtrygdelagloven begrensninger for det ansvar HAG kan påta seg, at selskapet må frifinnes.

Det er på det rene at loven gjelder for et lokalt sjøtrygdelag som HAG, men derimot ikke for SGS. Av loven §1 første ledd følger at sjøtrygdelag uten videre kan påta seg risiko for egen regning på hver "vågnad" på opptil kr 25 000. Kredittilsynet kan i særlige tilfelle godkjenne et høyere beløp for ansvar som nevnt, men ikke over kr 100 000. Med en "attertrygdavtale" som er godkjent av Kredittilsynet følger det av tredje ledd at laget kan øke den høyeste sum til kr 100 000. Kredittilsynet kan for "det einskilde lag" godkjenne høyere sum, men ikke over kr 300 000.

I alle disse tilfellene vil et sjøtrygdelag hefte utad overfor de forsikrede med et ansvar opptil den beløpsgrense som er satt etter lovens ordning. Dette ligger i uttrykket "for eiga rekning". Men loven må etter min mening forstås slik at når det ansvar som overstiger de beløp sjøtrygdelaget kan påta seg etter første ledd uten gjenforsikring, dekkes inn ved gjenforsikring, kan høyere ansvar aksepteres etter tredje ledd. Men selv med en gjenforsikring tyder loven etter sin ordlyd på at ansvarsbeløpet utad ikke kan overstige de beløp som er satt som "tak" i tredje ledd. I forhold til de verdier det kan være tale om å forsikre, virker det etter min mening eiendommelig at det skulle være satt så snevre grenser for de "vågnader" det enkelte lag kan påta seg, når disse kan dekkes inn på sikker måte gjennom reassuranse. Om loven her må tas helt på ordet, blir det, slik jeg ser det i vår sak, ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Ved koforsikring vil ansvaret, i motsetning til ved gjenforsikring, bli delt mellom forsikringsgiverne også utad. Hver forsikrer hefter for sin del av ansvaret og bare for det, men direkte overfor forsikrede. En koforsikrer utenfor sjøtrygdelagloven - slik tilfellet er med SGS - er ikke bundet av lovens begrensninger for ansvaret.

I saken her er det tale om "vågnader" som hver for seg langt overstiger de grenser loven kan ha satt for sjøtrygdelags ansvar utad med godkjent gjenforsikring. Det foreligger en avtale mellom HAG og SGS som i overskriften betegner seg som en "koassuranse kontrakt". I sitt innhold har imidlertid vilkårene et preg som stemmer bedre med en gjenforsikringsavtale enn med en koforsikring. Men i "Tillegg nr. 1" til kontrakten er uttalt at SGS "som koassurandør" overtar 99 prosent av "Kaskoforsikring av aquakultur (fisk) i mær". Ansvaret her er maksimalisert til åtte millioner kroner. Den ene prosent som faller på HAG vil da utgjøre maksimalt kr 80 000. Bedømt som en koforsikringsavtale ville den ikke volde problem for HAG i forhold til sjøtrygdelagloven.

Det er imidlertid hele tiden HAG som har opptrådt overfor forsikringstakerne. Avtalen med SGS er ikke tatt inn i polisen før i 1991, og avtalen forutsetter at det er HAG som skal forestå oppgjørene med de forsikrede for det hele, ikke bare for HAGs ene prosent. Slik jeg ser det, er det naturlig å oppfatte denne avtalen slik at HAG opptrer utad også for SGS når det gjelder forsikringsoppgjøret. Dette gjelder hva enten SGS anses som reassurandør eller som koassurandør. Som nevnt er det gitt klart uttrykk for at SGS overtar 99 prosent som koassurandør. Denne formulering må ha vært kjent for forsikringstakerne - som alle var deltakere i HAG - allerede før den kom inn i polisen for 1991. Den ville etter min mening gi disse en selvstendig rett til å få dekket de 99 prosent fra SGS uten å gå veien om HAG, dersom de ble nødt til det for å få fullt oppgjør. Så langt finner jeg det naturlig å anta at avtalen må få tilsvarende virkning som en "egentlig" koassuranse.

Derimot kan jeg ikke se at avtalen mellom HAG og SGS gir HAG en rett til å kreve frifinnelse med den begrunnelse at den ikke kan dømmes for et større beløp enn sin ene prosent. Dette er en begrensning som ikke er kommet til uttrykk i avtalen mellom HAG og de forsikrede. Noen plikt for disse til å bruke den rett jeg mener de ville hatt til å gå på SGS, kan jeg således ikke se det er grunnlag for i kraft av avtaleforholdet. Det som kan volde problemer er lovens grenser for heftelser utad, hvis loven må forstås slik at den setter de tidligere nevnte "tak". Men med de særegne omstendigheter som her foreligger, har jeg ut fra min forståelse av avtaleforholdet mellom HAG og SGS vanskelig for å se hvilke hensyn som skulle stenge for at de forsikrede kan holde seg til HAG for det hele. De har tegnet hele forsikringen hos HAG, som har opptrådt utad for hele ansvaret i full forståelse med SGS, som samtidig synes å ha villet påta seg et selvstendig ansvar for 99 prosent av forsikringsoppgjøret. Både HAGs og SGS' sluttansvar vil bli det samme som om SGS ble saksøkt for sine 99 prosent av ansvaret.

Jeg er således kommet til at HAG ikke kan frifinnes med begrunnelse i lovens begrensningsregler.

Spørsmålet om hvorledes egenandelen skal beregnes byr på atskillig tvil. Vanskelighetene har særlig sammenheng med at det er tale om et skadeforløp over lang tid hvor verdien av laksen under oppforing endrer seg. Fra forsikringstilfellet ble utløst ved at furunkulose ble påvist ved død fisk, og til skadeforløpet var avsluttet og det endelige tap brakt på det rene, gikk det ca 20 måneder.

Slik saken står for Høyesterett, og også har stått for de tidligere retter, står striden mellom to beregningsmåter. Flere varianter er det ikke prosedert på, og saken for øvrig gir heller ikke foranledning til å gå inn på andre mulige tolkinger av vilkårene enn de partene på hver side har anført. Spørsmålet blir å avgjøre hvilken av disse som er den riktige. De ankende parter mener at egenandelen, som i polisen er satt til 20 prosent pr skadetilfelle, skal regnes i forhold til den samlede verdi av den fisk - her laks - som var i anlegget den dag da sykdommen ble påvist. Egenandelens størrelse låses til verdiene denne dagen, og påvirkes ikke av verdiendringer senere. Ankemotparten mener det skal tas hensyn til veksten av laksen i anlegget i sykdomsperioden.

Også ankemotparten tar utgangspunkt i situasjonen da smitte og laksedød ble konstatert, men har beregnet egenandelen på 20 prosent ut fra antallet fisk i mærene. Derved er også det antallet død fisk som skal erstattes blitt bestemt - dette tallet framgår av månedsoppgavene som viser antallet døde fisk i denne måned. Verdiberegningen har som grunnlag den vekt fisken hadde da den døde. Vektøkningen i perioden medfører at egenandelens størrelse øker tilsvarende. Egenandelens størrelse kan ut fra denne beregningsmåte først fastsettes når man har fått inn den siste månedsoppgave for disse mærene. Jeg tilføyer at månedsoppgavene er benyttet av praktiske grunner. HAGs standpunkt er at "skadedagen" er den dag fisken dør, men noen oppgave som viser døde laks pr dag, har man ikke.

Den bestemmelse som er stridens kjerne, er inntatt i HAGs vilkår av 1990 §8.2 bokstav A annet ledd, som har følgende formulering:

"Egenandelen anvendes av verdien av all fisk i hver generasjon på skadedagen hver for seg og ved hvert enkelt skadetilfelle hver for seg, laks og ørret hver for seg."

Det er her i forhold til hver av de skadelidte tale om ett skadetilfelle, med én egenandel, og det er tale om én slags fisk - laks - og én generasjon. Om alt dette er det enighet. Det sentrale spørsmålet er - og også det er partene enige om - hvorledes uttrykket "skadedagen" skal forstås. HAG legger i tillegg vekt på ordene "hver for seg" som følger umiddelbart etter "skadedagen". Om forståelsen av "skadedagen" foreligger en grunnleggende uenighet.

Jeg ser det slik at den forståelse av vilkårene som HAG har lagt til grunn, ikke kan anses språklig holdbar. Det kan ikke være særlig tvil om at uttrykket "hver for seg" ikke viser tilbake til ordene "på skadedagen", men går tilbake på uttrykket "hver generasjon". Den tolking av vilkårene som HAG har stått på, kan således ikke ut fra en naturlig språkforståelse legges til grunn.

Spørsmålet blir så hva som ligger i uttrykket "skadedagen" når det er tale om et skadeforløp som strekker seg over meget lang tid, i vårt tilfelle i over halvannet år. Uttrykket passer unektelig dårlig i denne situasjon, men det er nå engang slik vilkårene er formulert. Den tolking som ligger nærmest en naturlig språklig forståelse, og som gjør det mulig å anvende egenandelsbestemmelsen uten helt å løsrive seg fra formuleringen, er om "skadedagen" anses synonymt med den dag det foreligger en situasjon som har aktualisert forsikringstilfellet. Dette var ved utbruddet av sykdommen furunkulose. Det var da gitt at det ville bli betydelig laksedød, og at skadeforløpet kunne bli langvarig. Hvor stor skaden ville bli, eller hvilken verdiutvikling bestanden ville få, kunne bare utviklingen vise. Men at forsikringstilfellet var inntrådt på den første dag, er likevel ikke tvilsomt. Ved en beregning av egenandelen ut fra den nevnte forståelse av begrepet "skadedagen", fastlegges egenandelen på en enkel måte ut fra verdien da forsikringstilfellet inntrådte. Jeg bemerker at den gang vilkåret ble utformet, var det ikke ukjent at det kunne oppstå sykdommer i oppdrettsanlegg med utvikling over lang tid. Dette skulle for så vidt gi foranledning til å gi klarere vilkår dersom man ville at det skulle legges til grunn en sammenheng mellom egenandel og verdiutvikling i anlegget.

Jeg tilføyer at forskjellige selskapers praksis når det gjelder egenandel ved sykdom på oppdrettsfisk i den aktuelle tidsperioden, ikke går entydig i noen bestemt retning. HAGs egen praksis som grunnlag for å fravike den tolking som finnes mest naturlig, kan i denne sammenheng ikke være noe tungtveiende moment. Noen aksept av denne praksis kan ikke antas å foreligge hos de ankende parter, selv om Egil Fyllingsnes som styremedlem kan ha vært kjent med den før det ble aktuelt med skade på laksebestand han selv hadde interesser i. Videre tilføyer jeg at det materiale som er lagt fram i forbindelse med utarbeidelsen av vilkårene, ikke gir holdepunkter av mulig betydning for valget mellom tolkingsalternativer. Noen subjektiv felles forståelse kan ikke ses å ha foreligget.

Med hensyn til det spørsmålet som den aksessoriske motanken gjelder, om kiloprisen for laks kunne nedsettes med virkning for forsikringsoppgjøret, skal jeg bemerke:

I et vedlegg til polisen forelå en angivelse av de kilopriser som skulle legges til grunn ved erstatningsoppgjør. Disse må naturlig anses som en del av de vilkår som gjaldt for forsikringen. Hvorvidt det foreligger en "taksert forsikringsverdi" etter forsikringsavtaleloven 1989 §6-2, kan kanskje by på tvil. Denne bestemmelse definerer taksert forsikringsverdi som en "Avtale om at et nærmere angitt tap skal erstattes med et bestemt beløp". Det er ikke nødvendig for meg å ta bestemt standpunkt til om vårt tilfelle går direkte inn under ordlyden. Det ligger i alle tilfelle så nær opp til bestemmelsen at de hensyn som bærer forbudet mot å sette avtalen til side, må få avgjørende vekt. Dertil kommer at forsikringstilfellet forelå da prisen ble nedsatt med virkning fra 1 februar 1991, selv om nedsettelsen bare fikk virkning for laks som døde etter dette tidspunkt.

Motanken kan således ikke føre fram.

Når det gjelder beløpene i påstanden, har ankemotparten ikke hatt noe å bemerke til beregningen av disse forutsatt at de ankende parter blir gitt medhold i sin forståelse av vilkårene med hensyn til egenandelen og at den aksessoriske motanke ikke fører fram.

Anken har ført fram. Saken har budt på tvil, og jeg er blitt stående ved at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Fyllingsnes Fisk AS 1 088 601- enmillionåttiåttetusensekshundreogen - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Lone Ørret AS 1 141 442 - enmillionetthundreogførtientusenfirehundreogførtito - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

3. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Ingard Lone Fiskeoppdrett 229 361- tohundreogtjuenitusentrehundreogsekstien - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Skåre: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er kommet til at HAG må frifinnes, idet selskapets ansvar etter min oppfatning er begrenset også utad til den ene prosent av totalansvaret i samsvar med koassuranseavtalen.

Avtalen mellom HAG og SGS om ansvarsfordeling har ganske visst elementer som taler for å anse den for å være en gjenforsikringsavtale. Men som påpekt av førstvoterende, betegner den seg som en koassuransekontrakt, likesom det i tillegg til kontrakten er uttalt at SGS som koassurandør overtar 99 prosent av den forsikring som saken gjelder. Det er etter min mening den mest naturlige forståelse av avtalen, tolket med bakgrunn i sjøtrygdelagloven ordning, at HAG og SGS har fordelt ansvaret sett i forhold til lovens §1 første ledd. Jeg antar som førstvoterende at SGS' overtakelse av 99 prosent som koassurandør må ha vært kjent for de ankende parter, og samarbeidet mellom HAG og SGS var en kjent forutsetning for HAGs virksomhet som et lokalt sjøtrygdelag. Det må derved antas å være etablert et delt ansvar mellom HAG og SGS overfor forsikringstakerne. Når HAG har opptrådt utad på vegne også av SGS, må det etter min mening forstås slik at HAG opptrådte i henhold til den fastsatte ansvarsfordeling. Det er da, slik jeg ser det, ikke tilstrekkelig grunnlag for å påføre HAG et videre ansvar.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Fyllingsnes Fisk AS 1 088 601- enmillionåttiåttetusensekshundreogen - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

2. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Lone Ørret AS 1 141 442 - enmillionetthundreogførtientusenfirehundreogførtito - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

3. Hordaland Aquaforsikring Gjensidig dømmes til å betale Ingard Lone Fiskeoppdrett 229 361- tohundreogtjuenitusentrehundreogsekstien - kroner med tillegg av renter etter forsikringsavtaleloven §8-4 fra forfall til betaling skjer.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.