HR-1997-20-K - Rt-1997-112
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-23 |
| Publisert: | HR-1997-00020-K - Rt-1997-112 (27-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Utlendingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-02967 K - Høyesterett HR-1997-00020 K, jnr 422/1996. |
| Parter: | A (advokat Eric A Rundhovde) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Ellen Fossum). |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Grunnloven (1814) §110c, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248 |
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning for å sikre utlending opphold i Norge i påvente av endelig rettsavgjørelse i sak om oppholdstillatelse.
Etter å ha fått endelig avslag på søknad om politisk asyl i Norge, fremmet A, som er nigeriansk statsborger, søknad om oppholdstillatelse på bakgrunn av samværsrett med det barn han har sammen med en norsk kvinne. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 23 september 1995. Avslaget ble stadfestet av Justisdepartementet 16 januar 1996. To etterfølgende anmodninger om omgjøring av vedtaket ble avslått av departementet.
Ved stevning av 12 juni 1996 reiste A sak mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at vedtaket om ikke å gi ham opphold i Norge er ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning med påstand om at han skulle gis opphold i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
Oslo byrett avsa 23 september 1996 dom i saken og frifant staten v/Justisdepartementet. Dommen er anket til lagmannsretten. - Vedrørende begjæringen om midlertidig forføyning avsa byretten samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. A gis opphold i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Staten v/Justisdepartementet påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 20 november 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 2.000 - totusen - kroner til staten v/Justisdepartementet.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet anføres at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd feil. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at denne bestemmelsen først og fremst gjelder spørsmål om formuesverdier. Bestemmelsens vilkår om "fare ved opphold" må tolkes i lys av hvilket rettsspørsmål hovedsaken gjelder. Spørsmål om brudd på menneskerettigheter, som hovedsaken i dette tilfellet gjelder, må ha et sterkere vern enn spørsmål om formuesverdier. Dersom den kjærende part uttransporteres til Nigeria mens saken pågår i Norge, vil en rekke praktiske problemer oppstå for ham med hensyn til å ivareta sine interesser i saken. Farebegrepet i §15-6 annet ledd må også relateres til hans sønn, som vil lide skade dersom den kjærende part fratas muligheten til å prøve sin sak. Retten til en effektiv prøvelsesmulighet er vernet gjennom EMK artikkel 13, jf artikkel 26. Ved å uttransportere den kjærende part til Nigeria står man i fare for å frata ham og hans sønn både retten til familieliv og retten til effektiv prøving av hvorvidt avslaget på søknaden om opphold i Norge er i strid med EMK artikkel 8.
I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. A gis opphold i Norge inntil saken er rettskraftig avgjort.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for alle rettsinstanser. Omkostningsoppgave følger vedlagt."
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle, og hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det er korrekt å legge til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd primært gjelder spørsmålet om formuesverdier, jf kjennelsen i Rt-1983-1551. Bestemmelsen i EMK artikkel 13 er av generell karakter, og må ses i lys av artikkel 6 som dreier seg om kravene til domstolsbehandling. En saksøker kan neppe utlede noe absolutt krav om å være til stede ved rettssaken når han er representert ved advokat. Bestemmelsen stiller ikke noe ubetinget krav om at parten er til stede. Derfor må det være på det rene at praktiske vanskeligheter med å være til stede ikke gjør at forholdet kommer i strid med artikkel 6. Saken dreier seg ikke om utvisning, slik at i utgangspunktet er det ikke noe rettslig til hinder for at A følger ankeforhandlingene i saken. Dessuten har det allerede vært avholdt hovedforhandling for byretten hvor A var til stede og avga forklaring. Sakens faktiske forhold er klarlagt og tvisten gjelder et rettslig spørsmål.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404.
Kjæremålet gjelder tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd. Den kjærende part er uenig i at bestemmelsen primært gjelder formuesverdier. Videre anføres at ved spørsmål om brudd på grunnleggende menneskerettigheter må ikke "farebegrepet"fortolkes slik at man "mister et reelt vern om rettighetene". Det er i denne forbindelse vist til Grunnloven §110c og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artiklene 13 og 26.
Lagmannsretten har om forståelsen av §15-6 annet ledd uttalt:
"Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd kan midlertidig forøyning besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort, dersom det er fare ved opphold. Det må i tilfelle være tale om en kvalifisert grad av fare, jf Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, 2. utgave, s 906. Hvis vilkåret om "fare ved opphold" er oppfylt, må retten allikevel foreta en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt midlertidig forføyning skal gis eller ikke. Ved denne vurdering må det på den ene side legges vekt på konsekvensene for saksøkeren. På den annen side må det legges vekt på statens interesser i umiddelbar gjennomføring av et vedtak som det foreliggende. Det må ha betydning for vurderingen at det er spørsmål om å anvende en unntaksregel som først og fremst tar sikte på saker om formuesverdier, jf Retstidende 1983 1551. Det normale vilkår er at kravet sannsynliggjøres. Ved den skjønnsmessige vurdering er det også av betydning hvilken grad av sannsynlighet som er til stede for at kravet eksisterer, jf Falkanger m fl s 906-907."
Utvalget bemerker at tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 annet ledd gir adgang til å beslutte midlertidig forføyning selv om kravet ikke er sannsynliggjort. Sikringsgrunnen må imidlertid sannsynliggjøres, og dette innebærer at bestemmelsen må forstås slik at det må være tale om kvalifisert fare ved opphold, jf Falkanger m fl (2 utgave) side 906. Bestemmelsen svarer til den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd. Denne bestemmelse var en unntaksregel som først og fremst tok sikte på formuesverdier, og hvor kravet til sikkerhetstillelse ga mulighet for å redusere den skade og ulempe forføyningen kunne påføre saksøkte. Bestemmelsen var forstått slik at den hadde begrenset anvendelse i saker om utvisning, jf Rt-1983-1551. Disse synspunkter har fortsatt anvendelse i forhold til någjeldende bestemmelse, jf Falkanger m fl side 907.
Bestemmelsene i EMK artiklene 13 og 26 må i denne saken ses i sammenheng med artikkel 6. Den siktede i en straffesak har rett til å forsvare seg personlig eller med bistand etter eget valg, jf artikkel 6 nr 3 bokstav c. Dette innebærer en rett til å være til stede ved behandlingen av en straffesak. Minimumsrettighetene i EMK artikkel 6 nr 3 vil som hovedregel ikke gjelde i sivile saker, og en eventuell anvendelse krever særskilt begrunnelse, jf Aall, Rettergang og menneskerettigheter (1995) side 104. EMK artikkel 6 nr 3 kan få anvendelse i sivile saker som må likestilles med saker om straff. Saker om oppholdstillatelse er ikke av en slik art.
Lagmannsretten har ved fortolkningen av §15-6 annet ledd lagt til grunn at det kreves en kvalifisert grad av fare, og at det er spørsmål om å anvende en unntaksregel som først og fremst tar sikte på saker om formuesverdier. Utvalget finner at dette gir uttrykk for en riktig forståelse av bestemmelsen. Lagmannsrettens begrunnelse viser at den har lagt vekt på de relevante momenter. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Utvalget finner etter dette at kjæremålet må forkastes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med 500 kroner. Kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Justisdepartementet 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.