HR-1997-204-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-07 |
| Publisert: | HR-1997-00204s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-01056 M, Høyesterett HR-1997-00204S , jnr 191/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961), Straffeprosessloven (1981) §174, EMK (1999), EMK (1999), §184, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling
A, født xx.xx.1957, har vært varetektsfengslet siden pågripelse 10 mars 1996 og er siktet for grov narkotikaforbrytelse med meget betydelig kvantum. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 16 april 1997 ble fengslingsfristen forlenget til 14 mai 1997. A påkjærte kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa 21 april 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at hun er påført en psykisk lidelse som følge av den lange varetektsfengslingen, og at hun har forsøkt å ta sitt eget liv flere ganger. Hun er innlagt for utredning på Lovisenberg sykehus i medhold av §3 i lov om psykisk helsevern. Utredningen er avsluttet, og hun kan ikke bli værende på Lovisenberg. Det psykiske helsevern har ikke noe alternativ å tilby, og hun vil ikke tåle tilbakeføring til fengsel.
Lagmannsretten har gjort flere saksbehandlingsfeil i sin vurdering av om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §184 annet ledd, jf §174. For det første har retten basert sin vurdering på en varighet av fengslingen frem til 14 mai 1997. I realiteten vil påtalemyndigheten beholde henne frem til hovedforhandlingen som er berammet til 13 oktober 1997. For det annet har retten ikke i realiteten vurdert om denne lange varetektsfengsling, som vil bli 19 måneder, er i strid med EMK artikkel 5 nr 3. For det tredje burde lagmannsretten ha tatt hensyn til at påtalemyndigheten er skyld i det lange tidsforløp til hovedforhandlingen kan avvikles. Påtalemyndigheten avslo As anmodning i april 1996 om visse etterforskningsskritt i Nederland. Hovedforhandlingen ble påbegynt i februar 1997, men utsatt fordi retten mente etterforskningsskrittene var nødvendige. For det fjerde har retten ikke tatt hensyn til at mistankens styrke er et moment av betydning for forholdsmessighetsvurderingen, og at mistanken mot A er forholdsvis svakt fundert. Den manglende hensyntagen til at mistanken er svakt fundert, og den manglende vektleggingen av As psykiske problemer, viser også at lagmannsretten har hatt en feil forståelse av straffeprosessloven §174. Det er vist til NOU 1980:28 side 57 hvor det står at hensynet til siktede, blant annet hennes helsetilstand, er det som først og fremst inngår i den vurderingen retten skal foreta etter §174. Det kan vanskelig tenkes å foreligge et mer tungtveiende forhold å ta hensyn til enn at siktede er klart suicidal. A har nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21/04-97 i kjæremålssak 9701056 M, oppheves."
Påtalemyndigheten har i sin uttalelse til kjæremålet opplyst at siktede rømte 23 april 1997 og at hun ikke er funnet. Forsvareren har på forespørsel fra påtalemyndigheten meddelt at kjæremålet opprettholdes.
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten viste til sin mer omfattende drøftelse i tidligere kjennelse 7 april 1997 og uttalte at vurderingene der fortsatt var dekkende. Ved forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven §174 må det også tas hensyn til blant annet siktelsens art og lengden av påregnelig straff. Det skal svært meget til for at inngrepet kan være uforholdsmessig i en alvorlig narkotikasak der siktede risikerer en betydelig fengselsstraff og dessuten er utenlandsk statsborger med den unndragelsesfare det medfører. Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.
Utvalget bemerker videre at lagmannsretten - med enkelte tilleggsbemerkninger i anledning støtteskrivet - tiltrådte forhørsrettens begrunnelse, "herunder lagmannsrettens merknader i kjennelsen av 7 april d. å., idet det som her uttales er helt ut dekkende for lagmannsretten, også i den foreliggende situasjon." Det fremgår av den utførlige kjennelsen av 7 april dette år at lagmannsretten la til grunn for sine vurderinger at hovedforhandling i saken var berammet til 13 oktober dette år. Dette gjaldt både i forhold til spørsmålet om fortsatt fengsling ville være et uforholdmessig inngrep og forholdet til EMK art 5 nr 3. Lagmannsrettens begrunnelse - i den påkjærte kjennelse - må på denne bakgrunn anses tilstrekkelig på disse punkter.
I lagmannsrettens kjennelse 7 april dette år er det også nevnt at hovedforhandling ble forsøkt avholdt i februar dette år, men at den ble avbrutt fordi det oppsto behov for bevisopptak i Nederland. Etter utvalgets mening kan det ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet og tatt stilling til om påtalemyndigheten er "skyld" i utsettelsen.
Det fremgår av den påkjærte kjennelsen at lagmannsretten er klar over at "bevisgrunnlaget for siktelsen" er et moment i vurderingen av om fortsatt fengsling vil innebære et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §174 annet ledd.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse. Utvalget kan heller ikke se at kjennelsen bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §174. Den konkrete vurdering av om vilkårene for fortsatt fengsling foreligger, kan utvalget ikke prøve. Lagmannsretten har for øvrig i den påkjærte kjennelsen vurdert tiltaltes helsemessig stilling og uttaler i den forbindelse at den legger til grunn "at tiltalte ikke vil bli ført tilbake til ordinær fengselsavdeling før dette i tilfelle er vurdert av forhørsretten, eventuelt at tiltaltes helsemessige situasjon tillater tilbakeføring". Som tidligere nevnt rømte tiltalte fra sykehuset 23 april dette år, og hun er ikke senere pågrepet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Kjæremålet forkastes.